SOLBRILLER INNE

Å kunne gå hjemmefra om morgenen i strålende solskinn. Å kunne komme hjem klokken halv ni på kvelden og se at det fremdeles ikke er helt mørkt ute. Dere ANER ikke hvor glad det gjør meg. Eller kanskje aner dere, for jeg regner med at jeg ikke er den eneste som følte at en stor stein falt ned fra skuldrene mine den dagen det skjedde. Den årlige vintertristheten (vinterdepresjon føles som et sterkt ord å bruke, for jeg har ikke hatt det så ille denne vinteren) har endelig sluppet taket, og det kan nesten sammenlignes med følelsen jeg hadde da jeg var liten og gikk på rulleskøyter på gammel, dårlig asfalt, for så å rulle ut på helt ny, myk asfalt. Bare mentalt. Eller var det verdens teiteste metafor? Uansett. Alt blir enklere, til og med å gå ut om morgenen og tenke at man har en litt slitsom dag foran seg ♥

Tok kanskje solen og den blå himmelen litt for seriøst da jeg kom hjem fra skolen i stad. Jeg hadde selvfølgelig solbriller på meg, og etter å ha balansert handleposer og pakker fra posten inn i leiligheten, var det siste jeg tenkte på å ta av meg solbrillene. Så jeg ryddet ut av handleposene, fant meg noe å drikke, brettet klærne som hang på tørkestativet og satte meg ned for å betale regninger på Mac’en. Det var et eller annet som irriterte meg hele tiden, som om det var litt mørkt. Tenkte at jeg sikkert kom til å få vondt i hodet – men neida, speilbildet som møter meg på Mac’en er to store brilleglass. Gira på sommer, much? 

I kveld skal jeg bare ha kosekveld med meg selv, lage pitas og slappe av foran TV’en. Eksamenen jeg har nå er ikke en dans på roser, så det er deilig å ta toget hjem og bare glemme alt om den i noen timer. Men kjenner jeg boken min rett, ligger den vel på sengen min og kliner med den gule tusjen samtidig som jeg skal legge meg i kveld. Og da blir klokka fort to om natten før jeg pælmer narrative analyser, semiotikk og hermeneutikk i veggen og takker for meg. 

Ha en fin kveld, dere 🙂