DIVA PÅ DANSKEBÅTEN

Danskebåten. Eller SuperSpeed, som Colorline har valgt å kalle den. En stor kloss som står mellom meg og min danske familie, hvilket er grunnen til at jeg befinner meg på den minst én gang i året – helst flere enn det.

Sjarmen som en tur med Danskebåten har å by på, blotter seg allerede usjenert mens vi står i kø for å kjøre ombord i båten. En brautende lastebilsjåfør drar av seg singleten, og bestemmer seg for å gå fra den ene enden av køen til den andre, i bar overkropp og med en sneip hengende slapt i munnviken. Gåturen hans har ikke noe formål, annet enn å 1. vise fram mannepuppene 2. blåse røyk inn i alle bilvinduene han passerer. 3. være irriterende. Småunger sitter i bilsetet sitt og griner fordi det er varmt, uoppmerksomme fedre røyker inne i bilen, og dansker som har bodd lenge i Norge står sammen og argumenterer for hvorfor Danmark er så mye bedre enn Norge. De hadde ikke trengt å overtale meg, for jeg er enig.

De som jobber med å få navigere bilene på bildekket gjør alltid en ræva jobb. Hadde jeg veid fem kilo mer, hadde jeg aldri kommet meg ut av bilen. Vel, uten å ripe opp naboen, og på det området er jeg strengt oppdratt. Over gjennomsnittet bilinteressert far.

Who let the dogs out. Alle forlater bilene, og sprinter opp trappene for å få tak i den beste plassen på det jævligste stedet. Noen forsvinner inn i restauranten, så mange som mulig presser seg sammen foran kaféen «Fly Me To The Moon» hvor en eim av billig ketchup allerede fyller rommet. Vi velger å sette oss ute på et soldekk. Frisk luft. Mindre mennesker.

Vi ble dessverre sultne. Så da var det jo bare å stikke halen mellom bena og liste seg ned til Fly Me To The Moon for å kjøpe pølse med pomfri. Det har ikke noe å si om du kjøper pizza, burger eller hva nå enn de selger. Alt smaker pølse med pomfri uansett, så da er det like greit å faktisk kjøpe pølse med pomfri. Jeg gidder ikke å lage et helt avsnitt om hvor vondt det smakte. Dette skulle egentlig bare være et innlegg med observasjoner, ikke et klageinnlegg.

Etter en time med vind i håret og sol i ryggen, bestemte jeg meg for å gå litt rundt. Tross alt noen timer å slå i hjel. Ved en feiltagelse havnet jeg i familieavdelingen, hvor en eim av tre timer gammel bæsjebleie hang i lufta. I tillegg stod Nickelodeon på for full guffe, men det var ikke sistnevnte som var grunnen til at jeg sprintet ut derifra med vond smak i munnen. 17-åringer som prøver å lure seg inn på verdens minste casino, folk som ligger i trappeoppganger og sover med åpen munn, mennesker som har drukket seg fulle helt uten grunn, lyden av enkroninger som lander i en haug…

Ah, det er danskebåten sin det. Den er kanskje et lite helvete på jord, men den får meg hvertfall fram til et av mine yndlingssteder her i verden. Danmark ♥