JEG HUSKER SOM OM DET VAR I GÅR

Jeg kan ikke la denne dagen gå uten å skrive et eneste ord om hva som skjedde for fem år siden. Jeg husker 22. juli 2011 som om det var i går. Den datoen forandret så mye for meg. Jeg kan ikke i mine villeste mareritt forestille meg hva den har gjort med de som er direkte berørt av alt det grusomme som skjedde den dagen.

Jeg husker den buldrende lyden jeg hørte da jeg var på vei til butikken, tenkte at jeg måtte skynde meg tilbake fordi det kom til å bli tordenvær. Jeg husker TV’en som stod på da jeg kom hjem, nyhetene som gjorde at jeg glemte å tømme handleposene og ble sittende og se på med hendene foran ansiktet. Jeg husker de desperate meldingene på Twitter, fra ungdommene på Utøya som løp for livet og ikke forstod hvor hjelpen ble av. Jeg husker SMS fra slektninger som bare ville sjekke at jeg var ok, og tekstmeldingene jeg sendte til venner som jobbet rundt omkring i byen. Jeg husker at det var behov for blodtypen min, og jeg husker kaoset av mennesker utenfor universitetssykehuset selv om jeg så ned i bakken hele tiden. Jeg husker at det var den dagen jeg ble redd for alt. Redd for store folkemengder, redd for å fly, redd for å miste noen. Det slipper liksom ikke taket. 

Men det er ikke min egen frykt jeg sitter og tenker på denne dagen, jeg kjenner på en så stor sorg på vegne av alle som har opplevd noe grusomt og mistet noen nær. Og så kjenner jeg på litt sinne, fordi det var så mye som sviktet for fem år siden. Jeg syns vi bor i et naivt, pinglete land som ikke var forberedt da, og som ikke er forberedt nå. En ting er i hvertfall helt sikkert, dette blir aldri glemt ♥ Bildet er lånt her.