Den 2. desember stod jeg hjemme hos kjæresten min og forklarte han at lysene jeg tente var for Regine Stokke, en jevnaldrende jente som feiret juleaften i november fordi hun ikke trodde hun kom til å leve fram til julaften. Det siste året har jeg jevnlig fulgt bloggen til Regine, hvor hun har gitt hele Norge et sterkt innblikk i det å være ung og kjempe mot kreften.
Den 3. desember ble jeg invitert til en Facebook- gruppe som het «Hvil i fred, Regine Stokke», og det var som å få et ordentlig slag i magen. Jeg gråt som en liten unge selv om jeg ikke kjente personen – men gjennom blogg får man jo et forhold til personen som skriver. Jeg føler så utrolig med både Regine og menneskene som står henne nær, er det noe som virkelig gjør vondt her i livet så er det å miste unge mennesker til noe som er så urettferdig og meningsløst.
I sommer stod jeg skulder til skulder med Regine foran en scene på Quartfestivalen, og jeg angrer fortsatt på at jeg latet som jeg ikke kjente henne igjen. Det var ikke for å være overlegen, det var fordi jeg var redd. Hva skal man liksom si til et menneske som står ansikt til ansikt med døden? Hei, hvordan går det? Jeg hadde bare lyst til å klemme henne og fortelle henne at hun måtte fortsette å være sterk – og det var kanskje akkurat det jeg burde gjort? Men jeg feiget ut, og nå får jeg aldri sagt det jeg hadde på hjertet.
Jeg tror uansett på at Regine ser på oss fra himmelen og takker dypt for all støtte hun har fått. Dere blogglesere har vært en fantastisk støtte for henne, og det siste året har virkelig vist at blogging i Norge er så mye mer enn overfladiske fester, fashion og sladder. Gjennom bloggingen til Regine Stokke er det samlet inn masse penger til kreftforskning, og jeg håper med hele meg at det kommer til å hjelpe andre i samme situasjon.
Herregud, så små ordene mine blir i en slik situasjon. Hvil i fred, Regine Stokke.
No Comments