FERIEMODUS

Hola. Siden sist har jeg funnet tilbake til meg selv. Dere vet. Blitt edru, kurert fyllesyken, ligget under en palme og lest et par bøker og sånt. Jeg må nok en gang understreke at jeg ikke forstår meg på folkeslaget som drar på gruppeturer til sydenland for å drikke 14 dager i strekk. Den slags hører til hjemme i hverdagslivet, når man er sliten og har det jævlig fra før av.

I og med at jeg bare har vært Ida (hvilket innebærer krusete hår, null sminke, null eventyr, kun bøker) har jeg ikke stort interessant å fortelle. Annet enn at jeg har fått nok av oppmerksomheten fra mannlige spanjoler i alle aldere. Vi dasset nedover bakken for å finne en restaurant tidligere i kveld, og passerte en gjeng med solbrune guttetasser som hang utenfor det lille senteret med lokale pubber. De ropte spanske ord jeg lærte da jeg var 14 (jeg regner med at de ikke står i ordboka), og plasserte langemann og pekefinger på hver sin side av munnen mens tunga løp løpsk nedover knærne på dem. Jeg ble så oppgitt at jeg viste fingeren – flaks jeg ikke fikk juling. Man vet aldri med folk som henger utenfor slike sentere.

I skrivende øyeblikk ligger jeg under dyna (rettere sagt dynetrekket), og skal til å starte på en ny bok. Må bare komme over det faktum at Henning Mankells siste bok om Kurt Wallander var en dårlig bok først. Sykt kjedelig, null gåsehud eller mareritt.

God natt