TIL: ULYKKELIG SINGEL

Jeg så denne posten på Jodel, og sendte SMS til kjæresten min med det samme: jeg mister lesere på grunn av deg! Sannheten er at jeg aldri har hatt høyere lesertall, men det betyr ikke at dette ikke er noe vi kan prate om. For jeg tviler ikke på at det finnes et lite segment som ikke orker å lese bloggen min lengre. Segment: ulykkelig singel.

Til tross for at dette segmentet muligens har rømt bloggen min for evig og alltid, vil jeg likevel forsøke å skrive noen ord til nettopp dem. Deg. Dere. Et eller annet.

Jeg vet hvordan det er å være ulykkelig singel – tror jeg. For jeg var vel ulykkelig singel da jeg gjorde slutt på et seks år langt forhold, og ikke ante hvem jeg var på egenhånd. Husker jeg lå i fanget til mamma og gråt, fordi jeg ikke kunne fatte og begripe hvordan jeg skulle klare å være alene. Jeg hater jo å være alene! Men jeg trengte å starte livet mitt. Forholdet føltes mer som et trygt vennskap, et søskenforhold – så jeg tok en avgjørelse som egentlig føltes helt umulig. Det tok ikke lang tid før jeg braste inn i noe nytt. Og jeg var vel ulykkelig singel da jeg kvittet meg med kjæreste nummer to også. Etter et par år med fram-og-tilbake, fikk jeg nok av å være med en som ikke var snill mot meg. Jeg hater fortsatt å være alene. 

Og så gikk årene. Jeg datet og holdt på som de fleste av oss sikkert gjør – men fikk aldri følelsen av at dette er noe å satse på. Jeg kjente plutselig på en ro når det kom til å være alene. Det var liksom jeg som hadde ansvar for om jeg hadde det bra eller ikke. Ingen som var så viktig for meg, at deres ord og handlinger kunne påvirke humøret mitt eller dagen min. De siste årene har jeg gått fra å like å være alene, til å elske og dyrke det. Jeg ble min egen beste venn (hater når folk sier det, og lover å ikke skrive en selvhjelpsbok), og var virkelig overbevist om at det kunne være fint å leve livet som singel. Jeg har egentlig en hel jentegjeng som gledet seg til å bli med meg på babytur til Danmark når tiden var inne for det.

Men så, mot alle odds, møtte jeg en som ble en match jeg ikke engang har fantasert om at kunne eksistere. Den mannlige versjonen av meg selv, på mange måter. En som er så snill mot meg at jeg kan få tårer i øynene når jeg tenker på det. En som jeg bare elsker å holde rundt, være med og le sammen med hele tiden. Og jada. Vi har bare kjent hverandre i et halvt år – i teorien kan han fremdeles vise seg å være en psykopat av en seriemorder. Men jeg så i hvertfall verdien av å prøve dette – og foreløpig så går det veldig bra. Faktisk så blir det bare bedre for hver dag.

Poenget med innlegget: hvis du er ulykkelig singel, og virkelig vil ha en kjæreste. Så tror jeg at oppskriften er å bli lykkelig singel først. Ja visst, selvfølgelig kan du som ulykkelig singel skaffe deg en kjæreste i løpet av to uker, hvis du vil hoppe på det første og beste. Men skal du ha en kjæreste bare for å ha en kjæreste, så tror jeg ikke det er et godt grunnlag for et sunt og varig forhold. Hvis du lærer deg å elske å være alene, å bli din egen bestevenn, slutter å lete… Da tror jeg på at mirakler kan skje. Altså, når jeg endte opp sånn her, så kan det skje for alle.

Og tro du meg. Singellivet er det mest fantastiske, befriende og morsomme, hvis man bare lærer seg å leve det. Husker du som barn, hvor ofte man fikk høre at man måtte nyte å være barn, fordi når man først ble voksen, så skulle man være voksen resten av livet? Jeg liker å overføre det til dette temaet. Nyt å være singel – for når du finner kjærligheten neste gang, så skal det mest sannsynlig vare resten av livet. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?

At det å være singel er fantastisk, står jeg fortsatt for. Men det samme er forholdet jeg er i nå, og jeg måtte liksom velge det.