BOKSEN MED ALLE MINNENE

Denne boksen med minner har dukket opp hver gang jeg har flyttet. Den inneholder så mange skrekkelige bevis på at jeg har vært tenåring, at jeg ikke tør å la den stå i boden en gang. Sånn i tilfelle det skulle bli innbrudd der. Så, jada. Den står alltid innerst i et skap hvor enn jeg bor, og venter på et pinlig gjensyn ved storopprydning eller neste flytterunde. 

Så i dag tenkte jeg at dere skulle få se noen godbiter fra boksen med alt det rare i. Er dere klare for min første selfie noensinne? 

Det som var kjipt med selfies på denne tiden, var at det ikke gikk an å slette dem. Og at du måtte vente i typ to uker på å få dem fremkalt, og så skvatt du da du bladde gjennom bildene i konvolutten. Bilder fra camping, bursdager, leirskole – og der, plutselig, en dritstygg selfie. Men hvis noen skulle lure på min naturlige hårfarge; her er den!Husker dere skoledagbøkene? Jeg kastet både Oh Boy, Pusur og TOPP inn i peisen den dagen lillebror hadde høylesning fra dem for hele familieselskapet. Jeg tror det var da vi begynte å hate hverandre. Men én side har jeg tatt vare på, og det er «My Girl»-siden som min første ordentlige kjæreste Benjamin fylte ut. Hvis noen skulle lure, så er han fortsatt litt musiker. Men det går mer i John Mayer og sånt, og han går ikke så mye i «metal klær». Mest i skjorte. Og han griner ikke fordi Ida slo opp, han har fått seg en helt sykt hyggelig kjæreste.Sånn her så vi ut da vi var 14, forresten. Unnskyld for at jeg har sendt det nederste bildet rundt til alle våre felles venner på Snapchat. La oss bevege oss over på den jævligste delen av obligatorisk skolegang. Klassebildene. Det skumle med disse bildene, er at det alltid vil finnes 20-30 mennesker som har disse bildene. At du har gjemt dem i en boks, betyr ikke at de ikke henger på veggen hjemme hos andre. Meg i 7. klasse. Yndlingsgenseren og yndlingssveisen var på plass, så ingenting å si på det. HAHA. Det ble forresten begått et mord på den skolen der, og den dag i dag tror jeg ikke det er en skole lengre. Vi har kommet oss til 8. klasse, og dere aner ikke hvor mye det klør i Photoshop-fingrene mine når jeg ser på dette bildet. Au! Litt glattetang og litt sminke hadde ikke skadet, men jeg var tross alt sykt ulykkelig og prøvde for harde livet å like Metallica for å få en fyr til å like meg. 9. klasse! Jeg velger å takke på forhånd for alle komplimenter på de fine flettene og sommerfugl-øredobbene. Jeg var egentlig ganske babe på denne tiden, bare synd jeg ikke klarte å få det fram på klassebildet. Eller trodde jeg bare at jeg var babe???!! Jeg skjønner ikke. 10. klasse. Det er en lettelse å se at jeg begynner å se ut som en normal person her, for utviklingen tilsier jo at jeg bør se ganske normal ut den dag i dag. Men det vet man jo aldri før man ser bildene ti år senere, eller hva? Vel, det var en liten trip down memory lane! La oss bare konkludere med at forandring fryder 🙂