i gode og mindre gode dager

Det som er så deilig med å ikke gå på skolen lenger, er at jeg slipper den morgenkranglingen for å slippe å gå på skolen, eller å gå ut i det hele tatt. Jeg trenger ikke å gjøre stemmen min ekstra hes, ha svai i knærne og myse som om jeg stod på selveste sola, sånn som jeg gjorde da jeg subbet inn til mamma og pappa ved frokostbordet og brumlet at jeg tror ikke jeg klarer å dra på skolen i dag. Jeg pleide jo ikke akkurat å lyve om det – jeg måtte bare ta i litt for at de skulle se hvor syk jeg var. Selv om jeg innbiller meg at jeg bare innbilte meg at jeg var syk fordi jeg heller ville ligge på dødsleie enn å dra på skolen. Ikke nødvendigvis fordi jeg var talentløs, men fordi skolen var det.

Nå skal jeg gjøre som jeg gjorde i gamle dager da jeg ikke følte meg helt fin i formen. Ta med meg dyna, grave fram et eller annet usunt i skapet, skru på tv’en og drømme meg bort i noen timer med Dr. Phil, Oprah og I Gode og Onde Dager. Ah, good old days.

Jeg sier det igjen på en annen måte: jeg føler meg skikkelig dårlig. Og hvis ingen sms’er meg og spør om de skal komme med sjokolade og noen episoder av Friends snart, så blir jeg nødt til å slå opp med alle de slemme vennene mine og leve hver dag resten av livet på denne måten. 

WHAT?! Før pleide det å gå to episoder av I gode og onde dager hver dag, nå er det bare en?! Finnes det noen hjemmeværende som kan forklare meg hvorfor? Jaja. Selv om jeg ikke har sett en eneste episode siden april i fjor, har de sikkert ikke kommet lenger med problemene de hadde den gang. 

ÅÅH. Nå gikk jeg glipp av halve Dr. Phil fordi jeg skulle blogge.