De siste ukene har jeg hatt et «mareritt» som gjentar seg. Marerittet går ut på at jeg møter gamle venner og bekjente fra barneskolen, ungdomsskolen og jobb. Og alle sier de; oi, så stor du har blitt! Eller; nå har du jammen lagt på deg en god del. Og det har seg vel slik at de fleste mareritt bunner og grunner i noe du har sett, hørt eller opplevd i det virkelige liv? Vel, mitt mareritt bunner og grunner i det jeg ser i speilet hver eneste dag.
Jeg prøver ikke å si at jeg er blitt feit, så jeg kan få hundre-og-tjue kommentarer om at jeg er fin som jeg er, og to-hundre kommentarer som forteller meg at jeg er et dårlig forbilde fordi at jeg som er forholdsvis normal sier at jeg er blitt en tjukkas, men det har seg rett og slett slik at jeg har ødelagt kroppen min med en liten smule festing, en liten smule nattmat, en liten smule usunn mat og en liten smule urutinert spising. Og en liten smule alt-for-lite-trening. Mange små smuler blir til et stort brød, det. Så kroppen min har rett og slett forfalt. Magen, armene, lårene og rumpa som en gang satt på plass pågrunn av kampsport og dansing fem dager i uka, har begynt å leve sitt eget liv, og tyter gjerne ut av både bukser, jakker og gensere. Til og med ansiktet har blåst seg opp og fått flere haker når jeg smiler så pent jeg kan.
Og bare for å under-, over- og gjennomstreke det enda en gang; jeg sier ikke at jeg er feit. Bare at jeg har kjørt en usunn livsstil det siste året, blitt en slappfisk, og blitt større enn meg selv. Føler meg på en måte fanget i en annens kropp, og det føler ikke bra. Skal jeg være helt ærlig mot meg selv, så er jo ikke problemet at jeg ikke har noen fine klær – problemet er at kroppen min ikke passer inn i dem. Jeg har begynt å hate å pynte meg og gå ut, rett og slett fordi jeg har latt meg selv forfalle.
Det finnes jo selvfølgelig tusenvis av måter å «fikse» dette lille problemet på. Jeg kan spise sjokoladebarer man blir tynn av, jeg kan gå og bli pakket inn i plastikk og massert av en laser som fjerner fett, jeg kan legge meg under kniven eller jeg kan sitte og stirre på et bilde av Olsen- tvillingene mens jeg sulter meg til døden. Men, jeg tror virkelig at det kun er èn ting som vil fungere for meg: å legge om livsstilen min.
Og nå er det jo det jeg skal. Legge om livsstilen min, altså. Ikke bare skal jeg flytte sammen med venninner og leve et mer økonomisk liv, men jeg skal legge om livsstilen min når det gjelder trening og kosthold. Og hvor mange ganger har jeg ikke sagt det!? Jeg føler at det er en evig kamp. I to uker er jeg superflink, trener nesten hver dag og er snill mot kroppen min når det gjelder mat – men når jeg oppdager at buksa fortsatt sitter stramt og at vekten sier det samme, så tenker jeg absolutt ikke på at muskler veier mer enn fett, men på at treningen ikke nytter og at jeg like gjerne bare kan nyte livet.
Men det er ikke å nyte livet, når man ikke trives i sin egen kropp. Man kan ikke sammenligne seg med andre og regne med at man noen gang kommer til å se ut som Jessica Alba, men det er i det minste viktig å sette seg et mål om å kunne være fornøyd med sin egen kropp.
Jeg skal absolutt ikke pangstarte i morgen med å spise gress og løpe seksti mil. Men skjemaer skal skrives, trening skal planlegges og matvaner skal lages. Svart på hvitt, realistisk og veldig oppnåelig. Og gjett om jeg skal oppdatere dere på hvoran det går! Min vei tilbake til min egen kropp, akk så amerikansk det hørtes ut…
Her er et bilde jeg ble tagget på i kveld. Det er fra et vorspiel for en uke eller to siden, og viser mye av det jeg prater om. Selvfølgelig pleier jeg jo ikke å legge ut bilder på bloggen hvor jeg syns jeg ser lite flatterende og smålubben ut, men her har dere sannheten på et fat. Denne kroppen skal tilbake til sitt gamle, sunne jeg. Men altså. Jeg lover å ikke få tilbake min gamle klesstil:
Jeg vet at mange jenter på min alder, plussminus, sliter med det samme, og ikke helt finner motivasjonen, og det er grunnen til at dette fra nå av kommer til å bli en del av min blogg. Oppdaterer dere når jeg er i gang, og skal så klart prøve å få med noen av dere på slepet. Livet er for kort til å sitte i en sofakrok og ødelegge seg selv med drittmat og crappy TV- serier! Opp og stå, ut og gå : )
No Comments