NEW YORK MARATHON 2013

Ok, nå har jeg hatt litt tid til å fordøye dette. New York Marathon 2013. For en jævlig hard dag! Men misforstå meg rett. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. Det er stort. Og jeg er stolt av meg selv for at jeg i det hele tatt turte å prøve. Det er så langt utenfor min comfort zone som det går an å komme. At jeg ikke kom til å fullføre 4,2 mil var jeg sikker på i utgangspunktet. Og noen syns nok at det da er dumt av meg å ta opp en plass i et marathon hvor det er så vanskelig å få være med. Men jeg hadde likevel lyst til å utfordre meg selv på denne måten, og tok i mot muligheten jeg fikk.

Dagen startet klokken 05:00. Jeg hoppet rett i tights og joggesko, og klæsjet til og med på litt sminke. Kan man ikke være flinkest, kan man jo alltids prøve å være penest. Jeg gruet meg som en gal, så etter to minutter hadde jeg gnidd av meg all sminken. Klokken 06:00 forlot bussen hotellet, og kjørte til Staten Island hvor marathonet skulle starte. Jeg syns bussturen var lang, og klarte ikke å tenke på annet enn at jeg snart skulle løpe tilbake. 

Da vi kom fram til startområdet hadde Hanne og jeg over to timer med venting før det var vår tur til å løpe. Det hadde ikke gjort noenting – om det ikke var så SINNSYKT kaldt! Folk lå i klynger på gresset og i telt og varmet seg på hverandre, det var litt av et syn. Vi hadde jo ikke noe annet valg enn å bli med i gjengen, så vi moste oss inn i et telt og satt tett i tett og gomlet nøtter sammen med folk fra hele verden. Synet av alle disse sporty menneskene ga sommerfuglene i magen min et ekstra kick. Følte meg ikke særlig kul, der jeg satt uten sportsdrikke, banan, sportsteip, drikkebelte, pulsklokke, sokker med superkrefter og trådløst headset.

Endelig var det vår tur. Vi stod i corallen vår og så første wave reagere på startskuddet. Alle rundt oss heiet, ropte og klappet. Jeg fikk klump i halsen og begynte nesten å grine. Jeg vet ikke om jeg var rørt eller lei meg eller hva. Men det føltes så stort. Så var det på tide å vrenge av seg fleecegenseren og kaste vannflaska. Vår tur… PANG!

Husker bare at jeg så på Hanne, sa «fuck» og innså at jeg hadde glemt hvordan man løper. Men så løp jeg plutselig. På Verrazano-Narrows Bridge, med utsikt bort til Manhattan og et NYPD-helikopter svevende rett ved siden av meg. Helt fantastisk. Følte meg som en heltinne i en actionfilm – sånn bortsett fra at nesten alle løp forbi meg. Men jeg hadde lovt meg selv å starte veldig rolig, ikke lam eg gire opp av alle rundt. Den broen virket så jævlig lang. 

Da jeg kom meg av broen hørte jeg folk rope «welcome to Brooklyn», og der var det ingen grunn til å ikke føle seg velkommen. Jeg løp gjennom boligstrøk etter boligstrøk, hvor alle familiene stod utenfor husene sine med plakater hvor det stod ting som «You inspire me» og «You are awesome». I tillegg delte de ut tørkepapir og drikke til de som løp forbi – og barna ville ha en high five fra de forbipasserende. Gjett hvem som ble rørt til tårer et par ganger, jeg er håpløs. Men jeg skal ikke romantisere Brooklyn. I hvertfall ikke fra et marathon-perspektiv. Det var nesten som å løpe på et løpebånd. Veien jeg så foran meg var så evig lang, jeg følte at jeg ikke kom meg av flekken. Etterhvert måtte jeg bare bestemme meg for å bruke publikum som underholdning, tenke på noe annet. De mange hundre heia-plakatene og alle bandene som hadde konsert langs veien, hjalp meg faktisk godt på vei. 

Allerede da jeg nådde 1,5 mil begynte beina mine å verke. Det var som om jeg mistet kontakt med asfalten, at beina mine syklet i løse lufta, men at det samtidig gjorde dritvondt. Jeg prøvde meg på å gå litt, men etter et par «go guuurl, you can do it, come on» orket jeg ikke mer oppmerksomhet, og så meg nødt til å løpe videre. Jeg løp rolig, og på et tidspunkt fant jeg meg selv bak en 81 år gammel mann. Ikke dagens stolteste øyeblikk…. 

Da jeg hadde løpt 1,8 mil var jeg helt sikker på at jeg var ferdig. Jeg skammet meg, for det var jo ingen andre som ga seg. Jeg løp ut til siden, men det var ikke så lett som jeg hadde trodd. På det ene fortauet, ble jeg dyttet ut på veien igjen av en ivrig heiagjeng. Jeg løp over på den andre siden av veien for å spørre en politimann om det var mulig å få tak i taxi der, men han lurte på hvorfor i helvete jeg hadde meldt meg på om jeg ikke hadde tenkt å fullføre. Jeg var egentlig enig med ham, så da løp jeg videre, da….. 

De neste 6 kilometerne husker jeg ikke så mye av, men jeg kom meg ihvertfall 2,4 mil avgårde. Jeg nærmest krabbet ut av løpet da vi hadde kommet et lite stykke inn i Queens. Jeg kunne se Manhattan rett foran meg, men jeg klarte bare ikke mer. Var ikke skuffet over meg selv en gang, for jeg trodde ikke at jeg kunne løpe så langt en gang. Folk pleier å trene til marathon minst ett år. Jeg har trent i fire måneder. 

Men ikke tro at jeg tenkte positive tanker etter at jeg hadde brutt. Det fantes nemlig ingen måter å komme seg hjem på. Alle veiene var sperret. Og jeg hadde jo nesten ikke klær på. Jeg frøs og hadde så vondt. Ringte mamma og gråt som et barn, som om hun kunne hjelpe meg. Til slutt fikk jeg heldigvis Benjamin til å komme med taxi til et sted i nærheten. Da jeg satte meg inn i taxien: takknemlighet. Da var det over, og jeg kunne dra hjem til hotellet og krysse av det sprekeste punktet på min bucket list, nemlig å delta i New York Marathon. 

Tusen takk til Head & Shoulders New York Edition for denne muligheten. Og gratulerer til Hanne, som vant billett til marathon her på bloggen, og som FULLFØRTE! 

Nydelig bilde fra da jeg nettopp hadde brutt, haha. Er det mulig å synes så synd på seg selv. Men jeg overlevde i hvertfall, mot alle odds 🙂 

PS. Jeg kunne selvfølgelig ikke løpe med kamera, så jeg beklager dårlig iPhone-kvalitet på bildene.