NÅ TRENGER VI ET GODT NYTT ÅR

Hvor lei er vi av å høre at det har vært et annerledes og merkelig år? Vel, vi kommer jo ikke unna det. Covid-19 kom feiende over planeten som en stygg og fremmed overraskelse. En pandemi, noe vi aldri har vært nødt til å forholde oss til tidligere. Å sitte stille, inne, alene, ble raskt den nye hverdagen. Pressekonferanser, avlyste planer, avlyste ferier, bryllupsplanlegging på is, vinke til besteforeldre fra terrassen, digital undervisning, møter på Zoom og delt hjemmekontor. Det tok heldigvis ikke lang tid før Gravlyset og jeg skjønte at året vårt var avlyst. Året hvor vi skulle gjøre alt vi hadde lyst til før vi begynte å lage baby. Så vi ble enige om å bare sette i gang prøvingen med det samme. Bruke de lange, trøtte og kjedelige månedene på noe meningsfullt. Skape liv, hvis vi kunne være så heldige. Og det var vi. I løpet av kort tid var det skapt liv, og selv om det er tungt å være gravid, må jeg si at jeg er ekstremt fornøyd med timingen. Jeg gikk ikke glipp av noe stort da jeg lå inne hele sommeren og kastet opp. Jeg kan kanskje ikke drikke på nyttårsaften, men det kan ingen av de andre på restauranten heller. Jeg blir ikke fornærmet når noen sier: Ah, så du skal ha en sånn corona-baby du asså! Jeg tenker bare: Hell yes, har aldri følt meg så produktiv før i hele mitt liv. Haha! Lille A er så absolutt en corona-baby. På grunn av pandemien får vi akkurat ham. Hadde vi ventet til nå med å prøve (som vi egentlig skulle), hadde vi jo fått en helt annen.

