13 GRUNNER TIL Å IKKE VÆRE TOPPBLOGGER

Jeg er sikker på at alle som har en vanlig jobb har en ting eller ti de irriterer seg over på arbeidsplassen. Tenk hvor mange paraplyer jeg kunne skrevet ned dersom jeg hadde en vanlig jobb. Frekke kollegaer, folk som ikke skyller ned etter seg på personaltoalettet, fulle søppelbøtter, tette neser og tung pusting på kontoret, en eim av råtten frukt og smelta Twist fra møterommet, alle de trege folka i kø foran vannmaskinen, den vonde men veldig økonomiske kaffen.

Nå kunne jeg jo mest sannsynlig ikke blogget om disse tingene uten å få sparken, men tanken er underholdende nok til at jeg har bestemt meg for å lage et paraply-innlegg om min jobb. Min jobb som blogger. Hvor kollegaer, bremsespor i dassen og smelta Twist er fullstendig fraværende. Derimot møter jeg på en haug av andre små og store «utfordringer» og irritasjoner, og dem tenkte jeg å dele med dere nå. Risikerer vel at ingen liker meg eller vil lese bloggen min etter dette, men ærlighet er jo så gøy.

♦ Å bli gjenkjent eller snikfotografert når man er på sitt verste. I køen på Mc Donalds dagen derpå. På T-banen med tårer i øynene, på vei for å dumpe en ubrukelig fyr. På stranda, i vannet, med dobbelthake og pupper på vift.

♦ Firmaer som sender meg mail og informerer meg om at jeg er en av de heldige utvalgte som får lov til å skrive om den nye shampooen (for eksempel) deres, og at jeg i tillegg får shampooen til odel og eie etter at jeg har skrevet om den! Please. Postkassa mi har vært full av shampooer siden jeg var 16, vil du kjøpe en annonse eller ikke? 

♦ Når du tilbringer tid med en person som hater å ta bilder av deg. Se for deg dette scenarioet. Sitter på kafé med en venninne, den egentlig usunne salaten deiset nettopp ned på bordet, og du vil forevige deg selv og salaten før du hugger innpå som en sulten bjørn. Så du gjemmer loffskiven som ligger og balanserer på kanten av tallerkenen og skyver glasset med brus ut av rekkevidde, før du spør pent om homo sapiens på andre siden av bordet gidder å knipse deg. Til svar får du en rynket nese og beskjed om at det er flaut å sitte og ta bilder ute i offentligheten. Skal slutte å gå på kafé med mennesker som ikke vil fotografere meg med salaten min!!!!

♦ Denne paraplyen hører sammen med den forrige. Folk som kun tar ett bilde. Ah, tusen takk. Jeg rakk verken å smile på den måten som gjør at ansiktet mitt ser smalere ut eller legge armen såpass tett inntil kroppen at jeg ser fire kilo lettere ut, men takk, strålende. Når noen bare tar ett bilde, ender man gjerne opp med å se slik ut:

♦ Når jeg møter nye mennesker som helt åpenbart vet hvem jeg er pågrunn av bloggen, og de later som de blir kjempeoverrasket når det tilfeldigvis kommer fram at jeg blogger. Nææææ’æææ?! Det ANTE jeg ikke! Så gøy! Har aldri vært innpå en eneste blogg, jeg! Nå høres jeg skikkelig innbilsk ut, men det er jeg ikke. Det er bare det at det er så innmari enkelt å merke om noen kjenner meg igjen, og jeg kan som regel se det etter to sekunders øyekontakt. Og så er det ikke så vanskelig heller, når noen understreker 17 ganger at de aldri har hørt om deg eller vært inne på en blogg. Hvorfor er det så flaut å være bloggleser, da? 

