Jeg hater å gå her, ser alltid for meg at det skal smelle en bombe eller noe sånt, sier jeg. Du og den angsten din, svarer venninnen min med en liten latter. Jeg har ikke angst.
Det hender at jeg er redd for terror, og jeg er til tider livredd når jeg sitter på fly. Jeg kan ligge våken på kvelden og bekymre meg for familien min og tenke på at livet bare er midlertidig – men det er frykt. Jeg har ikke angst.
Det hender at jeg syns at tilværelsen er litt kjip, og til tider kan vintermørket gjøre at alt føles veldig tungt – men det er fordi jeg savner solen og mangler D-vitamin. Jeg er ikke deprimert.
Det hender at jeg gruer meg til sosiale sammenkomster, og til tider kan jeg få vondt i viljen hvis jeg skal møte opp et sted hvor det nesten bare er fremmede – men det er fordi jeg er sjenert og en smule introvert. Jeg har ikke sosial angst.
Jeg er så jævlig lei av denne selv selvdiagnoseringen som har tatt helt av. Alle har angst og alle er deprimerte. Vet du hvor grusomt det er å virkelig ha angst eller være deprimert? Det tror jeg nemlig ikke at jeg vet. Det går an å være lei seg og redd uten å være syk. Denne sykeliggjøringen av helt rasjonelle reaksjoner på det som kalles livet er håpløs, og det må være frustrerende for de som er syke at diagnosen deres nærmest er blitt trendy. Folk googler på seg sykdommer og skryter av dem over en kaffekopp, som om det på en eller annen måte gir personligheten deres en liten prikk over i’en.
Kanskje du ikke er syk. Kanskje du bare er mennesklig? 
Jaja, det ble dagens visdomsord fra dette trollet. Nå skal jeg ta igjen noen nødvendige timer med søvn. Hvis jeg absolutt skulle gitt meg selv en diagnose etter denne helgen, så måtte det jo blitt alkoholiker.
188 Comments
Så enig med deg, alkoholiker! Ler!!!
Enig! Hadde selv noen episoder med angst for mange år siden (diagnosert av lege), og at folk slenger det rundt seg irriterer meg. Angst er ikke at du bare ikke føler deg komfortabel med den situasjonen du er i. Angst for meg var kvalme, skjelving, svimmelhet, en følelse av at jeg fikk 40 i feber, og at synet forsvant til jeg fikk kastet opp. Du får rett og slett helt panikk og har ikke noe annet valg enn å komme deg ut av situasjonen du er i. Hadde angst vært så «lett» som folk tror så tror jeg ikke det hadde fantes et ord for det. Eller jo, det finnes jo et ord for det. Å være ukomfortabel.
Helt enig, Ida! Det er utrolig stor forskjell pa a (sorry, engelsk tastatur) vere ordentlig deprimert og a vere lei seg til tider. Tror mange liker a late som de er deprimerte, sa de har en god unnskyldning for a ikke jobbe, eller for a unnskylde selv medlidenheten sin. Alles situasjon er selvfolgelig forskjellig, men det er nesten blitt, som du sier, trendy a vere deprimert. Nesten like trendy som det er a vere glutenallergiker og avhengig av mandelmelk.
Kloke ord en sen mandag
Glemte forresten å gi oppfølgingskommentar på den serien du anbefalte. Jeg kan si at jeg satt i treningsklær(klar for trening) før jeg leste innlegget ditt i går(rundt kl 15?), og klokken 0230 gikk jeg fra soffan til senga for å legge meg. JAJA. Stod opp 9 idag for å ta igjen den tapte treningsøkten før skolen, men plutselig hadde jeg sett tre episoder og konsumert like mange kopper kaffe, før det plutselig var på tide å gå på skolen. JAJA, this is me liksom.
PREACH. Hilsen en med depresjon som er lei av at folk slenger det rundt som om det er kult å slite med noe
WORD🙌🏻
Ida Wulff, jeg digger deg. Fy fela, så mye bra du kommer med. Vi må slutte å sykeliggjøre naturlige reaksjoner på livet, og du sa det så bra! Takk for at du er du – du er himla bra.
Har hatt enormt med redsel og angst hele livet, så jeg tør nok å påstå at jeg vet hvordan det er. Våkner noen ganger opp om natta og er helt skjelven uten å vite hvorfor.. Da må jeg bare løpe til vannkokeren å lage en kopp Ricola te. Vet også hvordan det er å være deprimert. Men men alle diagnosene som folk gir seg selv så begynner folk å fnyse mer og mer av det, så skjønner hva du mener. Tør derfor ikke gi meg selv noe diagnoser, har fått noen av legene da. Men merker det er best å ikke snakke så mye om det.
JAA! PREACH. Vi er alle bare mennesker.
Åå, så enig!
Bare te å sjekka ut reisebloggen min forresten! 🙂
Eg kunne ikkje ha vore meir einig! Har tenkt på dette fleire gonger, og det er so sant! 🙂 TAKK for at du skreiv dette!
Amen
Amen!!! Spot on!!🙌
TAKK! <3 Jeg er selv «friskmeldt» (av meg selv hehe) etter flere år med både depresjon, angstanfall og sosial angst, og det krevde mye arbeid, både med meg selv og sammen med psykolog. Halleluja til dette innlegget.
Amen, Ida!
amen! 🙏🏻
Hvorfor er det så mange som er redd for å føle noe som helst? Man går rundt og streber etter det perfekte: drømmejobben, drømmepartneren, drømmehuset eller drømmeleiligheten og ikke minst drømmen om familie. Men, å føle noe? Jo det bør se ut som et glansbilde utad. Og det er dumt!
Tusen takk, Ida!
Så enig! Har en far som til tider har slitt med psykiske lidelser, og vet godt hva angst/paranoia kan føre til. Blir såå irritert når f.eks venninner sier de hat angst når de gruer seg til eksamen.. Alle gruer seg til eksamen, ikke fordi man har angst
Herregud, så bra skrevet. Livet er kjipt noen ganger, sånn er det bare.
Har tenkt akkurat dette så mange ganger selv, men du får som vanlig formulert det på en mye bedre måte enn det jeg hadde klart. Syns det er veldig fint at du tør å ta opp dette, Ida!
Amen! Jeg er så lei at psykiske lidelser bagatelliseres og selvdiagnostiseres av «Gud og hvermann». Det er helt normalt å ha et følelsesspekter, man skal ikke gå rundt og være nedstemt eller supehappy hele tiden- da er det på tide å pete seg til legen, men å si at man har depresjon fordi man har kjærlighetssorg, panikkangst fordi man er nervøs for noe eller psykose fordi man har følt seg rar er, vel no pun intendeed, galskap! For mennesker med (alvorlige) psykiske lidelser må det føles latterlig og sårt at mennesker gir seg selv litt dybde ved å ha «kjempet en kamp», og med det bli mer nyansert og mindre overfladisk. At mennesker som virkelig har eller har hatt psykiske lidelser er åpne om det er bra og viktig, men det blir for dumt når man slenger ut påstander om sine psykiske problemer sammen med annonse for en krem, et lettere avkledd bilde eller en rabattkode- kanskje ikke akkurat ektefølt..?
I couldn’t agree more!
Bra skrevet, takk!
AMEN!!
For en som har vært gjennom sosial angst og depresjon i livet så er det så utrolig frustrerende fordi det er enorm forskjell på å reagere på livet og faktisk ha angst eller å være deprimert. Det er jo noe virkelig galt med samfunnet når enkelte psykiske lidelser har blitt trendy, for å faktisk ha en psykisk lidelse er jammen ikke mye å rope hurra for spør du meg. Bra at det har blitt mer fokus på psykisk helse riktignok. Har du forresten lagt merke til at etter Märtha ga ut sin nyeste bok er folk flest høysensitive høysensitive?
Amen!
