LIVET I BINGEN, DEL 2

Da jeg flyttet inn i bingen, nevnte jeg ord som Vinderen og walk in closet. Vinderen er et dyrt sted og walk in closet er en stor luksus. Og det er jo ikke løgn at jeg bor på Vinderen og har walk in closet, men… Det var bloggversjonen jeg presenterte, ikke virkeligheten.

Her er virkeligheten, da.

Hver gang jeg henter et klesplagg i bingens lille walk in closet, tenker jeg på den sommeren jeg besøkte mormor og morfar i deres nye husvogn for første gang. Eller sommerhuset deres, som det gjerne heter på en blogg. Jeg fikk en liten husvogn tour, og spurte spøkefullt: har dere walk in closet her, eller? Morfar kunne fortelle at dét hadde de. Så viste han meg inn på do. Walk in klosett. Så klart. Lett å misforstå når det går på engelsk. Vårt kjære walk in closet er omtrent like stort som toalettet i husvogna til mormor og morfar.

Kjæresten min er en tålmodig fyr, men noen ganger hører jeg at han brøler når han er der inne. Da sitter jeg helt i ro og holder pusten, i håp om at han ikke skal tenke at det er min skyld at det er trangt. Det var ikke like trangt da han bodde alene.

Det er ikke alltid mine klær som er problemet inne i det lille avlukket. Noen ganger får man en smekk i tinningen av tørkestativet som pleier å stå lent inntil den ledige veggen. Andre ganger får man strykebrettet kjørt inn i skulderbladet. For hvis man ikke lister seg som om det lå en bjørn og sov, så velter ting.

Jeg har tatt steget og kastet strykebrettet. Lovet at han skal få et nytt når vi bor i en leilighet som er strøkne skjorter verdig. Men det blå og hvite tørkestativet fra Ikea må bo her selv om det er plagsomt og har voldelige tendenser. Det glimter til med sitt fravær på disse bildene, fordi det i skrivende stund står og fyller hele stua. Bingesjefen (meg) har vasket sengetøy i dag, skjønner du.

Her ligger votter og luksusvesker side om side. Jeg har bestemt meg for at veskene mine må flytte ut. Det lille rommet er så kaldt at jeg får flashback til bursdagsfeiringer på Mc Donalds da jeg var yngre, og vi måtte gå på omvisning gjennom kjøkkenet og fryserommet hvor all maten stod. Alltid like spennende…

Tilbake til veskene. Det hadde tatt seg ut om de råtnet av fuktskader. Så de får heller komme tilbake til meg når vi flytter inn i den nye leiligheten.

Dette har jeg ikke sagt til kjæresten min, men før han eksisterte i mitt univers, designet jeg en garderobevegg med utstillingsplass til alle veskene mine. Den garderobeveggen koster latterlige 50.000, og det virket som en god idé da jeg var i tilvalgsfasen. Skal bli en hyggelig kveld i bingen når han får servert den informasjonen. Jeg er redd han blir vanskelig, og krever at halvparten av veskehyllene er hans. At han skal stille opp Fifa-spillene sine der. Eller legge en Mac og masse papirer der. Det har han jo egentlig rett til. Men jeg håper han elsker meg nok.

Ellers har vi klart å stappe hver vår skittentøyskurv inn her også. Hvor ellers, liksom. Min drøm er å en gang ha et eget vaskerom. Det blir ikke med det første, men en vakker dag…

Til slutt vil jeg gi en shoutout til den lille kurven på gulvet. Har alltid lurt på hvorfor vi har den. Den sprakk forresten da jeg reiste meg opp etter fotoshoot – så da kan vel den kastes også.

Hvis du gikk glipp av «Livet i bingen, del 1» så kan du lese innlegget her.