BARBIES NYE KROPP

Barbie var en stor del av min barndom. Jeg tror ikke jeg var mer enn 3 år da jeg oppdaget Barbie-paradiset hjemme hos farmor og farfar. Jeg har en tante som ikke så innmari mye eldre enn meg, og hun hadde et eget Barbie-rom. Det var reoler fra gulv til tak, hvor hver hylle var et eget rom. Det var Barbie-skole, Barbie-poolparty, Barbie-matbutikk, Barbie-frisørsalong, Barbie-stue, Barbie-soverom og Barbie-lekeplass. Jeg kunne gå inn på det rommet og leke i timesvis. Ordne det lange, lyse håret  – klippe det hvis jeg var i det rampete hjørnet. Kle Barbie opp i fine kjoler, kåper, sende henne avgårde på rulleskøyter. Passe på at den gravide Barbien i rullestol hadde det bra. Til hver eneste bursdag, ble også min egen Barbie-samling større. Mine Barbier fikk cabriolet, campingvogn, badebasseng, hest og stall, en hel flokk med unger og en garerobe de fleste kunne drømme om. Jeg elsket å leke, og jeg var et barn lenge. Jeg husker faktisk godt den dagen jeg tenkte at; nei, nå må dukkehuset og Barbie-utstyret faktisk pakkes vekk, det passer seg ikke lengre. Det var sent på barneskolen, og ingen av vennene mine hadde leker lengre. Vi hadde gått over til skoledagbøker med kjekke gutter på forsiden, vi skulle kysse gutta sjæl – ikke bare få Barbie til å kysse Ken. 

Har dere fått med dere hva som har skjedd med Barbie? Hun lanseres nå med tre ulike kroppsfasonger, sju ulike hudfarger, 22 forskjellige øyenfarger, 30 forskjellige hårfarger, 24 forskjellige frisyrer og 14 forskjellige ansiktsformer. WOW! Jeg er imponert. 

Barbie har fått mye kjeft for å representere og oppfordre til et usunt kroppsideale. Jeg har aldri tenkt noe særlig over det; hvor mye kan en stum dukke liksom påvirke oss?! Men hvis jeg tenker meg litt om: barn elsker Barbie, og tilbringer store deler av barndommen sin med henne. De lærer gjennom markedsføring og selve leken at hun er vakker, vellykket, og har et fantastisk spennende liv med alt man kan ønske seg i livet. Klart Barbie blir et forbilde, på en eller annen måte. Det er ikke så rart at Barbie legger seg bakerst i hjernebarken og blir et ideale man sammenligner seg selv med gjennom livet, selv om det kanskje ikke er 100% bevisst. Og rett skal være rett; Barbie har faktisk oppfordret til å slanke seg og ikke spise mat – selv om hun er stum. Det gjorde hun i 1965, se bare her hvilket tilbehør hun kom med: Boka til Barbie het «How to lose weight» og på baksiden står det så fint «Don’t eat». Badevekta hennes kom med et ferdig innstilt tall som tilsvarer i underkant av 50 kilo. Kanskje ikke en realistisk vekt, til en så høy dame med store pupper? Med mindre hun ikke spiser, så klart. Men Barbie trenger ikke å spise. Hun er en dukke – det er ikke barna som leker med henne.

Som dere vet er jeg ikke særlig stor fan av å diskutere kroppspress, og at «DEN NORMALE KROPPEN» hele tiden skal påpekes. Det finnes ingen «normal» kropp. Det finnes mangfold, mennesker er forskjellige, og vi bør slutte å gjøre folk usikre ved å tvinge fram et kroppsideal som kanskje passer bedre med majoriteten. 

Men jeg heier på det som har skjedd med Barbie. Det er rett og slett mangfold, og barna kan kjøpe den dukken de identifiserer seg med – eller rett og slett den dukken de har lyst på. Om det så er den originale, en med litt mer kurver eller en som er petite. Hadde jeg hatt en datter, hadde jeg kjøpt en av hver.Man hører hele tiden om hvordan mesteparten av hvem man er formes i oppveksten. Hvis det er slik at leker som Barbie er med på å gi oss en uoppnåelig kroppsideal, syns jeg dette er en flott utvikling. Kanskje neste generasjon blir mer fornøyd med seg selv? Kilder: dailymail.co.uk og time.com