AMEN!! Så utrolig bra du skriver om dette!! Er så enig så enig! Og så innmari lei av denne selvdiagnostiseringen/dramatiseringen har tatt helt av. Takk for at du er en blogger med ærlige innlegg!:)
ENDELIG ER DET NOEN SOM SKRIVER OM DETTE! jeg er så lei av at det er trendy å være syk, alle (nesten) selvdiagnostiserer seg. blir mektig lei, fordi det ikke er noe mer galt enn at det er sånn livet er.
takk for at du skriver om dette 🙂
hilsen en som ikke er mer enn forkjølet i ny og ne.
Kunne virkelig ikke vært mer enig!!
Kunne ikkje sagt det bedre sjølv.. <3 fine ord, frk Wulff
Fantastisk 👏🏼👏🏼👏🏼
AMEN!
Kunne ikke sagt det bedre selv!
Der fikk du sagt det! Greit at det er bra med åpenhet om psykisk sykdom, men da man plutselig sitter med 9 selvdiagnostiserte psykiske sykdommer er det noesom er galt.
Hear hear!!!
Dette er så sant! Har hatt en eneste reell opplevelse mår det gjelder angst, og vil si det er ganske ulikt det å bare være en engstelig person, som jeg har vært hele livet. Hadde en måned i 2015 hvor jeg i en hel måned fikk vrangforestillinger om at jeg var dødssyk, hvor jeg hver dag var så redd at pulsen føk i taket, jeg holdt på å besvime, var svimmel, skalv, fikk smerter i brystet, og det aller verste som var det psykiske – jeg tenkte at nå hadde jeg blitt gal, og jeg innbilte meg at verden rundt meg ikke var virkelig..? En helt enormt rar og skummel følelse, men dessverre et typisk symptom på angst. Min angst knyttet seg til irrasjonelle frykter som gjaldt helse og sykdom, og det hele toppet seg med et angstanfall som førte til at jeg trodde jeg skulle dø, og dermed dro på legevakten – kun for å ta en blodprøve og deretter få konklusjonen at jeg faktisk bare hadde angst.
Dette er den ENESTE gangen jeg har opplevd noe som dette, og velger aldri å si at jeg har angst – for det har jeg ikke. Er redd for mye i dagliglivet, men det kan for all del ikke sammenlignes med ekte psykiske problemer, for det hemmer meg ikke i dagliglivet mitt annet enn denne ene episoden. Er SÅ glad for at du tar opp dette, synes det er heeelt feil at kulturen for psykisk helse har blitt slik at terskelen faller så lavt – det er snakk om alvorlige psykiske problemer!? Så at det dag ut og dag inn er fylt opp i nettavisene med slitne, sure og helt vanlige, friske tenåringer som mener de er deprimerte fordi de må på skolen blir helt feil for min del.
Kjempe bra skrevet! Selv har jeg ikke sosial angst … men lever med angst for sykehus og alle som har med helse … tannleger…. leger … osv hele regla… har og klaustrofobi og var deprimert på ungdomsskolen… ikke noe gøy når folk går rundt å på en måte ‘gjør narr’ av disse tingene… er faktisk ikke noe man bør skryte på seg for dette er tungt å leve med for dem som har det sånn 😮
Helt enig med deg.Leser ikke bloggen din daglig, men er innom fra tid til annen og det slår meg innimellom hvor klok og reflektert du er.
Amen! Ida, du imponerer stadig vekk 🙂
Endelig noen som har skjønt det! For en som meg, som faktisk sliter psykisk og som faktisk har fått diagnoser av en profesjonell psykolog, er det utrolig irriterende å høre om alle de som selvdiagnoserer seg med det ene og det andre
TAKK! Åh du aner ikke hvor godt det er å lese slike ting. For ei som har slitt mer ordentlig angst og depresjon fra tidlig på barneskolen til idag på en alder av 22 er det så befriende å se at noen faktisk forstår forskjellen du beskriver. Noe av det vanskligste med å være psykisk syk er å bli forstått og bli tatt på alvor. Det er så vanskelig å få folk til å forstå hva angst og depresjonslidelser faktisk er, og ikke minst hvor alvorlig det er. Så tusen takk for at du tar opp dette på bloggen! Det er et utrolig viktig tema.
ELSKER dette innlegget! Du treffer så bra. Digger deg
Takk for at du setter ord på tankene mine. Har begynt å føle meg litt ensom i vennegjengen, bare fordi jeg er den eneste uten «angst».. Jeg har en søster med sosial angst, og har sett hvor jævlig det kan være.. Folk må slutte å skryte på seg diagnoser, de som virkelig er syke ville gitt alt for å bli frisk!
Veldig bra skrevet, godt å høre at noen reflekterer over dette 😊
Alle har `intrusive thoughts` (eller `påtrengte tanker`, som det heter på norsk), men det er viktig å huske at hjernen ikke er din fiende – og at slike tanker er helt normalt.
Dveling er problemet, kognitiv atferdsterapi er løsningen, meditering er nøkkelen.
Anbefaler alle å lese denne (engelsk)
https://redd.it/1eoij8
Amen! Jeg har det innmari dritt noen ganger, men jeg er ikke sjuk. Jeg er sinna, trøtt og lei. Og det er greit, for ikke å snakke om normalt. Dessuten tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste om man tror man er deprimert eller har angst, uten å være syk.
Samtidig er dette et vanskelig tema, psykisk sykdom er veldig mye verre en å være fysisk(?) syk. Man kan ikke stappe et termometer i rumpa for å sjekke for deprimert man er, eller måle angstnivå i blodet. Det er utrolig vanskelig å forstå når nære venner eller familie faktisk er syke, eller om de har en dårlig periode.
👏🏼👏🏼👏🏼
Tusen takk for dette Ida. Begynte selv nylig å gå til psykolog for depresjon og angst. Det er noe jeg har kviet meg for å fortelle til venner, og selv noen av mine nærmeste, og dette gjelder nok mange kjenner på. Både på grunn av stigmaet rundt psykisk sykdom, men samtidig også på grunn av en redsel for at det skal bli avfeid som nettopp slik dagligdags sjargong. Noe annet jeg har tenkt på er at det som du sier er «trendy» å gi seg selv en overfladisk diagnose, men når alt kommer til alt dømmer man de som virkelig sliter med det. Denne samfunnsutviklingen synes jeg er trist, så jeg er glad for at du tar det opp 🙂
Takk, Ida, for at du setter ord på det meg og mange andre med diagnosene går og føler på daglig. Det er så uhyre viktig å skille mellom frykt og angst, samt nedstemthet og depresjon. Føler meg til tider latterliggjort når disse begrepene slenges rundt med som de trendordene de jo har blitt.
Amen to that
Word!
Jeg er en av de som dessverre vet hvordan det er å ha angst og depresjon. Jobber ræva av meg for å prøve å bli kvitt diagnosene uten medisiner. Av venner og familie får jeg gjerne høre «Ikke tenkt sånn», «Ikke vær så negativ», «Ikke se så sur ut», «Jeg skjønner ikke problemet»…… Samtidig mener flere av de at de har angst og depresjon selv. Fordi de kanskje har kjærlighetssorg, fordi de er fyllesyke og ikke orker å dra i familiebesøket, fordi de er lei av regn og kulde… Hvis de absolutt skal selvdiagnosere seg, så kan de vel vise litt empati med oss som faktisk ER syke?
Veldig bra skrevet! 🙂 Jeg vet om en blogger eller to som burde lese dette!
Er så sykt enig med deg!! Folk kaster rundt seg diagnosene. Gjett hva: alle studenter er livredd fremtiden og blir nedstemte av å sitte alene med bøker dag inn og dag ut. Du har verken angst eller depresjon forde! Og angående dette med sosial angst: hører folk si dette når de ikke vil i en bursdag eller holde foredrag.. ingen har lyst til å gjøre sosiale ting de er ukomfortable med, det er normalt! folk må slutte med dette. Ingen har et liv hvor alt bare er supert! Det er akkurat som om folk tror at det vanlige er å ha det superbra hele tiden og at alt skal gå på skinner. Det er normalt å ha varierende humør. Tror dette er et i-landsproblem som har tatt fullstendig av..
