Kjenner styrken. Den tar tak under ribbeina på meg, og drar meg opp i skyene, og selv når den ser ut til å slippe blir jeg hengende. Jeg kan flakse med armer og bein, det er ingen som griper tak i anklene mine og prøver å dra meg ned under bakken. Jeg har tårer i øynene, men jeg gråter ikke. Jeg ler. Du står på rekkverket, truer med å hoppe. Jeg holder hardt fast i samme rekkverk, men sier ingenting for å stoppe deg. For du har dytta meg ned der mange ganger, og du vil hoppe for å gi meg følelsen du har, følelsen av skikkelig ræva dårlig samvittighet.
Du set mot himmelen og roper at livet er en løgn. At alt jeg mener at du har gjort mot meg bare er noe det syke hodet mitt har funnet opp. Jeg tar meg til hodet og spør om det er sykt. Det sier nei, og himmelen begynner å regne på deg. Kun på deg. Det regner glasskår, kokain, blod og hundrevis av ark med politistempel på. Der fikk du sannheten i hodet, sier jeg, og så snur jeg meg og går. Om du hopper eller ei får jeg aldri vite svaret på. Fordi jeg aldri spør.
No Comments