Det er ikke barebare å bo over en restaurant. Spesielt ikke når de ansatte på restauranten bestemmer seg for å dra dit etter en bytur, lage seg noe mat og ved et uhell sette i gang brannalarmen klokka 8 om morgenen på en søndag. I hvert fall tror jeg det var det som skjedde.
Jeg ble som dere kanskje forstår revet ut av en deilig søvn klokka 8, av en helt forferdelig lyd. At brannalarmen går er ikke noe nytt her i gården, men da jeg åpnet utgangsdøren min for å se om de andre naboene var på vei ut, luktet det svidd i hele trappeoppgangen. Hjertet mitt sa dunk dunk, jeg kjente at blikket mitt ble svart og at tunga krøllet seg sammen, og jeg stod der og beit meg i leppa i tre sekunder før jeg løp inn i leiligheten igjen. Katten under den ene armen, lommeboka under den andre, mobilen i kløfta på nattkjolen, og nøkkelen i munnen. Nam. Ned cirka tretusen trappetrinn.
Det viste seg at jeg var førstemann ut av bygget. Men litt etter litt kom halvsovende og antageligvis fyllesyke naboer labbende ut av døra. Og så kom det tre helt ekstremt heite brannmenn, og jeg bare; hey, jeg pleier ikke å se ut som det her til vanlig altså! Nei, jeg sa ikke det, men det var det jeg tenkte da den aller heiteste så på meg som om jeg… Ikke var der! Åh. Brannmann.
Jaja, etter hundre år fikk vi endelig gå inn og legge oss igjen, og nå har jeg sovet nesten til klokka ett. Når vennene mine sier at de sover så lenge sier jeg at de er suggete, så nå føler jeg meg helt grusom, og ansiktet mitt er hovent. Så. Nå skal jeg på butikken og kjøpe knekkebrød, er på tide med en slankeuke. Åååå, faen. Det er søndag og da må jeg gå helt til Bunnpris. Det er så mye nærmere til noe fastfood. RIP.
.
No Comments