HAPPY VALENTINES DAY

Er det ikke rart, hvordan man kan gå ut døra en helt vanlig tirsdag, og så skjer det noe som snur alt på hodet? Dette bildet er knipset en helt vanlig natt til onsdag, etter fire glass vin og tre nye bekjentskaper. Han var ett av dem. Hadde jeg vært fullstendig blottet for kulturell kapital, hadde jeg garantert tatovert en isbjørn på leggen, som et symbol på at fine ting skjer når du minst venter dem. Isbjørnen på Tjuvholmen. Så romantisk.

Men nei, det var ikke romantisk. Jeg klatret som en tungpustet gorilla for å komme meg opp på isbjørnen, og han hoppet etter. Husker jeg ga klar beskjed: ikke sitt så nærme rumpa mi. Kjolen var jo så kort. Han ble satt ut av direktheten, men adlød. Han hadde ikke satt seg nærme rumpa mi med vilje.

Etter at dette bildet ble tatt, tok det en måneds tid før vi fant ut at det var verdt å bli kjent. I min virkelighet var det han som fant ut av det, og jeg orket ikke å protestere. Kanskje er det bare singel-Ida som sparker fra seg, og nekter å innse at jeg var delaktig. Jeg begynte jo å svare på meldinger etterhvert.

Da vi først hadde forvillet oss inn på denne stien sammen, gikk det fort. Kjærester. Samboere. Felles bankkort. Og nå boligeiere sammen. Likevel er det de tingene som skjer i hverdagen som er interessante. Fine. Og vonde, herregud, hvem er det man prøver å lure. Klart det kan gjøre vondt å legge hjertet sitt i hendene på et annet menneske. Vi valgte full åpenhet og ærlighet, og bagasje og fortid har vært smurt utover veggene hjemme hos oss. Fint, men… Helt ærlig: fysisk kvalmende også. Til slutt må man bare innse at man som 26-åring ikke kommer til å møte noen som ikke har en historie. Og det går begge veier.

I starten ble jeg rørt av at han møtte opp til avtalt tidspunkt. Nå tenker jeg: hva sier det om fortiden min? Jeg har lært meg at jeg ikke skal bli fra meg av takknemlighet fordi et menneske behandler meg bra. Det skulle bare mangle. Likevel elsker jeg ham så høyt, nettopp for påliteligheten, omtenksomheten og det snille mennesket han er. Jeg vet at jeg kan lukke øynene, falle bakover og bli tatt i mot, uansett hva. Og jeg håper jeg gir den samme tryggheten i retur.

Jeg tror det er grunnleggende for alle mennesker at vi ønsker å bli sett. Om det er av familie, venner, kollegaer eller en kjæreste. Vi ser hverandre – og det passer vi på å gi uttrykk for. Vi prater. Sånn, virkelig prater. Og vi ler. Sånn, virkelig faller ut av sofaen og tårene triller-ler. Vi bare elsker å være sammen. Selv om vi klager over en 120 centimeter bred seng, så ligger vi i skje. Bortsett fra hvis det er dårlig stemning. Da blir 120 centimeter alt for lite, og hvert åndedrag blir en irritasjon. Vi har sovet på sofaen én gang hver. Men i utgangspunktet har vi en regel på dette området: aldri lov å legge seg med dårlig stemning. Så har vi failet to ganger da, men hvem har ikke det.

Vi har vært kjærester i litt over fem måneder, og er i en situasjon som i følge «normalen» ville tatt 2-3 år å havne i. Å si at jeg ikke har vært redd et sekund ville vært en løgn – vi har nok vært skrekkslagne i perioder begge to. Men så klarer vi å le av det, og heller tenke at vi har vært heldige. Ja, så tenk hvis det ikke funker i det lange løp. Men tenk hvis det funker, noe det mest sannsynlig gjør. Da er vi verdens heldigste, som har funnet tryggheten i, og gleden av hverandre.

Okei, så la han seg kanskje nærme rumpa med vilje. 

Uansett: Happy Valentines Day til min kjæreste, samboer, bestevenn og klippe. Og Happy Valentines Day til alle andre også. Denne dagen handler om å hylle kjærlighet – ikke bare til kjæresten sin, men også til venner, familie og andre mennesker vi har i livet vårt.

Så kan man hate kommersialiseringen av dagen så mye man vil, men alt du egentlig burde gjøre i dag, er å fortelle noen hvor glad du er i dem. Drit i blomster, kort, gaver og dyre middager hvis det ikke er din kopp med te. Men kjærlighet kan vi alle spre!

Det rimte, og det er jeg ganske fornøyd med.