Wow, tusen takk for dette innlegget! Mange som trenger å høre dette tror jeg. Selv er jeg faktisk diagnosert med sosial angst og generalisert angst, og er ganske så lei av å høre folk selvdiagnosere seg på den måten, som du sier, selv om de egentlig ikke er syke. Likte spesielt godt «Kanskje du ikke er syk. Kanskje du bare er menneskelig?» Ha en fin dag!
så enig fysøren
Åh, nå satt du ord på tankene mine! Har vært deprimert i mange år, og jeg blir sur og lei meg når andre slenger det rundt seg bare fordi de har en litt dårlig dag.
Så enig. Kjempe bra skrevet! 🙂
Anonym: takk det samme, håper det går fint med deg <3
A: enig! Men så tenker jeg også: hvorfor tror vi at vi er unormale hvis ikke alt går på skinner og er rosenrødt? Social media syndrom? Hm…
Skrotnissefrue: tusen takk! Du får slenge dem linken, hehe.
Enig: <3
Thea: det skjønner jeg godt <3
Line: det er så ironisk! Jeg heier på deg <3 klem
AMEN IDA!!!!!!!!!!!!!!!!så jævlig sant
Marie: tusen takk <3
Guro: nemlig! Skjønner ikke når det ble om å gjøre å være syk..
Pernille: takk, så hyggelig <3
Linda: det skjønner jeg godt at det er, når folk sier at de har angst for å gå i bursdag. Jeg er nok skyldig i å ha brukt slike termer for å beskrive ubehagelige følelser selv, men skal gjøre mitt beste for å aldri gjøre det igjen <3
For et utrolig bra innlegg!! Er helt enig med deg, blir helt stresset av bloggere som omtrent skryter over at det er «kult» og edgy med angst og psykoser…. Det er mange som sliter virkelig, men gå heller til en psykolog og få en ordentlig diagnose (ofte er det heller ikke nødvendig med diagnose selvom du sliter), i stedet for å selvdiagnostisere deg selv og legge det ut uten filter!
Jeg er psykologistudent selv, og er så utrolig enig i at alt trenger ikke å ha en diagnose. Det er helt naturlig at livet går opp og ned eller er nøytralt.
Anonym: takk for at du delte! Alle som går rundt og skryter på seg angst skulle hatt en smak av den opplevelsen du hadde der, så kanskje de forstår hvor friske og heldige de er. Hørtes grusomt ut!
Silje: og takk til deg for fine ord! <3
emilie: hehe <3 forkjølelse ass… 🙁
Anne: <3
Chrisgine: Enig, det er virkelig ikke noe å rope hurra for.
Jeg har ansett meg selv som «høysensitiv» i mange år, men har aldri sett på det som noe sykt. Heller et personlighetstrekk – men nå er det kanskje blitt en diagnosegreie det og? Herregud, i såfall frasier jeg meg tittelen 😉 Haha…
Emma: <3
Cecilie: å herregud, det siste du skriver. GJØR FOLK DET?
.: jupp, nemlig! Fortell dem det, please.
LH: Good for you!! <3 highfive!
Henriette: helt enig. Og det er jo en grunn til at folk har et behov for å skylde på en diagnose når livet ikke er rosenrødt.
Anonym: <3<3<3
anonymanon: og det er utrolig trist at det skal være sånn. Klem til deg <3
Amalie: Haha, jeg ELSKER det <3 Mulig du er min soulmate!
Maren: ukomfortabel! Der var ordet jeg lette etter. Så sant det du skriver. Klem <3
JA! Mamma brukte og si at man må ha gråværsdager for å kunne sette pris på sola! Og det er sant. Man må kunne kjenne på følelsen av å være trist og lei, for å kunne kjenne at «jammen har jeg en fantastisk dag idag!» 😀 Folk burde virkelig ikke legge et lokk på følelesene sine, da smeller det før eller siden.
Kommenter så og si aldri, men her har du virkelig truffet spikeren på hodet! Vi må ikke sykeliggjøre selve livet!!! AMEN
Eg vil berre sei takk. Etter år hos legar, psykologar og på medisiner for å kunna læra seg å faktisk leva med at eg har depresjon og angst, er framleis det vanskeligsste å ikkje bli trudd, for alle har jo plutseleg angst og depresjon. Eg seier ikkje at eg ikkje trur alt for mange har det, men når så mange kastar rundt seg med sjølvdiagnoser og seier dei forstår korleis ein har det, for ifølge internett har dei jo det sjølv, det er veldig slitsomt og frustrerande. Så takk for dette innlegget. Tusen takk! 😊
Dette er veldig viktig. Jeg er enig i at det er mange som er litt for rask på avtrekkeren når det kommer til å sette en lapp på seg selv. Kanskje er det en trend et sted i noen tilfeller. Jeg som selv er syk jobber alt jeg kan for at det ikke skal hindre meg i å leve mitt ultimate liv. Litt frustrerende at det finnes folk som bruker det som en lusen unnskyldning.
Jeg tenker at det vil alltid finnes mennesker der ute som er ute etter det lille ekstra. Som kanskje trenger å bli sett på med stakkarslige øyne, disse stakkarslige øynene jeg ikke kan fordra. Det er så sykt viktig at folk forstår hva det å være psykisk syk faktisk innebærer. Så okey, hvis noen virkelig ønsker det på seg så kan de få min(e). For jeg prøver å bli kvitt det.
Heia deg, Ida ❤️
Så enig og fantastisk bra skrevet!!
Vi er alle mennenesker med følelser. Det er ikke angst/depresjon fordi man har en dårlig dag/periode i livet. Det er blitt «trendy» hos enkelte å ha en form for pyskisk lidelse. De kan ikke ha møtt mennesker som faktisk lider.
AMEN OG THANK YOU!!
Vi MÅ klare å være åpne om psykisk sykdom uten at det bikker over i selvdiagnostisering. Livet er vanskelig og det er menneskelig å slite, være lei seg og redd av og til.
Jeg er enig med deg, MEN det må jo heller ikke bli sånn at de som faktisk har det bare blir bedt om å skjerpe seg (noe vi ofte får høre). Man må ikke glemme at det finnes folk med angst. Jeg synes det er vanskelig å innrømme det og vondt å snakke om det. Merker at jeg ikke helt hadde turt å fortelle deg om det over en kopp kaffe ihvertfall, om du var min venninne.
Endelig noen som tar opp dette temaet på en fornuftig måte!Jeg synes synd på de som faktisk sliter med psykiske problem, for når «alle» påstår at de har det, vil de som trenger ekstra støtte og forståelse kanskje få det i mindre grad, da det ikke blir sett på som ett alvorlig problem i dagens samfunn.
Det irriterer meg også at mange i dagens (medie)samfunn føler det er ok å kategorisere folk etter hva de har opplevd i livet, og «bestemme» hvordan de skal oppføre seg, og hva de skal føle. Om man for eksempel har blitt forlatt av ektefellen sin, MÅ man ha tilknytingsproblem i fremtiden. Har man opplevd overgrep så tilsier det at man automatisk blir ødelagt for resten av livet. Jeg føler at man blir fortalt hvordan man skal reagere på ulike hendelser. Har man for eksempel har opplevd noe traumatisk men klarer å gå videre fra det, blir man nesten sett på som unormal. Selv har jeg (som de aller fleste) opplevd ting jeg gjerne skulle vært foruten, men stort sett har jeg klart å gå videre og ikke brukt for mye energi på å tenke på det. men plutselig leser jeg tusen artikler om at det er skadelig for psyken å prøve å glemme det man ikke vil huske, noe som resulterer i at jeg bruker mer tid og energi på å tenke om jeg er unormal som prøver å gå videre med livet? Det eer ikke greit. Folk må få lov å føle som de vil, uten å bli fortalt hva som er normalt og ikke. Trenger man hjelp til å sette en diagnose kan man få det fra profesjonelle, og ikke fra venner og mediepersonligheter.
