DA HAR JEG LÆRT

Da har jeg lært. Gravlyset sier det hver gang jeg klager på noe. Du kjører for fort, du spiller Fifa med alt for høy lyd, du krydrer maten for mye. Sier han at han har lært, så tilgir jeg på flekken. Selv om vi begge vet at han absolutt ikke har lært.

Men jeg har lært noe denne uken. For jeg har vært på bransjefest, noe jeg svært sjeldent er. La oss kalle meg svært uerfaren. Jeg var på ELLE sin sommerfest. Hadde kjøpt meg to dyre, fine kjoler – men droppet dem i siste liten og slang på meg noe random fra kofferten. Litt krøllete, det går fint. Så lenge jeg er avslappet så går det bra. Jeg rakk ikke å komme inn på festen før regnet hadde forvandlet meg til en våt katt, men det gikk også bra. Avslappet. Alle andre var så fine at jeg lurte på om det er lansert en eller annen regn-spray som jeg ikke har fått med meg. Men nok utseende-fokus for i dag.

Jeg drakk som en gammel sjømann, og ble enda mer avslappet. Midt i det festkledde lokalet, stod en Blitzbox. Du vet, en sånn fotoboks som Kardashian-klanen alltid har på sine fester. Man står der og poserer, og så er det en liten printer som spytter bildene ut ved siden av. Sånn at man kan ta med seg bildene sine hjem, legge dem i en liten eske og le av dem ved en senere anledning – når man ikke er fyllesyk lengre.

Og siden bildene kun var ment for meg, slo jeg meg virkelig løs.

Så jeg struttet med laktosemagen for å vise vennene mine hvor gravid jeg kan se ut. 
… Oppførte meg som Eminem. … Klina med Gravlyset. … Snek meg med på andres gruppebilder. … Forsøkte å se ut som en power lady. … Og tok selvfølgelig et siste bilde på vei ut døra, da jeg hadde innsett at det var på tide å kaste inn håndkleet.Morgenen etter våknet jeg selvfølgelig grytidlig, med en dundrende hodepine. På nattbordet lå det en halvspist vegetarburger fra Max og en bunke bilder. Disse bildene. Jeg bladde gjennom dem med bankende fylleangst-hjerte, og konkluderte med at jeg er tragisk. Et tragisk menneske som ikke er vant til å være på fest. Takk og lov for at jeg fikk med meg disse bildene hjem, at de ikke ble liggende og flyte så andre kunne se på dem.

Men litt senere den dagen, fant jeg ut at alle bildene som ble tatt, blir tilgjengelig for alle som var på festen. Og slik nådde min fylleangst nye høyder. En historisk høyde, faktisk.

Burde ikke dette fotoboksen hatt en rød trekant-varsel? En promille-måler? Bank-ID?

Jaja. Som min kjære ville sagt: Da har jeg lært.