tanker etter en natt på byen…

God kveld! Jeg er hjemme i Tønsberg og besøker familien. Har savnet dem alle sammen, så rett og slett derfor. Og så får man jo alltids med seg en morsdag og en bursdag eller to!

Okey, nok uinteressant bull om hvor jeg er og hva jeg gjør og sånt. La oss snakke om hva som foregår på byen. Og da mener jeg hvis vi velger å overse at folk ruser seg på dass og fister hverandre i barkøen. Hva skjer med den INTENSE, og ikke minst USJARMERENDE sjekkingen?

I går ble jeg sjekket opp… Tja, la oss si tolv ganger – på samme utested. Og det tar jeg verken som et kompliment eller som noen som helst bekreftelse, for hver eneste fyr som ble avvist etter å ha sagt noe sleasy, gikk jo bare videre til neste jente og presenterte de samme ordene. Hm, kanskje de funker hos neste?

Det handler rett og slett ikke om å bli kjent lengre. Ikke om kjemi, ikke om blikkontakt, ikke en gang om utseende! Det handler om å «bli med hjem og pule«, intet annet. Og vi vet jo alle at det ikke trengs mer enn kroppens puslespill for å få det til i teorien.

Sier selvfølgelig ikke at dette gjelder alle, men alle menn/gutter jeg kom i snakk med i går var bare så (sorry): satans motbydelige, og jeg ville heller spist min egen katt framfor å føre en samtale med noen av dem – eller ENDA mindre, blitt med noen av dem hjem!

ÅÅÅH. Det verste er at disse gutter sikkert er ålreite sånn ellers, men de har lært av en eller annen kompis med sleik og hvite bukser at man skal gjøre sånn og sånn, og si ditt og datt for å kapre damene.

Gutter: ikke hør på denne kompisen. Myten om at «det funker å dra dama ned ved å servere et par fornærmelser, for så å dra a opp igjen og bære henne rett til sengs», stemmer heller ikke. Samme gjelder hard to get. Det blir bare hard to want. Slik er det i hvert fall for meg og alle mine venninner. Og vi er den typen jenter som ikke erstatter kjole med singlet på byen.

Kanskje jeg bare skal slutte å dra ut, hadde sikkert spart meg for noen frustrasjoner.

Legger ved dette svært fine bildet av en godteri-sopp. Eller hva nå vi skal kalle det. Da Maria og jeg kom hjem til samboer’n i dag, stod det en godteriskål på bordet. Maria er superklein, og setter seg til rette for å forsyne seg av skåla.

Maria: Jeg tar en godteri-pupp, jeg.

Ida og samboer’n: Pupp?????

Maria: Ja…? Er det ikke det det er?

Nå kan jeg aldri spise godteri-sopp igjen, og ei heller servere det til mine barn når den tid kommer. Ødelagt for alltid.