TAR IKKE ANSVAR FOR SKRIVEFEIL

For å forklare overskriften med det samme: jeg er våken på min trettiende time. For en sovegris som meg er det katastrofalt. Snakk om å dra ned buksa og drite på sitt eget nyttårsforsett, men i natt ble jeg altså liggende og tenke. Tenke tenke tenke. Jeg tror jeg planla livet mitt fra nå til Å – fra frokost neste dag, til neste gang jeg skal vaske gulvet, til begravelsen min. Hva jeg ikke tenkte på og planla i natt er nesten enklere å ramse opp.

Da klokka ble seks, bestemte jeg meg for å gi opp sovingen. Jeg drasset dyna ut i sofaen, og var ganske misfornøyd med meg selv da jeg satte på en episode av The Goodwife. Men altså. Får man ikke sove, så får man ikke sove. Jeg hadde telt sauer, gått et par runder i leiligheten, smurt meg inn i lavendelolje, drukket en kopp beroligende te – alt bortsett fra å svelge hele glasset med sovepiller. Sovepillene har jeg kjøpt i en kiosk i New York, så de står trygt i skapet til nødstilfeller. En søvnløs natt i vinterferien kvalifiserer ikke til nødtilfelle. 

Da klokka ble halv ni, angret jeg brått på døgningen. Jeg hadde nemlig avtalt tidenes bootcamp-treningsøkt med en venninne klokken ti, og hadde hun ikke skaffet barnevakt til kid’en sin dagen før, hadde jeg avlyst på flekken. Men du ringer ikke en som har 4 timers nattesøvn som hverdagskost og i tillegg har skaffet barnevakt fordi du har mast om å trene, og sier; hey, er litt trøtt jeg. Dropper trening. 

Men jeg la meg nå likevel i sengen i ti minutter. Med en kaffekopp. Det var ikke lurt, for jeg må ha duppet av i ti minutter, og våknet opp med kaffe i håret. Det kom jeg meg fort over, for plutselig var det på tide å hoppe inn i treningstøyet. «Hoppe inn i» er vel å overdrive, men jeg fikk nå på meg den stygge cameltoe-tightsen til slutt. 

Godt fornøyd med innsatsen (altså påkledningen) la jeg meg i sofaen og stirret i det hvite taket. Angret på at jeg ikke hadde slukt hver eneste New York-pille i denne verden. Tenkte litt på hvor glad jeg er for at jeg ikke har barn. Ennå. Men så var det ti minutter til take off, og lommeboken min som husnøklene henger på var sporløst forsvunnet. Jeg lette i hver eneste jakke, til og med i skinnjakken jeg ikke har brukt på et år. I skittentøyskurven, i alle skuffer, i alle skap, i kjøleskapet og i oppvaskmaskinen. Snudde alle sofaputene på hodet…. Og det var da jeg stod med hodet i søpla at jeg fikk en helt syk idé. Kanskje lommeboken og husnøklene hadde klart å forvirre seg ned i søpla kvelden i forveien. Takk og lov for at den bare var knytt sammen og satt ut på terrassen. Ikke noe takk og lov for at jeg hadde scampi og brokkoli til middag i går. Det ble en utrivelig leteaksjon, men jeg fant i hvert fall det jeg lette etter. 

Og dere skulle sett meg på trening. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men mellom slagene lå jeg som en skadeskutt kriger og bannet i stillhet. Noe så vondt. Hva jeg skulle gjort for å være den kid’en som satt hjemme med barnevakt og Brannmann Sam-film.

Etter treningsøkten hadde jeg avtalt med en annen venninne at vi skulle på interiørshopping. En time forsinket, svimte jeg nedover gaten, klar for å møte folkehavet i sentrum på en lørdags formiddag. Det ble for mye. Jeg endte opp med en gullfarget postkasse (tar ikke ansvar for det heller) og en lystett rullgardin til soverommet. Håper sistnevnte kan ta litt ansvar og gi meg en god natts søvn. 

Og nå som vi alle skulle ønske at dagen min var over, kan jeg informere om at jeg skal på familiemiddag med hele slekta. Eller halve, da. Montro hva jeg klarer å gjøre et nummer ut av der. Blir jeg trøttere nå, så ser jeg ikke bort i fra at jeg svelger både kniv og gaffel i et desperat øyeblikk. 

ZzzZzzzZzzzZzz