Du har rare øyne. Sånn, litt fine på en måte, noe som gjør at jeg klarer å glemme alt det vonde du har gjort mot meg. De får meg til å glemme at du ikke har noe å tilby meg, at det ikke er noen framtid i det vi driver med. Og ja, hva er det egentlig vi driver med? Du ringer på døra mi, så lager du mat mens jeg står bak og holder armene hardt rundt deg. Vi ler litt, prater om hverdagslige ting, og så kommer vi inn på temaer som leder til alle de vonde tingene, og siden jeg står bak deg og ikke ser øynene dine, så blir jeg plutselig såret, og så blir du sint, og så går stekepanna i veggen, og før jeg vet ordet av det har du gått ut døra du nettopp gikk inn. Og så syns jeg synd på meg selv og gråter til det blir mørkt ute, ringer deg, og så ringer du på døra mi igjen.
God natt, mine kjære lesere. Takk for at dere har vært så flinke til å kommentere i det siste, det gjør meg til en bedre blogger. Tror jeg! : )
No Comments