Det er rart å være hjemme igjen. Akkurat nå føler jeg at jeg kunne blitt i Afrika i en måned til. Hver eneste dag var kjempeslitsom, men det hjelper så mye å føle at man gjør noe nyttig. Her hjemme får jeg jo ikke gjort en dritt, annet enn å donere 8 kroner om dagen ved å være fadder. Kvelden i går var helt merkelig. Jeg ble deprimert da jeg tømte ut to glass med helt vanlig kranvann, og begynte å grine på Smoothiesjappa fordi jeg innså at jeg nettopp hadde brukt 54 kroner på en smoothie. Ikke fordi jeg er gjerrig altså, men fordi jeg vet hvor mye de pengene kunne betydd for en av jentene jeg møtte i Kenya. Framover kommer jeg nok alltid til å tenke på Kathy når jeg tar meg en varm dusj, Jaquline når jeg legger meg i en varm og trygg seng, og Maggie når jeg ligger i armene til en jeg er forelska i og kjenner meg lykkelig. Jeg har så mye de ikke har, og jeg har så lyst til å dele. Gleder meg som bare det til å starte på julegaveprosjektet mitt, ingenting er som å gi til de som TRENGER det. Over til fadderbesøket! Før jeg satte meg på flyet hjem, besøkte jeg fadderbarnet mitt, Asha på 13 år. Moren til Asha døde av malaria for et år siden, og nesten samtidig stakk faren av. Derfor bor Asha nå sammen med besteforeldrene sine, og rundt 20 andre barn som er i samme familie. Vi reiste ganske langt for å komme hjem til Asha, og til slutt kom vi til et lite tun hvor de holdt til i en rekke små stråhytter. Alle i familien var veldig tynne, og vi fikk vite at de ofte gikk flere dager uten mat. At Plan har gitt hele søskenflokken mulighet til å gå på skole, er jo derfor helt fantastisk. Asha hadde pyntet seg i skoleuniformen sin, og fortalte at hun hadde lyst til å bli politikvinne da hun var ferdig på skolen. Fadderbarnet mitt var veldig sjenert, så vi hadde ikke akkurat de lengste samtalene, men vi spilte i hvert fall ball, bladde i en bok med bilder av Norge, og lekte litt med dyrene hennes. Da vi skulle dra vår vei, bestemte bestefaren til Asha seg for å gi meg en gave. Så han tok løpefart, kastet seg på magen og grep tak i en svær høne. Det hørtes ut som en skikkelig chickfight, og jeg forstod ikke mer før han pekte rumpa til høna opp i ansiktet mitt. Han mente virkelig at jeg skulle ta med meg høna til Norge! Jeg er LIVREDD for fugler, rygget og begynte selvfølgelig å takke nei. Tolken vår sa at det var uhøflig av meg å ikke ta i mot, så jeg ble nødt til å ta i mot for så å gi høna tilbake. Kaos! Jeg var så redd, haha! Det var ganske trist å se at fadderbarnet mitt lever såpass fattig. Hadde det ikke vært for at hun fikk skolegang, hadde det aldri vært håp for at hun kommer seg ut av den lille landsbyen, men nå har hun heldigvis det : )
Her leser vi i Norgesboken : ) 
Volleyball? 
Her med Ashas søsken og besteforeldre. 
Se så søt kylling! 
Til venstre i bildet ser dere bestefaren komme med høna. Gærnng!! 
No Comments