Haha, sorry lang kommentar. Dette er virkelig ett viktig tema, og jeg merker at jeg blir veldig frustrert av hele greia. Mennesker har da hatt følelser de har håndtert på egne premisser i lang lang tid, og man trenger ikke å diagnotisere seg selv for en hver negativ tanke og følelse man kjenner på.
Stå på Ida! Du er virkelig en av de mest reflekterte bloggerne, og ett godt forbilde.
TAKK, for faen!
Enig med deg. Er nettopp blitt utskrevet av psykiatrisk etter mange mnd innlagt pga alvorlig depresjon og angst. Når man virkelig er syk tar det over hele livet ditt liksom. Folk burde heller være glade de ikke har det tenker jeg, for det er HELT jævlig.
AMEN Ida, du får virkelig sagt det! Veldig bra innlegg 😀
Deilig at du sa det. Depresjoner og angst er sykdommer. Altså må man ha en diagnose av en fagperson før man kan slå fast at man er kronisk deprimert, bipolar eller har angst. Det er en sykdom. Altså er det kun en utdannet lege/ psykolog som kan gi deg diagnosen. Du hadde vel ikke gått rundt å sagt til folk at du hadde kreft, fordi du har vondt i magen? Nei…da går man til legen før man sier noe som helst så man ikke virker som en idiot. Det er det samme med mentale sykdommer…ta en prat med fastlegen din i det minste før du utnevner deg selv som en ekspert på et område hvor det krever en ganske så lang utdannelse og ikke et par timer på google.
Såååå bra skrevet!!! Endelig noen som fikk sagt det <3
Er selv hypokonder (diagnosert av en rekke psykriatere og leger), noe som har gjort livet svært vanskelig de siste årene.
Får DAGLIG høre av venninner «åhh jeg er så sykt hypokonder ass, haha er livredd for kreft!! » og jeg bliiir så oppgitt… Nei du er ikke det! Slutt! Haha 🙁
Joda, men det går faktisk an å ha eksamens-angst eller angst for å fly osv. Det er vel heller det å innse at det ikke er farlig å ha angst. På psylologistudiet lærer man at nesten alle har en eller annen form for depresjon og/eller angst i løpet av livet. Så man skal ikke gå rundt å tenke at man ikke har angst heller. Selv har jeg slitt med noe jeg pleide å kalle «dårlig følelse i magen» i maaange år. Først da jeg fikk forklart at dette er angst var det lettere å forholde seg til – og forstå. Det letteste for meg for å bli kvitt angsten nå den kommer er å godta det, at det er normalt og at det ikke er farlig. Før prøvde jeg bare å fortrenge det og det fungerte dårlig.
Så bra skrevet, har tenkt mange ganger på og skrive et slikt innlegg selv, men er vell for feig antar jeg.
Sliter selv med psyken så det holder, og for å være helt ærlig, føler jeg at jeg bare blir verre og sykere med alle disse tv-prgrammene, innleggene og alt gjennom media og gjennom mennesker ansikt til ansikt om denne klagingen og informasjonen om depresjon, angst og alle disse tingene. Jeg synest det er så skummelt å ha det slik jeg har det, går og er bekymret for hva som skal poppe opp i hodet på en og hvordan konsekvenser som kommer av disse tankene og følelsene en har som er DEPRIMERT eller har ANGST. For gjett om jeg har det, og synest virkelig ikke noe om at det skal være et jævla tema gjennom media eller det sosiale i hverdagen som skal tas så LETT PÅ! Fader altså, mennesker dør og sliter med slike ting for resten av deres liv, jeg bare skjønner ikke at noen vil velge og hive på seg slike titler for og få oppmerksomhet eller medlidenhet fra andre. Skjønner det bare ikke. Skulle ønske verden bare kunne våkne opp i morgen på nytt og at alt var nullstilt, for virkelig det er vanskelig og komme seg gjennom en depresjon, angstproblemer og lignende. Men det som er vanskeligere er og komme seg gjennom alt snakket om akkurat dette og hvordan samfunnet egentlig er blitt. For jeg må jo tross alt stå opp i morgen og leve gjennom det, man slipper ikke unna mennesker, det sosiale, media og hverdagen.
Se for dere hvor mye enklere det ville vært for alle, om alle bare var fornøyde med seg selv, og prøvde for meste parten av tiden på å rose seg selv og andre enn og føle seg mindreverdige eller synd på. For tro meg, begynner du å fortelle seg selv og andre at det er slik du vil ha det, så kan det hende at det er slik livet ditt blir, og at man da til slutt ikke klarer å komme seg opp av sengen, pusse tennerne eller dusje en gang. Tro meg man vil ikke være en slik person, en person som ikke føler seg som en person en gang.
Kunne ha skrevet og hold taler om dette for at mennesker skal innse hvor fantastiske vi egentlig er og hva vi kan få til alene og sammen, men jeg tørr ikke som sagt, for jeg sliter med psykiske plager som hindrer meg i og være meg selv. Men en dag, håper jeg at noen, akkurat som deg ida klarer og nå gjennom folk, for jeg personlig begynner å gå veldig lei av og leve i et slikt samfunn.
Virkelig bra skrevet Ida, kjenner jeg blir inspirert.
Jeg er så enig, Ida!
Det er som om det har blitt en ny «greie» å være deprimert og ha sosial angst; hatt en dårlig dag på skolen? Deprimert. For sliten til å stå opp om morgenen? Deprimert. Vil heller ligge i sengen enn å dra ut på fest? Sosial angst.
Det er så trist at noe så normalt som alle tingene over skal bli stemplet som en diagnose. Jeg har selv vært deprimert, og hver dag var en kamp om å ikke la stemmen inn i hodet mitt få viljen sin om at alle hadde hatt deg bedre om jeg bare tok livet av meg. Og et par ganger tok tankene mine over også, og jeg er heldig som lever den dag idag.
Jeg sliter selv med diverse ting nå også, men å være deprimert er som å bli stengt inn i en liten, svart boks. Du kommer deg ikke ut og du vil bare dø.
Folk må slutte å selvdiagnosere seg for ting de egentlig ikke har noe peiling på, for psyken er ikke noe man kødder med.
Jeg jobber med personer som VIRKELIG har angst, hadde flere bare vist hvordan skikkelig angst er tror jeg de ganske raskt hadde blitt veeldig stille. Bra innlegg!
Tusen takk! Jeg har mye angst og angstanfall, fått diagnose hos psykolog, og jeg er sykt lei av at alle liksom har angst og at alle skal tulle med det. Angst påvirker mye av hverdagen min og det er ikke slik at jeg blir litt redd og så går det over. Det er noe jeg kjemper mot hver eneste dag og som er kjempe vanskelig å leve med. Det hindrer meg fra å gjøre ting jeg elsker, og det hater jeg! Det er så vanvittig mye mer enn en spøk eller litt ubehageligheter for meg. Så tusen takk for at du skriver om dette temaet <3
Tusen takk for dette innlegget. Jeg har slitt med angst og depresjoner i flere år. At noen har angst fordi de gruer seg er et lite slag i magen for noen som ikke tør å gå på butikken. At noen kaller seg deprimert fordi de har en dårlig uke er kjipt for noen som ikke klarer å hente posten i en uke siden man ikke orker å gå ut av døra. Naturlige følelser og reaksjoner er ikke sykdom. Angst er ikke en følelse, frykt er. Depresjon er ikke en følelse, men en tilstand.
Helt enig! Det kan virke som man ikke blir betrakta som et like «interessant menneske» om man ikke møtes for øl og bretter ut om sin eksistensielle angst
WOW. Dette er det beste jeg har lest på lenge. Kort, konsist og så sykt riktig.
Fantastisk bra.
Du får satt ord på det gang på gang! Takk nok en gang for at du finnes i denne bloggverden <3
Godt skrevet, det er et type «hån» til de som virkelig har angst eller går gjennom en depresjon.
