HITLER FORAN KAMERA

Jeg er egentlig ikke så glad i å snakke om hva som foregår i bloggkulissene, men jeg kan si deg én ting som du kanskje ikke hadde gjettet. Og det er at jeg er et helvete å bli tatt bilder av. Haha! Rett et kamera mot meg, og jeg forvandles til en hissig liten Hitler på null komma niks.

Det er som regel lillebror eller samboer som tar bilder av meg. Med lillebror er det ganske sivilisert, for hvis jeg er ufin nok, så vet jeg at han ikke gidder mer. Kjæresten derimot – han får så ørene flagrer. For vi er vel alle enige om at det er fotografens skyld hvis vi ser ut som en hvetebolle på to bein? Eller hvis det står babyhår til alle kanter? Eller hvis den ene knappen på jakka er åpen? Jeg har i hvertfall fått for meg det.

Dessuten har jeg mitt eget fotospråk som begge fotografene mine har lært seg. Ting skal gå radig for seg, for når man først finner en folketom gate… Da er det eneste sikre i livet, at denne gaten er ikke folketom lenge. Så da må det knipses, og vi må snakke samme språk. Så hvis lille Hitler roper bredde, førti, tissen! Så betyr det at bildet skal taes liggende, med 40 mm, og at det skal taes fra… Tissen og opp. Høyde, sytten, hele, lik luft derimot, betyr at bildet skal taes stående med vidvinkel, at hele kroppen min skal være med, og at det må være like mye luft over hodet mitt som under føttene mine. Så selv om jeg er et menneske som smiler mye, er smilene merkelig nok ganske oppstilt på bilder. Jeg har sååå mange bilder hvor jeg ser ut som en lemmen som holder på å eksplodere, vurderer å lage et samleinnlegg med dem. Det kunne blitt et eget album: Ida kjefter på fotografen. 

Så vet du det! Hehe.

Ellers fylte jeg 28 år i går, og det syns jeg er veldig rart. Jeg har ikke noe i mot å bli eldre, det syns jeg bare er fint. Men jeg lar meg skremme av hvor fort tiden går, og at foreldrene mine og besteforeldrene mine også blir eldre. Det syns jeg ikke er noe fint, jeg vil ha dem i livet mitt for alltid.

Jeg hadde en rolig og fin bursdag. Det var deilig å ikke følge med på gratulasjoner på Facebook, og det gjorde at jeg satte så mye mer pris på meldingene og telefonene jeg fikk. Og så fikk jeg fine gaver selv om jeg ikke ville ha noen. Blant annet det fine skjerfet jeg har på meg her, den nye Apple TV’en og noen opplevelser jeg gleder meg til. Og hallo, jeg fikk kryptovaluta! Hvis sistnevnte blir verdt hundre millioner en vakker dag, kan det jo vise seg å bli den beste bursdagsgaven jeg noen gang har fått, hehe. Nå ble det veldig mye babling her, men jeg må faktisk klappe sammen Macen og komme meg avgårde. Det virker som om samboeren min har det veldig travelt med å komme seg avgårde. Det til tross for at vi bare skal en tur på Kid Interiør. Men det må være lov!

Hei så lenge 😀