Vinteren pleier vanligvis å tine meg opp. Jeg pleier å bli gruppevoldtatt av vonde følelser, kjipe tanker og mørke, deprimerte dager. Jeg pleier å gråte til jeg brekker meg, skyve folk unna og gå i krig mot meg selv uten rustning. Som dere kanskje skjønner kan det være vanskelig å slippe unna fienden når det er en selv.
I år derimot, er ting helt motsatt. Det er akkurat som om jeg har fryst innvendig, som et resultat av den bitende kulda. Jeg ler når jeg kanskje burde gråte, og tenker alt for ofte at; pytt pytt, sånn er livet, det ordner seg uansett til slutt. Hjertet mitt som vanligvis blør, dør, gråter og roper etter nærhet, kjærlighet og den idylliske forelskelsen har frosset til is – jeg har ikke turt å kjenne etter hjerteslag en gang.
I dag har jeg hørt på «Heartbreak»-lista mi i Spotify om og om igjen, men verken Through the rain med Mariah Carey eller Escape med Enrique Iglesias klarte å vippe meg av pinnen. Jeg sa til meg selv at jeg kom til å ende opp stygg, feit, alene og uelsket, men ikke engang det hjalp.
Jeg kjenner at jeg savner mitt innvendige drama. Det er ikke ålreit å være likeglad med alt. Det er ikke mer enn et par måneder siden jeg satt og stirret på mobilen min konstant mens jeg «så på TV», og hoppet med hver eneste kroppsdel hvis den så mye som vibrerte.
Det eneste som faktisk klarer å pirke litt i hjerterota akkurat nå, er tanken på at jeg flytter ut herifra I MORGEN. Enrique Iglesias sin Do you know og tanken på meg for et og et halvt år siden er faktisk litt trist. Kom til Oslo med en rosa koffert, stormforelsket og med skylapper store som fjell foran øynene. Så jævla dum, så jævla heldig og uheldig på samme tid. Det har vært uvær, det har vært solskinn, og jeg har minner for livet på både godt, vondt. Jeg har i hvert fall blitt utrolig godt kjent med meg selv. Mange kvelder i vinduskarmen med tårer, Marlboro light og en søt hvitvin til å brekke seg av har gjort sitt – kanskje jeg kjenner meg selv så godt at jeg ikke lar meg komme til det punktet lenger? At jeg ikke lar meg selv føle de unødvendige følelsene og tenke de unødvendige tankene som bare sørger for kruseduller på livets hvite lerret?
STOR jente nå. Eller…..?
Nei, nok tenking. Jeg må tilbake til å pakke LA-kofferten som i tillegg skal inneholder nok filler til å varme meg de 13 siste dagene i Norge. Har fått sykt mange spørsmål angående LA-reisen, skal prøve å svare på det senere!
No Comments