Har det ikke bra nå

Har lagt meg i fosterstilling for å bli liggende sånn resten av evigheten. Har aldri mistrivdes så mye i mitt eget selskap som jeg gjør nå. Klarer ikke å se meg selv i speilet, jeg hater alt jeg ser og alt som er bak det jeg ser. Orker ikke å tenke framover fordi jeg virkelig ikke tror at det finnes noe framover, det er akkurat som om det er tungt å lukke øynene opp hver gang jeg blunker. Er liksom ikke vits. Vil bare bli liggende sånn med øynene lukket helt til et eller annet mirakel kommer over meg og fjerner sløret som hindrer meg i å se at verden er så fin, at livet er så vakkert, og om man bare smiler og er positiv så kommer alt til å bli så bra. Hadde jeg bare hatt litt energi skulle jeg gått ut og begynt å løpe, og løpt til hele kroppen min var borte. Jeg vil ikke en gang ha trøstende ord eller medlidenhet, ganske ulikt meg, og for en gangs skyld klarer jeg ikke å skylde på noe eller noen for at det er sånn. Det bare er sånn, og jeg vet ikke hvorfor. Enda mindre vet jeg hva jeg skal gjøre med det.