VENNSKAP NÅR VOKSENLIVET TAR DEG

I går skulle jeg treffe en venninne jeg ikke har sett på lenge, og det satte så mange tanker og følelser i sving hos meg. Vi har kjent hverandre siden ungdomsskole-alder, og nå var det plutselig et helt år siden vi så hverandre sist. To år siden vi «pleide å henge». Siden den gang har vi begge flyttet, fått samboere, forlovet oss med hver vår fremmed, levd hvert vårt liv.

Jeg kommer frem til restauranten tjue minutter for tidlig, så jeg bestiller et glass vin og blir kjent med menyen mens jeg sitter og venter. Plutselig kjenner jeg at jeg blir litt nervøs. Ikke fullt så ille som før en første date, men du vet. Ubekvem. Jeg begynner å tenke på bursdagsinvitasjonen jeg glemte å svare på i fjor. Og da jeg oppdaget det, ble jeg så skamfull at jeg la hele greia i en skuff. Ringte aldri, sa aldri noe. Helt uhørt, det er egentlig ikke meg, det bare ble sånn. Er vi blitt fremmede? 

Min kjære venninne kommer også litt tidlig, så jeg trenger ikke å grue meg lenge. Og fra det øyeblikket hun setter seg ned på stolen ovenfor meg, er alt som før. Mine følelser for henne, praten, latteren. Det er fint å tenke på at vi har kjent hverandre siden den tiden hvor MSN og glitrende hjemmesider var alt som betød noe. Nå sitter vi her med hver vår ring på fingern og snakker om fremtiden som er NÅ.

For fremtiden er NÅ. Den fremtiden vi alltid snakket om, drømte om, forberedte oss på da vi var yngre – dét livet starter nå. Vi fyller 30 år i år, det er jo helt sjukt. Og veldig fint. Er det noen man vil ha med seg inn i fremtiden, så er det vel de gode vennene fra fortiden.

Jeg er ikke et veldig sosialt menneske med en stor venneflokk. Jeg har i underkant av 10 venninner som jeg ser på som gode venner, det finnes liksom ingen over eller under. Hvordan man gjør medium gode venner har jeg aldri skjønt. Det finnes ikke et bein i kroppen min som orker å gå på kafé med et menneske som jeg ikke ser en fremtid med. Og det er kanskje derfor jeg sjeldent får nye venner – men det kan vi snakke om en annen gang! Poenget var: Jeg har ikke veldig mange venner, så jeg er veldig opptatt av de jeg har. Likevel kjenner jeg på hvordan voksenlivet utfordrer vennskap. Ikke bare fra min side. Venninnene mine har også studier, krevende jobber – og ikke minst sitt eget liv med samboere, familie, svigerfamilie, fritidsaktiviteter og så videre. Tusen spenn på at noen nå klør i fingrene etter å skrive: Bare vent til dere får barn, dere! Selv har jeg et lite, optimistisk håp om at barn kan knytte oss enda nærmere sammen. Noen av oss blir forhåpentligvis mødre samtidig, så kan vi trille rundt og drive dank på dagtid… Hehe.

Fra spøk til alvor: Hva er nøkkelen? Nøkkelen til å bevare vennskap på en god nok måte, når man trer inn i voksenlivet og får hver sine liv? Selv tror jeg at det handler om de små tingene – at man klarer å være tilstede uten å måtte være fysisk tilstede. Sende tekstmeldinger bare fordi. Får du ikke til å komme i bursdag – send en blomst, vis at du bryr deg. Ikke gjør det ubehagelig for venner som ikke orker eller kan, skap en kultur hvor det er enkelt å takke nei uten å få dårlig samvittighet. Planlegg ting i god tid, og ikke la deg stresse over at det er to måneder til neste jentekveld. Finn på ting både med og uten partnere, kanskje kan man inkludere venner som ikke er med i «gjengen» også? Og når man er sammen: Legg vekk telefonen og vær tilstede på ordentlig. Den tiden går så alt for fort.

Selv har jeg en liten jentegjeng som jeg til tross for at jeg ikke ser dem ofte, føler at jeg er ganske på nett med. Vi har en egen gruppechat og en Snapchat-gruppe hvor vi prater hver eneste dag. Vi er med hverandre på jobb, ferier og på fest. Konserter også, dessverre… Hehe. Men det er noe der som funker! På vårt beste sees vi 1-2 ganger i måneden, og da kjennes det virkelig ut som om vi så hverandre dagen før.

Jeg har nok både failet og lykkes med å ta vare på venninner i voksenlivet. Heldigvis har alle mine vennskap tålt litt off-tid. Det er vel det som kjennetegner gode vennskap – at uansett hvor lang tid det går mellom hver gang man sees, så føles alt som før. Men det er ikke til å stikke under en stol, at jeg kan få litt dårlig samvittighet av og til. Samtidig prøver jeg å minne meg selv på at vennskap bygger på gjensidighet. Hvorfor sitter jeg med dårlig samvittighet ovenfor en venninne som aldri kontakter meg heller?! Kanskje man bare ikke har tid eller ork til hverandre akkurat nå, det trenger ikke bety at vennskapet er over for godt.

Det er ikke ofte jeg tenker på at jeg savner barndommen, men herregud. Husker du de jentekveldene hvor vi lå på en madrass på gulvet, med ansiktsmasker og syntetiske silkepysjer? Tredveårene, forlovelsesringer og biologiske klokker var fjerne temaer, vi bare lo, herjet og tulleringte til det ble lyst ute. Det var tider det, den gangen venner var alt i verden. Noen tanker i natten, bare.

Gravlyset bestemte at vi skulle legge oss tidlig i kveld, så jeg sitter oppe sent på trass. Det var noe med måten han sa det på, som gjorde at jeg ble sånn: Fuck you, du eier ikke meg. HAHA. Jeg sitter vel egentlig også oppe fordi jeg savner å blogge, og trengte å hamre litt på tastaturet uten mål og mening. Der har du meg klokka to om natta.

Nei, nå skal jeg ta på meg min syntetiske pysjamas og krype til sengs. For nå vil jeg legge meg, ingen har bestemt at jeg må…