TEQUILA-MONSTERET PÅ POSTKONTORET

I dag hentet jeg de nye vektene mine på posten. Bestilte dem slik at jeg skal slippe å stå alene på treningsstudioet og løfte små kvister sammen med alle de store bulldog’ene. De løfter trær. Biler. Hus. Hele bygninger.

Utfordringene startet allerede på postkontoret. Damen som skulle utlevere pakken min ble så sjokkert over hvor tung den var, og ville nesten ikke la meg gå derifra. Men hun ville jo ikke hjelpe meg og bære den hjem heller, så det fikk nå bare briste eller bære.

Jeg takket for «hjelpen», og hadde lyst til å gå derifra, før den søte damen utviklet alt for moderlige følelser for meg. Men det gikk ikke. Pakken stod bom fast på benken. Jeg holdt pusten og lagde apelyder, ingenting funket.

Men så, der inne på det lille postkontoret, fikk jeg øye på en fyr jeg møtte på i fjor sommer, og pakken ble plutselig lett som en fjær. La meg utdype «en fyr jeg møtte på i fjor sommer». Det var en varm sommerdag – som ble til en varm sommerkveld. Jeg hadde glemt å spise mat, og venninnen min hadde glemt at jeg blir en ond Disney-figur av tequila. Da kvelden var over, ble vi enige om at det var lurt å få i seg et skikkelig måltid. Så vi gikk på Mc Donalds. Jeg hater pomfree, så jeg bestilte pomfree. Mens jeg satt ved et skittent bord og gaflet i meg, fikk jeg øye på en skikkelig søt fyr som stod i køen og klødde seg på haka mens han lurte på hva han skulle bestille. Jeg bestemte meg for at vi burde gifte oss, så jeg plasserte èn pomfree i hver munnvik (hvalross-looken, med hoggtenner), og hoppet bredbeint bort til køen. Trygt framme i køen, hoppet jeg inntil den søte fyren, og stakk ham i nakken med pomfree-hoggtennene mine. Han snudde seg og så på meg som om jeg var… et dyr. Og så hoppet jeg bredbeint ut av Mc Donalds, ut i den virkelige verden.

Pakken min ble som nevnt lett som en fjær, og hetta fant veien godt ned i øynene. Da jeg kom ut i frisk luft, ble pakken tung igjen, og jeg snublet over et par fastbindte labradorer mens jeg observerte at 21-bussen rullet avgårde – som vanlig. Den kjører alltid syv sekunder før jeg er klar, den elsker å plage meg.

Posen røyk, jeg ble varm, og det var like før jeg satte meg ned midt i veien med pakken som krakk. Hvis det skal være så jævlig hardt å trene, så gidder jeg ikke. Men så kom det en reddende engel. En taxi. Med kvinnelig sjåfør i tillegg. Dagen min var reddet.

Og ettersom dagens treningsøkt startet med en taxi-tur, (LENGE LEVE LATSKAPEN!) har jeg like gjerne tilbragt kvelden med smågodt,idol og en bestevenninne.

Og siden dere insisterer, her er mitt nye hjemmetreningskontor:

…Og ang han søte fyren og hvalross-hoggtennene. Ikke bekymre dere alt for mye. Jeg drikker aldri tequila.