JEG SKULLE BARE KJØPE AGURK

Jeg er jævlig utilpass med å stå alene midt på gata midt i byen midt på dagen. Så når jeg oppdager at jeg har en time på meg før bildene mine er ferdig framkalt, bestemmer jeg meg like gjerne for å gå på matbutikken for å slå i hjel litt tid.

Problemer er bare at det eneste jeg trenger er en agurk, og de fleste vet jo at man ikke bruker særlig lang tid på å handle en agurk.

Men jeg er fast bestemt på å bruke all tiden min på matbutikken, og når jeg har lagt en agurk i trillekurven min, blir jeg gående langs hyllene og kikke grundig på alt som er å kikke på. Juice-kartonger, firstprice-emballasjer, bleiepakker og halvråtne epler. Plutselig har jeg gått hele runden, og befinner meg ved agurk-kassa ved inngangen igjen.

Jeg begynner å føle at de ansatte som legger på plass nye grønnsaker tenker at jeg stjeler i butikken deres, ettersom jeg labber rundt uten å finne noen av varene deres interessante nok for trillekurven min. Men mistanken om mistanken glemmer jeg fort, for inn kommer den kjekkeste mannen jeg har sett på… Tja, ett år.

Han er mørkhudet, nærmere to meter høy, og drar hånden gjennom håret på en veldig stilig Hollywood-måte når han kom hastende inn i lokalet. Jeg holder pusten og lager en beskjeden trutmunn, mens jeg lurer på om han kommer til å se min vei.

Han ser ikke min vei. Haster bare bort til kjøleskapet med juice. Han trenger juice. Jeg trenger også juice – plutselig. Jeg haster meg forbi bananer og pærer, mens jeg tenker; hva faen er det jeg driver med. Jeg har null planer om å snakke til ham. Jeg snakker ikke til fremmede mennesker på butikken – spesielt ikke på grunnlag av at de ser bra ut. Rettelse: jeg snakker spesielt ikke til menn som ser jævlig bra ut.

Før jeg rekker å tenke ferdig, er jeg borte ved kjøleskapet. Herregud så teit, tenker jeg, og bestemmer meg for å bare gå rett forbi.

De forbanna røde, ustabile trillekurvene. Forbipasseringen går dårlig, og kurven min velter fordi hans står i veien. Agurken min triller ut på gulvet, og jeg kaster meg etter den i refleks. Sitter på huk med agurken i begge hender, og hever blikket. Og der står han og ser ned på meg. Så ser han på agurken. Og så ser han på meg igjen. Jeg kjenner at jeg rødmer, og jeg vet ikke engang hva jeg gjør når han rister på hodet, og ser på agurken en siste gang før han går sin vei.

Jeg legger fra meg agurken, og går ut av butikken samme veien som jeg kom inn. Først når jeg kommer ut i folkemengden, tør jeg å tenke det: jeg dro nettopp en skikkelig rasistisk vits – uten å mene det.

Slik ser handlelisten min ut nå, så ønsk meg bedre lykke denne gangen:

* Bananer.