EN STOR TAKK TIL…

Reklame i samarbeid med KLP 

For litt siden ble jeg spurt av KLP om jeg ville være med i en kampanje som heter «En stor takk til». Kampanjen handler om å heie frem og takke mennesker som gjør alle de viktige jobbene i kommuner og helseforetak, med et mål om å øke arbeidsgleden og yrkesstoltheten deres. Det syns jeg er helt fantastisk, og klart jeg vil være med på å spre ordet! Jeg visste med én gang hvem jeg selv skulle gi en stor takk til. Et menneske jeg fremdeles tenker på av og til, og som mest sannsynlig ikke er klar over at hun har betydd noe for meg.

Hvem jeg ønsker å gi en stor takk til og hvorfor, kan du lese nedenfor. Men først vil jeg oppfordre deg til å nominere noen du mener fortjener en stor takk. En vaktmester som har gjort det lille ekstra for deg, en lege som har hjulpet deg i en vanskelig tid, en barnehageleder som gjør at du føler deg trygg når du leverer barnet ditt i barnehagen… Du kan helt sikkert komme på flere som gjør en fantastisk jobb, og som fortjener å bli hyllet.

Nominér den du mener fortjener en stor takk HER, så er du med i trekningen av en premie på 5.000 kroner. Premien gis til den du takker ♥

Dette er meg, jeg går på ungdomsskolen. Jeg tar bussen dit nesten hver dag. Sitter helt bakerst, og hører på Dimmu Borgir så høyt KOSS-hodetelefonene mine tillater det. Når jeg sier nesten hver dag, så overdriver jeg litt. Jeg skulker mye. For bare tanken på å være på skolen gir meg en klump i magen. En følelse av at jeg kommer til å brekke meg.

Det er litt flaut å innrømme, men: jeg har ingen venner der. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at jeg var ute av gjengen, jentene hadde blitt enige om å ikke snakke til meg lengre. Jeg har spurt hvorfor, men ingen vil svare meg på det. De har tatt inn et nytt «medlem», og de nekter å fortelle meg hva jeg har gjort galt. I går kveld logget jeg på MSN som jeg alltid gjør, og så at en av jentene også var pålogget. Hjerter, smileys og en sangtekst i nicket. Kommer du ikke i bursdagen min? Ingen svar. Jeg tror jeg må avlyse bursdagen min, det er så flaut hvis ingen kommer. Mamma og pappa kommer til å lure på hva jeg har gjort mot vennene mine. Og jeg skulle så gjerne visst det selv, så jeg kunne sagt unnskyld og gjort det godt igjen. Men jeg aner ikke. Jeg aner heller ikke hvor jeg skal gjøre av meg i storefri, når jentene samles rundt én pult – ler høyt, hvisker lavt og fletter hverandres hår.

Jeg har en snill lærer som gjør det litt lettere å være i klasserommet. Hun heter Oddbjørg. Selv om jeg ikke har sagt noe om hva som skjer, så virker det som om hun har sett det. De fleste i klassen syns at Oddbjørg er veldig streng, men jeg liker henne. Hun har glimt i øyet, og jeg føler at hun ser meg. Hun har begynt å gi meg flere oppgaver i norsk, fordi hun ser at jeg er flink og trenger flere utfordringer. Hun skryter av stilene jeg skriver – gleder meg faktisk til norsktentamen. Oddbjørg er min favorittlærer. 

Slik hadde jeg det siste halvdel av ungdomsskolen. Og jeg innså ikke før i voksen alder at jeg faktisk ble mobbet. Jeg sa aldri noe hjemme fordi jeg syns det var flaut. Følte at det var noe feil med meg, som ble «dumpet» av venninnene mine. Det var ikke noe feil med meg.

Ungdomsskoletiden er bare en vanskelig tid for mange, og spesielt jenter oppfører seg som små mafiabosser og bestemmer hvem som er inn og hvem som er ut. Barn og tenåringer kan være så fæle mot hverandre, på arenaer hvor foreldre og voksne ikke ser det. Da er det viktig med gode lærere, som ser hver enkelt elev og gir trygghet. Det gjorde Oddbjørg for meg. Min norsklærer og kontaktlærer, som hjalp meg å fokusere på skolearbeid i stedet for alt det andre. En stor takk til deg Oddbjørg, for at du var den læreren du var for meg ♥

Husk å nominere den du ønsker å gi en stor takk til på enstortakk.klp.no 🙂