pep-blog-talk

Det går en hårfin linje mellom blogg-Ida og privat-Ida. Ser man med et og et halvt øye kan man vel si at de er en og samme person, men se med to, for slik er det ikke. Og jeg vil tro at det samme gjelder veldig mange andre bloggere, spesielt unge jenter som deler hjerte, smerte og sminketips på nett. Og det er akkurat derfor jeg i likhet med veldig mange andre har lyst til å rette en pekefinger mot alle anonyme bitterheter som sitter bak datamaskinene sine og hetser rundt på blogger i øst og vest.

Jeg tror jeg kan telle på tre fingre hvor mange år det er siden jeg fikk en stygg kommentar på bloggen min som jeg har tatt meg nær av. Etter fire år med blottlegging av mitt privatliv, preller hetsingen av som regndråper på en paraply. Noen av dem blir kanskje liggende på den som en påminnelse, men innen et minutt eller to har de truffet bakken som jeg så gladelig tråkker på. For noe så patetisk. At de anonyme haterne har et såpass trist liv at de hever seg selv og bedøver misunnelsen sin ved å skrive stygge kommentarer gidder jeg ikke engang å gå inn på, men her er det faktisk snakk om en liten dose medmennesklighet.

Alt dette bloggpratet og hetspratet kommer selvfølgelig av at Voe/Emilie har lagt ned bloggen sin, i hvert fall midlertidig ettersom hun er sliten og lei av hets. «Voe» og jeg har i følge mediene hatt en såkalt «bloggkrig», i den grad en bloggkrig kan eksistere. Jeg har verken noe forhold til Voe som person eller til bloggen hennes, men luftet mine tanker og stilte spørsmål rundt rykter som ble satt ut av ansatte i Blogg.no/Bootstrap om at hun jukset med lesertallene sine. Det er den typen kritikk jeg mener at man bør kunne takle om man skal være i denne «bransjen», og det står jeg for, selv om det selvfølgelig er trist at en 14 år gammel jente tok det personlig og ble såret av det. Men selv om jeg syns man bør takle den slags, skal man på ingen måte finne seg i/forvente å motta daglig dritt om at man er et dårlig menneske, at man ser feit ut, at man ser ut som en fugleunge, at man burde operere nesa si, at man er et mindreverdig menneske, eller at man rett og slett er ønsket død. Det er hets, det er mobbing og det er rett og slett uakseptabelt.

Skriv gjerne til meg at jeg burde gå ned et par kilo, at nesa mi er en halv centimeter for lang og at jeg framstår som stokk dum, for jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Men å prøve så godt man kan å tråkke på den mest-sannsynlig-allerede-dårlige-selvtilliten til en 12, 13, 14, 15, 16 år gammel jente? Nope. Det er ikke greit.

Det krever mye å dele livet sitt på en blogg slik mange gjør. Og da mener jeg ikke at det er tidkrevende jobb eller en fysisk anstrengelse, men det kan være ganske tøft følelsesmessig for hvem som helst å blottlegge seg på den måten vi bloggere gjør, og på en uforklarlig måte blir man veldig sårbar. Noen bloggere har overskrifter i media hver uke, flere begynner å bli gjenkjent på gata, og alle deler rett og slett noe med leserne sine for å glede dem – forhåpentligvis også fordi de liker selve bloggingen. Forskjellen på en artist og en blogger er jo at når det kommer til en artist, kan du kritisere den siste singelen, tekstene eller den tåpelige engelskuttalelsen. Vi bloggere har ikke noe sånt å gjemme oss bak, i hvert fall ikke når det er en personlig blogg vi skriver.

De siste ukene har jeg ligget våken og drømt om å logge meg på her, trykke DELETE og starte et helt nytt liv. Men selvfølgelig kan jeg ikke det. For det første er blogging en større del av livet mitt enn jeg har lyst til å innrømme, og jeg har avtaler og kontrakter man bare ikke kan kaste i papirkurven. Men altså, dette blogg-opplegget kan være ganske tøft, det er bare det jeg prøver å si. Så vær så snille og vær snille mot hverandre, også mot bloggerne, om de så kanskje ser ut som «anorektiske horer» eller «feite dråg». Hold den meningen for deg selv. Skal du kritisere, vær konstruktiv. Ulrikke har skrevet et innlegg jeg likte veldig godt med utgangspunkt i samme sak, ta gjerne en titt på det her. Heia girl power og flere smil rundt omkring. Så kan vi gå fra dette:

Til dette:

*fornøyd og selvsikker med å være helt-seg-selv*

For en ukes tid siden da jeg hatet dette bloggeriet mer enn noe annet gjorde jeg som jeg alltid gjør når hjernen min krangler med meg. Satte opp en liste med positive og negative ting ved å blogge.

Det var så langt jeg kom den dagen. Den positive listen er fortsatt lengre enn den negative, så da lar jeg det vel bli med det? Men folkens, ta ordene jeg har skrevet over her på alvor. Over og ut! : )