EN SLAGS GRAVIDOPPDATERING

Hallo, der nede! Har du en god start på helgen? ❤️

Jeg går inn i uke 25 av svangerskapet i dag, og hadde selvfølgelig lyst til å markere det med noen lyseblå, nydelige og dullete bilder. Men jeg orket ikke, så dere får nøye dere med det samme bildet som jeg har sendt til nære og kjære. Feeling great!

Når sant skal sies, ble bildet tatt ved et uhell midt i en selvbruningsseanse. Var bare flaks at jeg ikke sendte live på Instagram. Men nok om det, nå gleder jeg meg til å våkne brun og fresh i morgen. Jeg har nemlig ligget og slappet av foran TV’en i en uke nå. Med magen til værs og med mat i munnen. Jeg har forfalt så stygt at Gravlyset fniser når han ser på meg. Selvbruningen er step nr 1 på veien mot å bli MILF igjen. MILF to be.

Ellers er jeg blitt fratatt retten til å gå på butikken alene. Det kan jeg jo forstå, når jeg med ansvar for ukeshandelen presterte å komme hjem med dette:

Men hallo, hvem elsker ikke bakst. Sjokoladeboller, croissanter med sjokolade, sjokoladekake, gulrotkake, horn, brød, GI MEG DET. Hilsen en som aldri har vært noe særlig fan av den slags.

Noe annet som har skjedd denne uken, er at jeg endelig har fått barnevogna i hus. Fineste barnevogna, det ser så godt ut å ligge oppi den. Det rørte meg selvfølgelig til tårer at min lille gutt skal ligge oppi der.Meg som sitter på badet og hulker høylytt i håp om at Gravlyset skal høre meg og komme inn for å trøste. Selv om jeg er glad.

Tenk at jeg er 6 måneder gravid nå. Til tross for at jeg snart triller avgårde, føles det mye bedre å være seks måneder på vei enn åtte uker på vei. Det kan du trøste deg med, hvis du ligger over doskåla og tenker at du ikke orker mer. Det blir bedre.

Her om dagen måtte jeg gjøre noe jeg syns var helt forferdelig å gjøre midt i en pandemi. Ta bussen hjem. Vi har kjøpt oss ny bil, og er derfor uten bil akkurat nå. Bekkenet mitt kranglet og ingen kunne hente. Så jeg ba til høyere makter, tok på meg munnbind og satte meg på bussen. Den eneste ledige plassen i trygg avstand fra andre, var handicap-plassen i midtgangen. Der rakk jeg å sitte i ett minutt, før en ung, sprek mann dultet meg i kneet med sykkelen sin. Jeg må nesten få stå her jeg, kan du reise deg? Og jeg HATER meg selv for at jeg nærmest unnskyldte meg og spratt opp med alt pikkpakket mitt, for at han skulle få bedre plass til den stygge sykkelen sin. Så stod jeg der i midtgangen, og syntes synd på meg selv hele veien hjem. Litt fordi jeg hadde vondt og var sliten, men mest av alt var jeg helt satt ut av at jeg som gravid kvinne hadde blitt bedt om å reise meg på bussen. For en ung, sprek mann. Nå er det slutt på å lukke boblejakka, denne magen skal opp og frem.Det føles rart at vi nærmest befinner oss i en lockdown-situasjon igjen. Ting begynte jo å føles litt normalt, men det er kanskje det som er den store feilen. At folk glemmer og blir uforsiktige. Det kan vi tydeligvis ikke før vi har fått en vaksine. Her hjemme har vi avlyst alle sosiale planer ut året. Om jeg har grini for det og? JA, men jeg har ikke flere grinebilder på lur.

Det skal mye til for at jeg får et sosialt behov, men jeg har følt på det i det siste. Det er rart å gå gjennom en hel graviditet uten å treffe venner. I hvertfall veldig få venner. Men nå valgte jeg jo bevisst å bruke denne spesielle tiden til å gå gravid, så jeg skal ikke klage. Ikke engang om jeg må føde mutters alene i fullt verneutstyr.

Mitt lille rituale når jeg blir lei meg: Knerter en julebrus og prøver å fremkalle litt julestemning.Her hadde jeg nettopp fått beskjed av Gravlyset om at jeg så ut som et eple på to bein. Han tok ikke feil. Med kule på magen og rufsete dott på hodet, var det nøyaktig det jeg så ut som. Men det var jo ikke en hyggelig beskjed å få. Så: Julebrus.

Avslutningsvis må jeg takke for alle serietipsene jeg fikk i går. Nå er jeg godt rustet for en helg på ryggen. Litt brunere og blidere enn på bildene over, but still ❤️