Etter jobb satte jeg meg på toget hjem til mamma og pappa. Etter noen hyppige eksamenlesningsforsøk som ofte har endt i venninnebesøk, byturer, kjærestekvelder, tv- titting, telefonprat og facebook- nerding, bestemte jeg meg for at jeg måtte dra dit ingen skulle tru at noken kunne bu: Tønsberg!
Jeg kødder ikke, dette stedet er gudsforlatt. Jeg gikk en tur til venninne i stad, og jeg traff ikke ETT menneske eller en ENESTE bil på veien! Og strekningen er minst èn og en halv kilometer lang. Jeg ble livredd og bladde panisk gjennom telefonlista mi for å finne noen å prate med på gåturen. Men hva var jeg egentlig redd for? Hvem skulle liksom kidnappe meg, voldta meg, rane meg (for den flotte boblejakka) eller drepe meg når det faktisk ikke fantes mennesker?
Jo, vent! Når jeg tenker meg om møtte jeg faktisk et menneske. En bloggleser! Hun skrev nettopp til meg i kommentarfeltet, noe som minte meg på at det faktisk er liv på Tønsberg- planeten.
Nå skal jeg legge meg og sove fram til det blir liv her i ødemarka. I morgen skal jeg lese til eksamen før jeg skal kaffelere med noen long-time-no-see-venninner og drepe etterveksten min hos frisøren. Lenge leve dyne, pute og drømmeland.
Ps. Jeg kommer til å ha mareritt om bestevenninnen min jeg besøkte i stad. Hun har vært utsatt for en bilulykke og var så blå og hoven at jeg bare satt og måpte. Måtte folk som kjører på vennene mine få en real omgang juling. Man kan dø av sånt, vettu!
No Comments