INNLEGG UTEN BILDE

Jeg lurer på om jeg begynner å like den lokale matsjappa mi likevel. For litt siden fikk jeg høre at jeg var den av kundene som luktet best. Pluss i boka, selv om jeg ble litt satt ut, og måtte si «hæ» to ganger. I dag fikk jeg velkomsten «velkommen til kassa på *****, kan jeg friste deg med en pose?» – For så å motta komplimenter for lua mi. Hvis det å ligne på en liten nisse er et kompliment. Siden jeg er i julespirit, tok jeg det hvert fall som et. Så, ja. En tur på butikken ga meg en bra start på dagen i dag, men gleden tok slutt da jeg ti minutter senere sklei på isen på vei over et fotgjengerfelt.

I morgen har jeg min nest siste eksamen for i år, og jeg gruer meg som en liten hest foran et stort hinder. I går kveld leste jeg en hel bok som heter «Vitenskapsteori for nybegynnere», og selv om den er ganske tynn ble hodet mitt ganske tjukt. Å lese til eksamen er som å fylle opp en ballong (altså hodet) med luft (altså kunnskap), og så går man bare og håper på at ballongen ikke sprekker før festen (altså eksamen), men at den sprekker på eksamen. Det verste som kan skje er at den sprekker etter eksamen, og så sitter man der i fire dager og gråter fordi man har kommet på alt man glemte å ha med i besvarelsen sin. Nå lover jeg at det snart er slutt på eksamensprat her på bloggen, men jeg regner med at det er flere som sitter i samme båt og er glad for å høre at de ikke er de eneste som ikke spiser og sover, og som føler seg hjelpesløse. 

Det er egentlig en LYKKENS dag, for mamma og pappa har kommet hjem igjen. Etter å ha postet Facebook-bilder fra all verdens eksotiske øyer og strender i snart tre uker, syns jeg det er på sin plass at de er hjemme og har dekning på telefonen igjen. Sånn at jeg kan ringe og be om trøst når jeg har vondt i hjernen. 

Dette innlegget fortjener ikke et bilde. Jeg vil faktisk ikke at noen skal vite hvordan jeg ser ut akkurat nå, eller hvordan leiligheten ser ut for den saks skyld. Hade.