TA EN KAFFE SNART-FORBANNELSEN

Dere vet når man møter på en gammel venninne som visnet i takt med høsten etter videregående – eller en gammel klassekamerat som var alle tiders da dere satt bakerst i klasserommet og kastet papirfly, men som man ikke har noe til felles med den dag i dag? Man vet ikke helt om man skal stoppe opp eller om man skal nøye seg med et «hei» og et bredt smil – men man stopper opp, snakker litt og rødmer litt når man forteller hva man «driver med om dagen». Skulle selvfølgelig gjerne fortalt at man gjør noe helt sykt og spennende, men det er som oftest ikke tilfellet.

Og så kommer de magiske ordene, billetten for å få gå videre; vi må ta en kaffe en dag, da! Den som ikke har sagt de magiske ordene puster lettet ut fordi den andre sa dem, og fullfører forbannelsen med; ja, vi snakkes bare på Facebook eller noe!

Det har ikke noe å si om du egentlig hadde lyst til å ta denne kaffen. Så snart ordene «ta en kaffe snart» er sagt, kan du banne på at den kaffekoppen aldri kommer til å eksistere. Og du møter ikke vedkommende igjen, før dere tilfeldigvis møtes på en fest hos felles bekjente av felles bekjente, og dere smårødmende innrømmer i kor at «nei, det ble jo ikke så mye av den kaffen» men avtaler at «NÅ skal vi gjennomføre det, la oss utveksle nummer». 

Man kan utveksle så mange nummer man vil, det blir aldri noe av det. Noen som kjenner seg igjen?

Grunnen til at dette temaet begynte å danse rundt i hjernebarken min, var egentlig at jeg nettopp stod på badet og var så innmari overrasket over at jeg skal på slektstreff på Hafjell i morgen. I fjor sommer var jeg stupfull i et bryllup sammen med noen slektninger jeg nesten aldri ser, og vi lovte hverandre å gjennomføre et slektstreff i løpet av 2013. Det hadde jo vært typisk om dette var enda en kaffe-forbannelse, men nei! Helgen tilbringes på Hafjell sammen med den norske delen av slekta. Jeg gleder meg, jeg. Sist danset vi macarena og drakk hjemmebrent.