OSLO S

For mange tilreisende er Oslo S første møte med byen. Ut av stasjonen, opp Karl Johan, shoppe litt på Bikbok, spise litt på Fridays. Huff, så mange tiggere og narkomane, politi og bråk! Hjem igjen, inn på stasjonen og vekk. Jeg har alltid hatet Oslo S. 

Etter at jeg ble student er Oslo S blitt en del av hverdagen min. I hvertfall i periodene hvor jeg ikke er folkesky og hvor jeg prøver å være litt økonomisk på taxifronten. Når man er student tar man buss på dagtid. I hvertfall i ukedagene, jeg er jo godt oppdratt. Men, ja. Alltid hatet stedet, og vært redd. Hvis det skal sprenge, så sprenger det her. Bankende hjerte når en sliten pappkopp kommer ristende mot meg, hva hvis hun ikke tar et nei for et nei? Stapper en vissen rose ned i veska mi og tvinger meg til å betale med kontantene jeg ikke har? Følge nøye med uten å stirre, når en fyr med piss nedover hele buksebeinet går til angrep på en søppelkasse rett ved siden av meg, kommer bussen snart? Hva er det med alle disse enslige mennene som går fram og tilbake med telefonen til øret uten å snakke i røret?

Da jeg stod og ventet på bussen hjem nå i kveld oppdaget jeg at det har forandret seg helt. Som om jeg plutselig er blitt vant. Oslo S er ikke så dramatisk som TV-kanalen Max fremstiller det. De narkomane er mennesker de også, og den søppelkassen fortjente sikkert juling. At politiet er så synlig her sørger vel for mindre bråk. Når pappkoppen er innenfor en meters rekkevidde, smiler jeg og sier «no sorry» mens jeg rister bestemt på hodet. I stedet for å hate Oslo S og vente på at det skal skje noe fælt, så gleder jeg meg til å komme hjem. Leser en nettavis, svarer på noen mail, planlegger middag i hodet. Til syvende sist er vi jo alle bare mennesker som skal et sted – eller som eventuelt går fram og tilbake med telefonen til øret og ser mystiske ut.