Dette er fint å lese, er så enig. Dessuten ødelegger det veldig for de som faktisk har angst eller depresjon. Den gangen jeg fikk beskjed om at jeg hadde angst fnyste jeg av hele greia og syntes det var flaut. For ikke søren om jeg vil være som de som «skryter» på seg diverse diagnoser. Man blir jo ikke tatt seriøst.
Jaaaaa, for helsike! Heia Ida!
Jeg er kronisk syk (hodepine 24/7, såpass at jeg ikke får levd ett normalt liv – idag er det over 1 mnd siden jeg så noen som ikke jobbet i matbutikken for å si det slik), og denne «fetisjeringen» av å være syk som enkelte driver med, gjør meg sprø. Å være frisk er en gavepakke til alle som er det, og å ikke ta imot den føles faktisk ganske respektløst mot alle som så gjerne bare vil ha tilbudet.
Jeg har slitt meg gjennom flere depressive perioder og sliter med panikkangst (som følge av 16 år med smerter, og heldigvis fått grep til å takle det), og jeg er så glad noen faktisk sa dette. For når jeg ser noen kaste ut disse ordene, føles det litt farlig å kommentere tilbake… for hva hvis vedkommende faktisk har angst også og bare aldri har sagt noe? (Selv om det virker umulig for meg at en som faktisk har angst ville brukt det for å beskrive uro før eksamen.) Så at noen sier det på generelt grunnlag via en såpass stor platform… HURRA! Det føles ganske viktig.
Hvis noen har så jævlig lyst til å sykeliggjøre seg selv så kan de få leve i min verden en uke. Bytter gjerne liv jeg! Får sikkert låne skoa til noen som har det mye verre enn meg også. Da får nok pipen en annen lyd.
Å være «deppa» eller ha angst før eksamen er å føle seg litt usikker på om ting går ok eller ikke. Å faktisk ha angst er å føle seg rimelig sikker på at man skal dø. Akkurat der og da. Fordi hele kroppen forteller deg det.
Hurra for god, gammeldags menneskelighet, og en god klem til alle som vet hva angst og depresjon faktisk er.
B: <3
Så enig👍🏼👏🏻. Det var forresten litt artig å lese for var som om du beskrev meg😄
HURRAAA, endelig tørr noen å si dette høyt!
Tusen takk for at du har skrevet denne teksten 👍 for det å ha et angstanfall eller å våkne opp hver dag å være på bunn at man ikke klarer stå opp, unner jeg virkelig ingen.
Så bra at du skriver om dette. Jeg har venninner som har veldig lav terskel for å si at de har angst, og videre lav terskel for å si at de har en eller annen allergi og det mest irriterende, veldig lav terskel for å bli krenket. Jeg føler Norge blir mer og mer et samfunn preget av politisk korrekthet, lav krenketerskel, trendy psykiske lidelser og ikke minst ensomhet. Mulighetene vi har til å få innblikk i andre sine liv via sosiale medier, gjør at vi skaper urealistiske mål til hva vi forventer av andre og ikke minst av oss selv. Uansett, takk for dette innlegget!
Bra skrevet og helt enig!! Supert at du deler et slikt innlegg.
så jævlig bra skrevet !! Folk må bare fatte dette snart
AMEN!!!
Strålende innlegg – dette tror jeg treffer mange.
Enig, tror egentlig det viktigste er at folk skjønner at det er menneskelig å ha dårlige dager – eller uker, uten at dette betyr at man har en psykisk lidelse av noe slag. Det er sånn det er å være menneske, det er ikke vanlig å være lykkelig hele tiden.
Digger deg! Deilig at du skriver det som så mange tenker, men ikke tørr å si.
SÅ enig!!! Når ble det trendy å være psykisk syk eller å gå til psykolog?
Bra at det ikke er tabubelagt lengre, men nå har det bikket litt for langt over på den andre siden. Folk som faktisk er syke blir jo ikke tatt seriøse lengre!
Har blitt som glutenallergi, ender jo opp med at folk som faktisk er syke blir servert gluten på restauranter fordi servitørene ikke tar det seriøst lengre når «alle» plutselig har det!
Folk altså…
Nå fikk du meg til å føle meg dum, på en bra måte. Jeg har i flere år vært en av de som har diagnostisert meg selv med angst. Jeg har heldigvis ikke sagt det til noen andre enn kjæresten min, da det ofte er han det går ut over dersom jeg bekymrer meg mye. Jeg vet at jeg er høysensitiv og introvert, og har på en måte trodd at noen av de følelsene jeg har kjent på i sosiale situasjoner, og det at jeg heller vil sitte inne alene på en fredagskveld enn å dra ut med venner, har betydd at jeg har sosial angst. Det at venninner av meg har sagt at de har angst, har på en måte fått meg til å føle at det er en slags konkurranse; dersom de har angst, har I ALLE FALL jeg angst, for jeg er mer bekymret enn de er, og jeg sitter mer inne på rommet mitt en det de gjør. Håper de leser dette innlegget ditt, slik at de også kan føle seg litt «dumme» men mer opplyste etter de har lest det. Tusentakk Ida <3
En vandrende (mediterende) legende er du!!
Tusen takk for dette innlegget! Du skriver så sinnsykt bra, og dette er grunnen til at jeg enda titter innom bloggen din stadig vekk!
Selv fikk jeg diagnosen bipolar lidelse for litt over et år siden, etter mange år preget av intens angst (både sosial- og generalisert angst) – og jobber enda med å «tilpasse» meg til hva det innebærer å være «psyk». Men noe av det som har plaget meg mye etter jeg fikk diagnosen er kommentarene jeg får fra enkelte mennesker, dersom jeg velger å være åpen om lidelsen min. «Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, jeg er også sykt glad noen ganger og så føler jeg meg plutselig veldig trist etterpå» er kanskje noe av det en hører mest – og for meg blir det som om de bagatelliserer lidelsen. Fordi jeg er ikke glad og trist om en annen (dette er jo bare vanlige følelser alle har fra en tid til en annen), å være manisk/hypomanisk for eksempel, er så mye mer enn å være «glad», det er en total mangel på kontroll over handlingene mine; noe som igjen har resultert i at jeg har mistet venner og gjort mye «fælt» i de periodene. Folk snakker om denne lidelsen (og egentlig alle andre psykiske lidelser også) som om det er så spesielt og fint, at det gir deg en slags dybde «vanlige» mennesker ikke har. Jeg føler det ikke sånn i det hele tatt, jeg skulle gjerne vært foruten denne sykdommen. Jeg skulle gjerne sluppet å tatt forhåndsregler når det kommer til det meste, kun fordi det kan trigge og utløse episoder med mani / depresjon. Det er ikke så jævlig spesielt og dypt å slite psykisk, det er bare utrolig slitsomt og trist.
Rikke: ja, veldig enig i at det er bra at det blir snakket om psykisk helse, men tror også at det bør snakkes om at du ikke er psykisk syk fordi du har en ræva dag. Og ja, fin sammenligning!
Linn: så trist å lese Linn, det må være utrolig slitsomt 🙁 Noen av disse selvdiagnoserte angsterne skulle absolutt prøvd en uke med det du sliter med. Takk for at du delte, og en stor klem til deg <3
Endelig noen som tør å si det! Jeg har selv perioder hvor jeg føler meg nedfor og «deppa», men jeg ville aldri i verden funnet på å slenge rundt meg at jeg er deprimert. Jeg har venner som faktisk sliter med depresjon og angst, og for det første så vet jeg at det jeg føler ikke er i nærheten av hvordan de har det, og for det andre så tenker jeg at det er helt vannvittig respektløst overfor de som faktisk sliter!
Elsker deg 💗 ikke som en sann- jeg vil gifte meg med deg, men fordi du er den du er. Fordi du er deg, og fordi du er så ærlig!! Er ikke mange blogger jeg har fulgt gjennom flere år, igjennom VGS ifjor osv, men du er gull. Aldri glem det!
Det er noe helt annet å ha depresjon og være dysfunksjonell i flere måneder i strekk, enn å føle at livet bare er kjipt en dag..
