Livet mitt er så dramalamamama at jeg blir helt sliten. Jeg ble født til et kjedelig liv på landet, ikke til et såpeopera- liv i storbyen. Folk har så mye de skal fortelle meg hele tiden, jeg blir helt utslitt av å høre hva folk jeg er glad i har gjort, hva jeg har sagt og ditt og datt. Av og til tenker jeg at illusjonen av et lykkelig liv er nok for meg. Alt trenger ikke være så plettfritt og ærlig, bare jeg slipper å vite om det. Åååh, kjære hjerne, gi meg litt mer naivitet! Jeg vil være utenkende, dum, og jeg vil ikke at noen skal ta i den lille boblen min med silkehansker en gang.
Nå skal jeg ut og spise med Christopher, og samtidig vise han den nye leiligheten min. Skal bli deilig å være med noen som er litt «utenfor» alt dette dramaet, han har liksom ikke noe annet valg enn å nikke og si «Ida, du har rett. Ida, stakkars deg» osv. Og godt er det! : )
No Comments