På videregående knyttet jeg sterke vennskapsbånd med fem veldig vakre og spesielle jenter. Det siste året byttet to av dem skole, og etter videregående var det en som dro til Bali for å studere, en som dro av gårde på folkehøgskole, og en som flyttet til Oslo i likhet med meg.
Jeg husker fortsatt vår siste roadtrip sammen. Det var sen sommerkveld, været var fantastisk, og vi hadde nettopp spist på brygga. Vi slo armene om hverandre da vi skulle gå derifra, og jeg sa «tenk, det her er sikkert siste gang vi går sånn her sammen«. Så knakk vi sammen av latter, og tenkte sikkert hver for oss «nei, herregud. Vi skal da sees masse!» Så vi hadde verdens beste roadtrip på vei hjem. Vi sang, danset, hylte og lo om hverandre, hele veien.
Men så har plutselig et halvt år gått, og jeg har bare så vidt sett to av jentene. Noen ganger føler jeg meg litt halv fordi ting ikke er som de pleide å være. Disse jentene har jeg ledd med, pratet med, åpnet meg for, grått for, elsket, irritert meg over og nærmest hatet i tre år, og jeg savner det!!!
I kveld skal noen av oss endelig samles. Ikke alle, men noen – og det er mer enn bra nok for meg.
Den ufreshe gjengen på stranda. Dere ser vel at vi leser til eksamen her?
No Comments