Nå tenkte jeg å oppsummere det som for meg har vært både det lengste og det korteste året. Det beste og det verste. Her er mitt 2020🤍Vi startet året som nyforlovede, etter at Gravlyset fridde til meg på julaften. For en følelse, jeg husker jeg svevde på den skyen i flere uker. Selv om jeg allerede var sikker på at det var oss to, følte jeg meg veldig heldig og verdsatt. Det er deilig å få bekreftet at noen velger deg og virkelig vil ha deg ❤️Jeg koste meg også med å innrede det fineste soverommet jeg noen gang har hatt. Og godt var det, ettersom 90% av 2020 ble tilbragt der inne 😅Årets første kjæreste-utflukt gikk til en tretopphytte, hvor vi koste oss med rødvin, godis og bål i naturen. Savner dette!I månedsskiftet februar/mars dro vi til Geilo og stod på slalåm. Det har jeg kun gjort én gang tidligere i livet, og det var i 6. klasse. Men herregud, så gøy vi hadde det! Fristet til gjentakelse for min del. Slik jeg husker det, var det denne helgen Covid-19 for alvor ble et tema i de norske mediene. Passende nok ble jeg skikkelig influensa-syk den dagen vi skulle hjem, men det var ikke corona.I mars stengte Norge ned, og det tok vi på alvor. Det ble mye innetid i kosedressen, og med en spennende serie på skjermen.… Vi møtte nesten ikke folk. Besteforeldre skypet vi med eller snakket med over hekker og rekkverk. Foreldrene mine ville bare møte oss på tur i starten. Så da var vi litt på tur, da.Å plutselig måtte dele hjemmekontor med Gravlyset gjorde meg raskt sprø. Jeg innså at han er den eneste på jorda som tar hjemmekontor DRITSERIØST, og han snakker i telefonen fra kontoret åpner til det stenger. Og svaret er ja: Vi har fremdeles delt hjemmekontor. Gleder meg til jobben hans kan avlaste meg litt på dagtid igjen 🤓Never forget: Gravlyset som kuttet av seg tommelen da Norges befolkning bedt om å holde seg i ro for ikke å overbelaste sykehus og legevakter 😂 Vi så ned på folk som ikke klarte å la være å dra på hyttene sine, og møtte oss selv i døra da matlagningen endte på legevakta.April var nydelig med solskinn og rosa blomster på trærne. Samtidig så ufattelig kjedelig, og ingenting å gjøre.Ingenting å gjøre = vi brukte en liten formue på å kjøpe turutstyr. Syntes faktisk vi fikk litt valuta for pengene da vi våknet opp til denne soloppgangen på Tjøme, jeg gleder meg til mange slike opplevelser som en liten familie. Speaking of… Jeg var så spent denne morgenen: Får jeg mensen eller er jeg gravid? Jeg hadde skikkelig trua, men så fikk jeg vondt i magen og mensen kom. Det var ikke noe mer enn et skuldertrekk, det var tross alt bare andre måneden vi hadde prøvd.17. mai tilbragte jeg med foreldrene og besteforeldrene mine ute i friluft til tross for at det var kaldt. Husker jeg var greit irritert på alle jeg kjente som postet fylla og fester hvor de hadde maxet antall gjester som var lov.Sent i mai dro vi på hyttetur med et vennepar, og det er noe av det fineste jeg har opplevd i hele år. Én av dagene leide vi kajakker og fant en liten øy hvor vi sov i hengekøyer. De fortalte oss at de var blitt gravide, og vi ble så glade og håpet selvfølgelig at vi snart kunne joine dem. I morgen skal vi feire nyttårsaften sammen med dette venneparet. Det blir to stk runde damer og to stk mannfolk som skal få lov til å dele sine frustrasjoner over gravide kjærester 😂❤️ Etter hytteturen ble jeg så allergisk mot å være hjemme, at vi bare snudde i døra da vi kom hjem og kjørte til Telemark hvor mormor og morfar har husvogn. Blå himmel og epletrær på alle kanter, idyllisk!I juni lånte vi huset til svigers i Fredrikstad i en uke, sånn at jeg kunne bli litt bedre kjent med byen. Gravlyset hadde fått så lyst til å flytte hjem, og da måtte vi selvfølgelig se hva byen hadde å by på! Jeg likte meg mest i badekaret tror jeg.… Kanskje ikke så rart, for jeg var jo gravid uten å vite det. Jeg hadde det så jævlig den uka. Følelsene mine rev og slet i meg, og jeg var vanskelig å ha med å gjøre. Det er nok bare PMS…Fra Fredrikstad gikk turen til Oslo, hvor jeg hadde noen jobbdager på hotell. Pga Covid-19 og fordi jeg følte meg dritt, møtte jeg ikke en eneste venn. Fritiden ble tilbragt på et teppe i parken eller i hotellsengen sammen med Gravlyset. Samme kveld som vi kom hjem fra Oslo, tok jeg min første positive graviditetstest 🥺I slutten av juli kjørte vi bil til Danmark for å besøke mine besteforeldre. Jeg er glad vi fikk gjort det da, for jeg vet ikke når jeg får sett dem igjen. I Danmark dro vi på vår første ultralyd, og så slo den ekstreme gravidkvalmen inn. Det var ikke annet å gjøre enn å hive seg i bilen og kjøre hjemover, for jeg klarte verken folk, lukter, lys eller lyder.Helt i slutten av august, gikk formen fra satans helvete til bare helvete. Da hadde vi også kommet såpass langt i svangerskapet at vi turte å dele den gode nyheten med verden 💙Mamma og pappa kjøpte seg hytte på sørlandet, og jeg fikk ligge og være kvalm til denne utsikten. Ser kanskje digg ut, men det var faktisk diggere å ligge hjemme i mørket 😅I september fikk jeg det ENDELIG mye bedre ❤️ Du vet den følelsen når skyene bare letter… Eller rettere sagt: Den følelsen når kroppen slutter å vri seg fordi du spiser en forpult liten saltkjeks!! Jeg lovte meg selv å være takknemlig for hver dag hvor kvalmen uteble resten av svangerskapet. Og det har jeg klart å være.I midten av september la vi vår kjære leilighet i Tønsberg ut for salg. Det tok noen uker, men den ble solgt til slutt! Herreguuud så lei jeg var av å vaske og style til visning, gang på gang. Hadde lyst til å gi folk fingeren når de spurte om å komme på privatvisning 😂I slutten av september fylte jeg 30 år. Jeg hadde egentlig invitert alle vennene mine til fest, men den ble selvsagt avlyst. Hadde aldri trodd at 30 årsdagen min skulle feires med kaffe og kake en helt vanlig ettermiddag, men joda! Sånn ble det i 2020.I oktober var jeg halvveis i svangerskapet, og jeg begynte å handle til lille A. Hadde et par kvelder hvor jeg bare satt og klikket hjem alt jeg syns var søtt – som et slags startskudd på babyshoppingen. Anbefales for sjelen, ikke for lommeboken!November var deprimerende. Flyttet tilbake i senga mellom slagene, som bestod av flytting, eksamener og alt for mye stress. For å være helt ærlig var jeg litt bitter for at vi måtte flytte og stresse midt i graviditeten, men nå var det sånn det passet seg.I starten av desember flyttet vi inn i vårt nye hjem i Fredrikstad. Fy søren, så tungt og lite gøy. Venner og familie stod på som bare det for å hjelpe oss, likevel føltes alt bare… Dritt. Jeg har vært et hormonelt beist hele desember, og er veldig glad for at vi endelig begynner å komme på plass. For hver kasse som forsvinner, føles det bedre.Julen feiret jeg hjemme hos mamma og pappa i Tønsberg. Godt å være hjemme – og sikkert godt for Gravlyset å få en liten pause fra meg 😂❤️ Når jeg ser på bildet kan jeg nesten ikke tro at det er meg.

Jeg er glad for at vi legger 2020 bak oss nå. Ikke at vi kommer til å våkne opp i 2021, og så er alt fint og normalt igjen. Men vi har lært mye, har vi ikke? Både om å leve under en pandemi og om hva vi skal sette pris på når vi får friheten tilbake. Og personlig har jeg jo brukt 2020 på å lage livets største gave, som jeg skal få møte og bli kjent med i 2021. Det er ikke lenge igjen nå, så forandrer livet seg for alltid.

Etter dette sammendraget både sørger og gleder jeg meg over året som har gått. Så mange vonde følelser, men samtidig så mange fine 🙏🏼 Setningen godt nytt år har vel aldri betydd så mye som den gjør akkurat nå, måtte vi få et godt et alle sammen 🤩🥳

Håper du velger å feire nyttårsaften med noen få, gode mennesker – og at du holder avstand ❤️