Marie: leit at du må slite med det, virkelig 🙁 og etter å ha hørt flere si det samme som deg i dag, er jeg bare enda gladere for at jeg tok det opp! Stor klem <3
Kristine: det er noe annet å sette seg ned og fortelle at man sliter med angst, enn å nevne det i en bisetning fordi man har eksamen om en uke, og ikke har lest så mye som man burde. Jeg er helt trygg på at mine nære venninner vet at jeg ville støttet dem og vært der for dem om de utviklet angst eller hadde en annen psykisk sykdom.
Guro: skriver under! nå har jeg riktignok slengt ut slike begreper tidligere, men det kommer jeg ikke til å gjøre igjen.
Nora Mathea: du er god, takk for fine ord <3
Spot on! Jeg har faktisk en lege (som jeg har byttet ut nå) som slenger ut angst- og depresjonsdiagnoser i hytt og pine. Lenge trodde jeg jo på han også. Riktignok hadde jeg angst til tider. Det er ikke tvil om det. MEN… da legen sa jeg hadde depresjon, og skrev ut antidepressiva, grunnet enkle og åpenbare ting man blir nedfor og lei seg av, takket jeg blankt nei. Vi ville jo vært en gjeng zombier om alle som mener de selv har angst eller depresjoner skulle medisineres for det.
Som flere andre har skrevet over her; det er viktig å kjenne på følelsene sine. Man blir nok aldri helt happy om man aldri har kjent på motgang og tunge stunder.
Hanna: <3
Anna: <3 !!
AMEN.
Word.
For det første: du er rå og jeg digger deg! for det andre: kunne ikke blitt sagt bedre! for det siste: stå på videre, du rocker
AMEN!
Tusen tusen tusen takk for dette innlegget Ida. Jeg er en som sliter med depresjon og angst (og diverse annet) som har blitt diagnosert av psykologer. Blir alltid så lei meg når folk tuller om disse diagnosene fordi det er et mareritt for en person som faktisk sliter med det. Jeg skulle ønske jeg kunne være en av de som dro ut med venninner på shopping, men jeg klarer det ikke fordi resultatet er alltid at jeg får et anfall på senteret.. det er sinnsykt kjipt 🙁
Jeg elsker deg som tar opp dette 🙂 er så lei av folk. Jeg har fått diagnosen (GAD) som jeg ikke ante eksiserte. Man hører om den klassiske angsten og depresjon – jeg følte meg alt for normal for «hjelp». Tingen er at jeg var konstant bekymret. Jeg var redd alt og mester i å tenke på de verste utfallene. Livredd for å finne kuler i brystene, eller hvilket som helst sted egentlig. Tenkte alltid på sykdom og var generelt redd for å reise. Jeg hadde derimot ikke disse klassiske angstsymptomene annet enn høy puls og anspenthet. Mye hodepine som følge av overbekymring. Til slutt ble jeg henvist til psykolog og dette er jeg veldig glad for 🙂 selv om man føler seg normal kan man ikke la slike ting hindre en i å leve livet. Jeg fikk GAD etter at min mor tok livet sitt for 4 år siden samtidig som jeg fødte en velskapt datter. poenget mitt er vel at man ikke må være redd for å søke hjelp hvis ting går utover livskvaliteten. Men å skryte på seg angst og depresjon! Shame!!
Veldig godt skrevet! Tror alle kan gå gjennom ting i livet, å ha en tøff uke, måned eller et tøft år, men det er livet. Alle har dager hvor ting rett og slett er dritt, og det er lov å føle og syntes at det er dritt. Noen ganger trenger man noen å prate med, eller trenger tid for seg selv. Er ikke dermed sagt alle er deprimerte og har angst. Kan det ikke bare være ok å ha dårlig dager? Må man ha en diagnose?
Tusen takk for det innlegget her
Du er så bra!! Er status å være deprimert om dagen! Så veldig bra noen sier ifra!!
Tar av meg hatten, bukker og neier!
Jeg har stått på og trosset psyken min i 12 år, snublet og falt.. rotet det til og ødelagt for meg selv gang på gang.. Fått beskjed om å skjerpe meg, gjøre noe av meg selv.. det var ikke før for noen måneder siden at legen kikket på meg og spurte meg hvordan jeg egentlig hadde det, hvordan hverdagen egentlig var.. Endte opp med blant annet diagnosen posttraumatisk stress, panikk angst og pågående dyp depresjon. Problemet mitt nå er at jeg aldri i verden får den forståelsen og støtten jeg trenger om jeg forteller andre enn samboeren min (som lever med meg og ser meg for den jeg er) at jeg er sykemeldt for traumer og depresjon, For herregud.. Der har jo hver tredje person du møter på gata!
Det jeg prøver å si er at du bruker den stemmen du har i samfunnet så utrolig bra! Du imponerer stadig, og jeg blir nesten sjokkert over evnen du har til å sette deg inn i noe du ikke føler på selv.. så igjen, Jeg tar av meg hatten, bukker og neier!
HEIA IDA!
Dette innlegge fortjener du applaus for, både fordi du setter søkelys på et stort samfunnsproblem og fordi folk faktisk trenger å høre det!
Fortsett med de gode innleggene <3
Herregud så bra du er, du setter ord på ting jeg har tenkt på så mange ganger! Er litt i samme bås som når en som faktisk har problemer åpner seg opp og forteller, og så svarer andre som aldri har opplevd sykdommen vedkommende sliter med med «åh ja jeg vet AKKURAT» hvordan du har det. Nei. Det vet du ikke i det hele tatt. Vi trenger flere som deg. Spesielt her i dette landet. Tommel opp, high five og heiarop til deg <3
Åh, leser sjeldent blogger og er ikke så oppdatert i bloggverden og har vel ihvertfall aldri kommentert noe før, men kom over denne og må bare slenge meg på her, for mer spot on innlegg kan man vel lete lenger etter! Har selv slitt med depresjon og angst store deler av livet, opplevd MYE når det kommer til psyken og medisiner og behandling tidlig i livet, og har selv bitt meg merket i at psykiske problemer nærmest har blitt litt «trendy» og ikke rart man lider av diverse psykiske problemer når alt i dagens samfunn skal være tilnærmet perfekt og er det ikke det ja da får man en psykisk knekk… Snakker sjeldent om fortiden min selvom jeg gjerne skulle vært mer åpen, men blir dessverre ikke lettere når man møter på «deprimerte» og «sosial angst» hvorhen man går… Takk for et flott innlegg!!!
Jeg ble aldri diagnoser hos legen men det er mulig det var fordi jeg ikke oppsøkte hjelp. For noen år siden flyttet jeg til utlandet med kjæresten og gikk tre måneder uten jobb, venner, familie og penger. Jeg husker jeg tenkte at hvis kjæresten min sa han var utro så hadde jeg ikke følt noen ting. Ingen verdens ting spilte noen rolle. Jeg følte altså ingen verdens ting. Og siden jeg ikke hadde følelser for kjæresten min slo jeg opp etter 6 år sammen og flyttet hjem. Han måtte pakke og sende over 100 kilo med klær og gjenstander. Da knakk jeg sammen i tusen knas og gråt o nesten to uker. Og det tok ca to måneder før jeg kjente irritasjon, sinne og glede. Det er det merkeligste jeg har opplevd for jeg trodde det var sånn livet mitt var, ikke at jeg var syk…. Men nå bor vi altså sammen igjen, i det store utland med hus, bil, hund, hest og verdens beste jobb. Kontrasten er stor og det er kanskje derfor jeg ser hvor usaklig likegyldig jeg var til livet før. Og hvor kjekt det er være både sint, lei seg og glad 🙂
Helt enig. Hvorfor vil folk ha disse diagnosene? Jeg har slitt med sterk sosial angst og PTSD. Deler av livet mitt har vært et helvete. For noen år siden forsøkte jeg å ta mitt eget liv og jeg er så taknemlig for at jeg har livet i behold. Jeg har endret livet mitt kun ved hjelp a innstilling, positiv innstilling. Jeg er nesten helt frisk, og nesten er bra nok i massevis for en som har en sykdom det ikke finnes en kur for! Jeg har fått masse gode venner, reist på tur helt alene, vært konfransier på store arrangementer og stått på. Jeg skjønner ikke at folk vil ha en diagnose andre gjør alt for å kvitte seg med. En hverdag full av glede og latter er 10000 ganger bedre enn å synes synd på seg selv. Man har kun ett liv.
