FML sometimes!

For en halvtime siden satt jeg i taxi’n og stirret meg blind på gatelykter og forbipasserende billys, mens lipglossen festet seg i håret og de høye hælene i størrelse syv-og-tredve gravde seg lenger og lenger inn i foten min. Men jeg brydde meg ikke. Jeg gjorde meg klar for å smile hele kvelden, for å takle gnagsårene mine som en mann og for å gjøre det beste ut av noe som må være en hjernerystelse. Jeg gikk på en murvegg i går – bare for moro skyld.

Taxisjåføren, en seksti år gammel kæll med skinnjakke og muggost i barten bestemte seg for å glede meg med litt klassisk musikk, og da smalt det for meg. Jeg hadde glemt å fikse noe på bloggen som må gjøres før midnatt, jeg fikk en ekstrem hodepine, kjolen så plutselig skitten ut og jeg kunne tydelig se at taxisjåføren måpte over hvor stygg jeg var på håret. Så jeg ropte SNUUUU! og fikk kællen til å kjøre meg hjem igjen. Nå sitter jeg her med angst for å gå ut døra, jeg vil bare dø under et teppe med x- faktor og Mc Donalds- mat herifra til helvete. Ja, du leste riktig. Mc Donalds- mat som i mat fra Mc Donalds.

Hvorfor gjør det jentete hodet mitt slikt med meg? Jeg gleder meg til å dra på noe, står tre døgn foran speilet, og når jeg er finito raser hele verden rundt meg, og jeg tror bokstavelig talt at verden er skapt for å ødelegge meg. Verden er skapt for å ødelegge meg. Nå fikk jeg lyst til å ta på meg kosedressen og tusle ned til julebordet i tøfler, men jeg er plutselig en og en halv time for sent ute. FML!