Av og til, oversatt ganske ofte, irriterer jeg meg selv både grønn og rosa. Jeg vil jo helst ikke diagnosere meg selv med schizofreni, men det hender jeg lurer på om den ene delen av meg kun er ute etter å plage den andre.
I stad for eksempel, satt jeg på trikken omgitt av gamle mennesker. Jeg har en varmhjertet og høyst omtenksom policy om å ikke hoste og snufse rundt mennesker som ble født under krigen, for det skal visst ikke mer enn et par ekle bassilusker til før de blir dausjuke og takker for seg på denne jord – i enkelte tilfeller, vel å merke. Og siden jeg er litt syk om dagen, prøvde jeg selvfølgelig å verken hoste eller snufse på trikken.
Men SÅ, vettu. Den irriterende delen av meg sørger for at lungene mine begynner å dunke og hige etter luft. Det klør i halsen, så jeg holder pusten. Tårene begynner å renne, synkronisert med nesa selvfølgelig, og etter to minutter har jeg virkelig ikke nubbesjans. Hosten runger gjennom hele trikken, samtidig som snørr og tårer danner en elv i midtgangen. De gamle menneskene begynner å skrike, og s….. Okei da, ikke så ille. Men det var så pinlig at jeg bare måtte hoppe av trikken på Aker Brygge for å få puste og hoste ferdig. Det var jo liksom for å IKKE smitte alle de gamle menneskene, så det var jo ubeleilig at en gjeng med gamle mennesker fulgte etter meg for å spørre hvordan det gikk.
Jaja, så nå sitter jeg her da – og hoster i fred. I kveld får jeg besøk av et par venninner, vi skal lage middag og kose oss! Den irriterende Ida- delen kan gå og legge seg så lenge.
No Comments