YES. Du traff spikeren på hodet!
utrolig bra skrevet!!
Amen!!
BAM!! Den satt! On point, for å sirr’e sånn!
Tro om vi har det så godt i dette landet, at vi leter etter problemer for å kjenne at vi lever? I stedet for å ha et sunt følelsesregister så har vi et usunt diagnoseregister (tror ikke det er et ord, men hey ho). Vi krysser av angst, depresjon, bipolarelidelser (var en blogger for en tid tilbake som påstod at hun var tidligere bipolar feks) på en sjekkliste over «personlighetstrekk» som skal gjøre oss mer spennende eller interessante. Vise at vi har dybde og gått gjennom tøffe perioder. Vi er blitt så selvopptatte og glemmer å se utenfor oss selv. Så mens vi bruker tiden på å se på oss selv i speilet, og finne feil/mangler, angst/depresjon går hele verden forbi oss i et fargerikt spekter av følelser, diagnoser, opplevelser og uttrykk. Jeg personlig liker å kjenne på enorm glede uten å tenke at jeg er manisk eller dyp sorg uten å være deprimert. FØL! Det er ikke farlig!
Som følge av spiseforstyrrelser slet jeg med depresjoner i flere år (diagnose fra lege og psykiatri), og tross at jeg enda er syk så har depresjonen avtatt. Dette året har jeg nemlig funnet ut av hvordan jeg skal komme meg videre i livet og det har vært en usikkerhet lenge!
Takk for innlegget. Det er så trist at folk skal ta så lett på slike ting….
Veldig viktig tema du tar opp! Så enig i at slike ord blir misbrukt, men ordet angst er faktisk i mange tilfeller helt innenfor å bruke. Jeg har selv fått diagnosen depresjon og har gått til kognitiv terapi, og der lærer vi at angst er noe alle har, og det er et livsviktig instinkt. Selv om diagnosen angstlidelse er alvorlig, og noe langt ifra alle har, så føler vi alle på angst en gang innimellom. Å si man er deprimert over en dårlig karakter er feil, fordi depresjon ikke er en naturlig del av menneskehjernen. Å si man har angst for en bombe er derimot ikke feil, fordi det er en naturlig del av menneskets tankemåte. Bare en liten «digresjon» om jeg kan kalle det det. Eller synes jeg det er et utrolig viktig tema, og jeg setter stor pris på at du lager mer åpenhet rundt psykiske problemer, og hvordan man burde omtale seg om, eller forholde seg til det.
Dette er sååå viktig!! Endelig! Tusen takk for at du satte ord på dette!
Hei Ida! Jeg snublet over dette innlegget og er enig i mye av det du skriver. I mange tilfeller er man nok bare påvirket av helt normale menneskelige følelser og å si at man er deprimert kan ofte være en overdrivelse. Det fikk meg til å tenke på en pustemetode jeg nylig kom over.
Den går ut på å nærmest overfylle kroppen med oksygen. Den gir meg masse positiv energi når jeg er nede og jeg gjør den hver morgen. Sjekk den ut her: https://www.youtube.com/watch?v=gKgUE76udK4
Syns det er viktig at de som ikke egentlig er syke skjønner at det bildet de lager av de som virkelig sliter er dårlig. Blir ikke tatt seriøst på grunn av at det er «trendy».
Angst er helt jævlig. Etter min første episode med panikkangst under en biltur i 2010, hvor jeg var helt alene i bilen, tør jeg fortsatt ikke å kjøre bil alene. Jeg har ikke kjørt på en landevei/motorvei på 7 år!! SYV ÅR! 🙁 Jeg har prøvd. Jeg prøver. Men det går ikke. Hver gang jeg setter meg bak et bilratt kommer angsten snikende på meg. Og jeg tror jeg skal dø. Slitsomt.
Bra skrevet, Ida.
<3
Utrolig lettende å lese. Det er så frustrerende å høre på alle som forteller om «angsten» eller «depresjonen» de egentlig ikke har.
Å ha en diagnosert depresjon, og panikkangst er ikke en lett ting. Det er rett å slett jævelig, å ha.
Takk for at du tar opp dette temaet!
Bra skrevet!!
Enig i det du skriver, men samtidig tenker jeg det er viktig at vi som faktisk lider av angst og depresjon snakker om det. At det er greit å faktisk være syk. Jeg er ikke diagnostisert av en lege, men noen dager er det så ille at jeg ikke klarer å stå opp, dusje, spise eller fungere normalt. Jeg graver meg ned og unngår alt og alle i flere uker eller måneder av gangen. Heldigvis finner man noen teknikker som fungerer etterhvert. Det er ikke noe jeg snakker om med alt og alle, men å kunne forklare til vennene mine hvorfor jeg ikke kan komme eller avlyser i siste liten, eller hvorfor noen ting ikke går for meg hjelper veldig.
Poenget er vel at det er viktig å snakke om, men det hjelper ikke å slenge ordene rundt seg som om det er noe man ønsker seg. De jeg kjenner med angst eller depresjoner, inkl meg selv, ville aldri ønsket dette på noen. Innimellom føles det ikke som et verdig liv.
Vil bare skrive takk! Har angst og depresjon, absolutt ikke selv-diagnotisert. Det er en smule slitsomt at folk som slipper det helvete det er å være sånn syk går rundt å kaster ordene rundt seg. Jeg skulle ønske det eneste jeg følte var det lille av normal engstelse eller tristhet som friske mennesker kaller angst eller depresjon.
Så igjen, tusen takk! <3
Veldig, veldig bra skrevet. Det er så mange som blander frykt og angst, og som du sier , kanskje du bare er menneskelig. De som virkelig sliter med depresjon og angst kan ha det veldig tøft, så vi bør ikke misbruke slike ord, ei heller mene og tro noe en ikke har.
For ikke å snakke om ensomhet, du verden hvor populært det har blitt…
ER SÅ ENIG!
Noe av det glupeste jeg har kommet over i dag, selv på kvinnedagen hvor alle sammen skriver lange, glupe greier!
At det ha blitt trendy å være «syk» er helt vanvittig. Det bør absolutt skje noen holdningsendringer i samfunnet hvis det er slik at man må selvdiagnosere seg til en psykisk lidelse for å være interessant eller passe inn.
Å være ukomfortabel i sosiale sammenkomster, eller redd for ett eller annet, betyr i aller sjeldneste grad at man er syk. Mest sannsynlig er det dagsform, periode i livet, eller bare personlighetstrekk.
Det er så fantastisk bra skrevet, Ida!! Tar av meg hatten. Og du har helt rett; det er utrolig frustrerende at «alle» har angst og depresjon, og bare slenger disse ordene rundt seg. Hver gang så tenker jeg «du skulle bare visst hvordan det er å faktisk ha det!» TAKK for bra lesing en onsdagskveld 🙂
Tusen takk for dette innlegget, Ida 🙂 Deler frustrasjonen med deg, for det å ha depresjon som diagnose kan faktisk være et mareritt… Så takk for at du deler dette og forhåpentligvis sprer disse gode og sunne refleksjonene og holdningene videre!
Takk Ida-takk! Det er ubeskrivelig bra at du tar opp tema som dette, generelt er jo psykiske lidelser noe tabu-belagt eller at det er som du sier «skryte» diagnoser ofte. tanken har slått meg mange ganger, også før jeg begynte å jobbe som sykepleier. Jeg har vært deprimert i 1,5 år og det var så tydelig for alle og enhver som var rundt meg at det var noe stein stokk galt. Når man kan se tilbake på det årstallet og nesten ikke huske hva man gjorde et helt år, da er det jo helt klart at man har vært syk. Jeg syns det er fælt at noen ønsker oppmerksomheten en diagnose kommer med, det er sykt.. Takk igjen for at du har satt ord på ting jeg har tenkt på og som sikkert mange andre. Idag er jeg frisk og fordelen med å ha VÆRT deprimert er at man er så observant på symptomene igjen og at man lærer av erfaringene man gjorde den gang da. Hurra for deg!
