EN HÅRETE RUMPEHISTORIE

Rhodos, 1 månded siden

Jeg ligger på en solseng. På magen. Gjør sjeldent det, får så lett nye føflekker på ryggen. Men akkurat nå føles det for godt til å la være. Varmen som vanligvis gjør meg sur, gjør meg rolig og trøtt. Jeg kjenner at jeg synker, balanserer mellom søvn og det virkelige liv. Fornuften får meg til å stikke armen ned i strandveska. Jeg griper etter solkremen, og signaliserer til Gravlyset at han må komme og smøre baksiden av sin kravstore dronning. Han sukker tungt, men reiser seg og kommer mot meg. Setter en kvart rumpe på min solseng, og starter på ryggen. Mer solkrem, det er jo helt tørt når du smører. Han klemmer ut halve tuben, og jeg velger å ikke ta den kampen. Vet du hva den koster-kampen.

Etter ryggen, er det rumpa som står for tur. Jeg drar bikinitrusa langt opp i de mørkeste kroker, og tenker at Gravlyset sikkert syns at det er et hyggelig syn. Han har gitt meg mange rumpe-komplimenter etter at jeg begynte å trene med PT.

Rumpesmøringen er i gang, men stopper brått opp. Kanskje han tar et bilde med hjernen sin, er det ikke sånt menn gjør? Tanken blir avbrutt av at det kjennes ut som om noen stikker meg på rumpa med en skarp nål.

Au! Hva var det?! 

Gravlyset ler, og jeg kjenner et nytt stikk.

Du har tre svarte hår på rumpa. Eller vent. Syv! 

Den stikkende følelsen er gravlyset som prøver å nappe hår fra rumpa mi, og gnisten i forholdet mitt er offisielt slukket. Jeg har snart klart to år uten å prompe, og så ligger jeg faen meg her med skjegg på rumpa. Jeg stivner til. Setter meg brått opp, og sier at: Det har jeg IKKE! Er du sikker? Hva mener du? Jeg tror ikke det altså. 

Jo, du har det. Få se igjen, sier han.

Jeg knyter bikinitoppen på plass, og kjenner at munnen min snurper seg sammen. Bak solbrillene setter jeg drapsblikket i ham, før jeg tramper ut i vannet for å få litt alenetid. Han kommer etter.

Hallo, det gjør jo ingenting. Det er sikkert helt normalt for jenter og, sier den snille mannen som ikke forstår at livet mitt er over. Hva gjør vi nå?! Spør jeg, som om vi har oppdaget noe stort og grusomt som kommer til å forandre forholdet vårt for alltid. Jeg kan jo nappe dem ut for deg? 

Glem det. Du skal aldri kikke på rumpa mi igjen. Det er sikkert mange flere hår der som jeg aldri har oppdaget.

Jeg spruter vann, han spruter tilbake. Så ler vi. Når man trodde det ikke var mulig å bli en bedre match – så har vi jaggu hårete rumper begge to.

Snipp snapp snute, så var det eventyret ute. Helt til i dag. I dag hadde jeg min første time noensinne hos en hudlege som brukte hårfjerningslaser på meg. For hår på rumpeballene skal jeg pokker ikke ha. Og ja, jeg er feminist jeg også, selv om jeg valgte å gjøre noe med det. Feminisme er ikke å la alt håret på kroppen vokse bananas, selv om det virker som om enkelte er av den oppfatning. For så å kjefte på alle som ikke er enige. Men nok om det, og over til grunnen til at jeg i det hele tatt deler dette flaue opplegget: Hudlegen sa at det er mer enn normalt at også jenter har hår på/i rumpa. I en alder av 28, var jeg faktisk ikke klar over det. Hvorfor? Fordi det er noe folk ikke snakker om. Så hvis det kommer en vakker dag, hvor kjæresten din lugger deg i rumpeballa: Fortvil ikke, det er sånn vi er skapt 🖤Bikinilinja og armhulene røyk forresten også. Kan jeg få komme med et lite råd til alle der ute som vurderer permanent hårfjerning? Ikke fjern alt. Jeg lover: Èn vakker dag har alle lyst til å ha hår på tissen igjen. Da er det kjipt å se ut som en ribba kalkun.

XOXO forfengelig feminist 🙊