♦ «Du er en helt annen person enn jeg hadde trodd, du er jo faktisk oppegående og skikkelig hyggelig liksom». En strofe jeg gjerne får fra folk som har hørt om meg/lest om meg/lest bloggen min, og så møter meg i virkeligheten. Jeg skjønner at det er hyggelig ment, men det er ikke det. Det er ikke hyggelig at du dømte meg før du møtte meg. Fordommer har vi alle til en viss grad, men du hadde bestemt deg for at jeg ikke var en ålreit person. Det føles ofte ganske trist at jeg ikke kan gjøre et førsteinntrykk, for de fleste jeg møter har dannet et inntrykk av hvem jeg er på forhånd. Om ikke av meg, så av bloggere generelt.

♦ Når noen fotograferer sammenbruddet ditt fremfor å trøste deg. HEHE, mamma. Men bare når sammenbruddene handler om dobbelthaker, ettervekst og ingen-klær-å-ha-på-seg.

♦ Når jeg er med mine nærmeste venninner og drikker vin, finnes det ingen grenser for hva jeg kan si, le av og tulle med. Men med en gang jeg er med folk jeg ikke kjenner så godt, er det som om det skal snappes, filmes, dokumenteres eller følges ekstra godt med hver gang jeg gjør noe dumt eller flaut eller tullete. Se på bloggern, dette skal jeg sende på gruppechat til venninnene mine og så kan vi le av det i hele morgen. Dette punktet virket paranoid, men de som skjønner hva jeg mener, skjønner hva jeg mener. 

♦ Regnskap!!! Å måtte se hvor mye penger som settes til side til å betale skatt…. Jeg har alltid hatt regnskapsfører, og i tillegg har min kjære mor tatt seg av dette med skatt og moms – men for litt siden tvang hun meg til å bli med på prosessen. Helt ærlig? Jeg begynte nesten å grine. Ja, jeg vet at det er bra at vi betaler skatt, men det er faktisk for mye. Skulle ønske jeg kunne ha skattekort så jeg slapp å se det med egne øyne.

♦ De periodene hvor jeg er skikkelig lei, og bare har lyst til å legge seg under dyna og se på en TV-serie når jeg kommer hjem. Og så gjør jeg det, og tenker at; i det store og hele så er det bare en blogg, den kan vente til jeg har noe å gi. Men så ligger jeg der, da – med dyne og TV-serie og biter hull i leppa mi fordi jeg føler at jeg egentlig burde blogget. Og så ender det med at jeg får sår på leppa av all bitingen, og så kan jeg ikke blogge likevel for da tror alle at jeg har herpes.

Tippet dette bildet blir brukt neste gang media skriver om at jeg har vært gjennom et brudd eller lignende.

♦ Eventer. Altså, jeg går på event hvert skuddår. Det skal ganske godt gjøres å få meg til å komme. Som blogger burde jeg vel egentlig dra for å mingle med «likesinnede» og grafse til meg goodiebags, men det er ikke helt min kopp med te. Paraplyen er vel egentlig at jeg ikke liker å gå på event, for jeg har veldig lyst til å ha lyst. Jeg bare…. Nei.

♦ Når mamma bloggsnoker alt for mye. Leser i kommentarfeltet mitt og undersøker hvordan det ligger an med lesertallene mine. Jeg sjekker aldri lesertallene mine med mindre en kunde ber om å få dem tilsendt, for det er så skummelt hvor mange øyne som er her inne og leser. I hodet mitt er det sånn cirka 25 av dere, og det basert på hvor mange som kommenterer innleggene. 

♦ De dagene hvor jeg ser stygg ut på bilder. Uansett hvem hva hvordan. Takk og lov for Photoshop og Picmonkey. Ingenting er som å bli et par poser under øynene fattigere og få lagt på et brukbart filter på en ræva dag. 

Nå tror jeg at jeg skal gi meg, før jeg sovner med en brennvarm Mac på magen. Følte at jeg måtte servere dere noe mer i dag, ettersom det er søndag og alt. Så det ble et paraply-innlegg ala blog life, haha. Håper dere likte det og at dere tar meg med en stor spiseskje salt ♥