Jeg har lyst til å komme med litt andre bemerkninger enn det som er skrevet en del her fra før.
Jeg er fullstendig enig i konsumet av teksten til Ida, og det er viktig at vi utlyser en åpenhet om hvor grensa mellom langvarig dveling/nedstemthet/innestengthet osv. og psykiske lidelser, MEN jeg liker ikke at ordet «trendy» blir gjentatt av flere her i kommentarfeltet.
– Det er ikke, og det vil aldri bli trendy å gå til psykolog! Alle går til psykolog med sine særegne problemer fordi man ikke klarer å rydde opp alt rotet i hodet på egenhånd, eller ved hjelp av de nærmeste rundt seg. Psykolog er jo ikke førstevalget?
– I sammenheng av dette, er det også forskjellige nivåer av depresjon. Forskjellen mellom depresjon og en alvorlig depresjon er at under en alvorlig depresjon er ikke personen i stand til å ta vare på seg selv gjennom primærbehovene. Men man kan fortsatt ha en depresjon og få profesjonell behandling om den ikke er alvorlig, og man kan for all del være åpen om det i etterkant. Det er bare du som kjemper din kamp, og den kan ikke sammenliknes med andres.
– Grunnen til at akkurat denne diskusjonen kommer på bane er fordi vi de siste årene gjennom nåtidens medier har åpnet opp for større åpenhet om psykiske lidelser. Det er ikke like tabubelagt som før. Mediene skriver og prater mer om det, og vi mennesker engasjerer oss og prater mer om det. Jeg syns det er en flott ting at vi gjør det, men det er her viktigheten av Idas tekst kommer inn, ved at vi et beviste på bruken og stemplingen av psykiske lidelser i hverdagstalen vår.
Husk at alle har sin måte å best mulig behandle sine kvernetanker i hodet. Om det skjer på tomannshånd med en venn du er fortrolig med, eller om det kommer som en utblåsning fra en person i en setting der det virker litt kunstig, kan nettopp det være litt «medisin» for den personen.
Tusen takk! 🙂
Å herregud kor æ digge deg for at du faktisk skriv sånne her innlegg! Gull verdt! ☺
God bless denne bloggen. Håpar mangen leser dette og tar det innover seg, trur vi har godt av å normalisere ting!
FY FAN OG HOLY JESUS TUSEN SÅ INNMARI TAKK FOR AT DU SKREV DET HER. HÅPER DET BLIR DELT I HYTT OG PINE FOR FLERE TRENGER Å LESE DET HER. WOOOOOORD
TAKK FOR DETTE INNLEGGET! Er så enig, og alle burde lese dette! Å være syk skal IKKE være trendy
Amen! 🙏🏻
Fyfader, for et bra innlegg! Er så enig med deg!
Og en ting som er ganske artig å se, er at bare ved å ha scrollet litt over halveis i kommentarfeltet her, har jo tydeligvis alle angst eller deperisjon eller har hatt det.
Bare det er ett bevis i seg selv på hvor tullete hele oppleget er, faen alle er jo psykisk syke jo! Og nei, det hjelper ikke at dere skriver at det er legen deres som har gitt dere diagnosen. Fordi jeg har ved flere tilfeller opplevd både nære og bekjente som har fått psykiske disgnoser omtrent kastet etter seg av legen, det er så lett å bli diagnosert med angst og deprison av lege at det er skummelt. Fyfaen skjerp dere.
Her er diagnosen deres : oppmerksomhetsyke
Årets beste innlegg! Jeg er så enig med deg. «Jeg er litt sliten, tror det er ME.. Og jeg får litt vondt i magen av å spise brød, så jeg har nok både laktose- og glutenallergi». Give me a break. Det virker som om vi ikke tåler noen ting lengre. Folk gjemmer seg og unnskylder seg med diagnoser i hytt og pine. De problemene du ramser opp i teksten din, er problemer jeg også har vært borti, men jeg har ikke åttåførti diagnoser av den grunn! Haff, jeg blir oppgitt av menneskeheten noen ganger 😉
Tusen takk for innlegget. Har selv slitt med alvorlige depresjoner og sosial angst som tidvis har ødelagt livet mitt. Blir så utrolig provosert av Sofie Elise som titt og ofte selvdiagnostiserer. Sist jeg sjekka hadde hun kanskje hatt enliten psykose.. nok er nok..
FY SØREN! Jeg har ikke sett dette innlegget før nå, men dette var helt fantastisk. Elsker måten du ordlegger deg på, utrolig presist og ærlig. Og så sant. Tusen takk Ida!
Okei, takk ENDELIG! Er så sykt lei alt det maset om at hele Norge er deprimerte og sliter med angst. TAKK.
Mvh en som faktisk har slitt med depresjon.
Datt bare innom bloggen din av nyskjerrighet på jobb, men innlegget ditt grep meg skikkelig.
Jeg selv, slet med tunge depresjoner og høy sosial angst i flere år, i tenårene. For meg er det helt ufattelig at andre mennesker som selvdiagnoserer seg og har absolutt ingen anelse om hvordan det faktisk føler å være så langt nede at du nesten ikke ser noen utvei. Og inneslukker deg fordi man ikke taller å være rundt andre mennesker fordi det føles ut som om man blir kvelt.
Og appåtil kommer de som gjør lett av hele situasjonen, som skulle tro at det å slite med disse tingene er en hverdagsgreie som går over av seg selv, eller at det er bare noe man innbiller seg. Det er også skremmende å tenke på at enkelte som ikke selvdiagnoserer, håner de som faktisk er psykisk syk!
«Har du liksom sosial angst? Ha, alle har jo det fortiden, skal du si at du er depremer og då?»
Er det en ting man ikke skal unne eller ønske ett annet menneske, så er det psykiske lidelser!!
Drit bra innlegg:)
Dette innlegget er noe av det beste jeg har lest på blogg i Norge! Tusen takk, Ida! For at du slår et slag for oss som faktisk lider av diagnosene du nevner. Jeg kommenterer det aldri når noen bagatelliserer disse sykdommene, men jeg kjenner at det irriterer meg. Og det skjer altfor ofte. Tusen, tusen takk for at du skrev dette innlegget og forhåpentligvis gjør at noen tenker seg om en ekstra gang før de slenger ut en kommentar!
AMEN!
Jeg har selv angst – altså i alvorlig grad. Hehe.
Og ofte når folk sier at de har det, så sier jeg: «oi, huff da, hvordan er anfallene dine?»
så ser de på meg… «anfall?». Også spør jeg videre, også forklarer jeg hvordan ANGST er, så blir de sånn «herregud, du er jo GAL!»………..
Gal og gal. Men ja, jeg får anfall der jeg skjelver, har kjempehøy puls, får pusteproblemer, kvelningsfornemmelser, blir kjempekvalm, flyr på do i ett sett etc. Det er det som er ANGST. Ikke å være litt nervøs for en prøve.
Maria: kan godt være at det er uvitenhet som gjør at folk misbruker diagnoser – så det er bra du gjør noe med det 🙂 klem til deg <3
Godt mulig jeg tar helt feil her, men kan det komme fra uttrykket «ich habe angst» som i Tyskland betyr at man er redd? Mange som vet hva angst er som likevel bruker ordet angst om redsel.
Akkurat det samme gjelder OCD.
Folk som liker å ha det ryddig på rommet sitt har ikke OCD. OCD er tvanstanker til den grad at man ikke klarer å fungere normalt, fordi hjernen ikke klarer å fokusere på noe annet. Hater hvor normalt det har blitt å si «jeg har så sykt OCD» fordi de ikke liker å ha klær på gulvet..