NY BIL & DET FØRSTE SMILET

i 🤍🤍🤍

Vi har kjøpt oss ny bil! Egentlig for en stund siden, men nå kom den endelig. Vi måtte rett og slett opp noen størrelser, for vi fant raskt ut at vår forrige bil ikke var i nærheten av stor nok for oss 2 + baby + barnevogn + all dritten jeg pakker når vi skal på tur. For meg spiller det ingen rolle om vi skal en dagstur hjem til Tønsberg, eller to uker på bilferie. Jeg pakker med meg hele livet, og jeg har gitt opp å forandre meg. Det var kanskje å sette det litt på spissen. Men bilen vår er i hvertfall krise full uansett hvor og hva vi skal. Så med nytt familiemedlem ble det altså ny bil! En ID4 fra Volkswagen (el-bil så klart), og hittil er vi veldig fornøyde. Det ligger jo an til å bli Norgesferie i år også, så da var det i tillegg kjekt med en el-bil som har litt lengre rekkevidde enn vår forrige.

Men nok om bil, og over til meg og den bedritne bloggingen jeg driver med om dagen. Jeg begynte på et blogginnlegg da Albert var 6 uker gammel, og i dag er han blitt 7 uker. Det er liksom ikke like relevant å spørre om du har hatt en fin påske lengre. Å ha en liten baby går utvilsomt ut over både kreativitet og gjennomføringsevne. Ammetåka gjør at jeg mister setninger mens jeg tenker dem. Og det går ikke ti minutter mellom hver gang jeg må gjøre en mamma-aktivitet. Blir dette bloggens død?! Jeg håper ikke det. Jeg har bare ikke knekt koden helt enda, men jeg tenker at det kommer. Når sant skal sies, så har Gravlyset og Albert nettopp gått ut på en trilletur for at jeg skal få sitte i fred og hamre litt på tastaturet. Enten så funker det, eller så får jeg så mye press på meg at det ikke funker i det hele tatt. Vi får se. Jeg skriver jo nå, så kanskje det blir løsningen?

Livet føles fremdeles som en unntakstilstand. Noen sier at det er sånn i 6 uker, andre sier 3 måneder. Jeg har vel egentlig slått meg til ro med at alle er forskjellige, og tenker at ting roer seg når de roer seg. Ikke at situasjonen er så innmari bananas heller. Det er vel bare det at det tar tid å bli vant – og når man blir vant, så forandrer ting seg igjen. Den ene dagen gråter han mye og jeg tenker at han er en krevende baby – den neste er han en liten engel som bare vil kose og sove. Så jeg kan liksom ikke beskrive situasjonen vår, den forandrer seg hele tiden. Men én ting kan jeg fortelle. Og det er at jeg fikk mitt første ordentlige smil i dag. Lysende øyne og et smil så stort at munnen nesten var alt jeg så. Jeg tror det var midt i Lille Petter Edderkopp, men jeg husker ikke helt fordi jeg ble så satt ut. Gjett om jeg smeltet. Og så ropte jeg på Gravlyset, som rakk å bli med på resten av smilefesten. Jeg har ikke ord for hvor fint det var ❤️

Selv om det var godt å få gutta ut av hus, kjenner jeg nå at jeg merkelig nok sitter og savner dem. Jeg gleder meg til en hel kveld hvor jeg skal jobbe for å få Albert til å smile igjen. Og igjen og igjen og igjen 😄 Tusen takk for tålmodigheten, og ikke minst for alle fine kommentarer. Jeg prøver mitt beste å svare på alt, men det er ikke alltid det går. Jeg leser uansett hvert eneste ord, og de fleste varmer. Jeg tenker på å blogge hver eneste dag, og håper jeg snart er tilbake i en goood flow 🥰

Jeg tenkte å få til en Q&A denne uken, så hvis du har noen spørsmål så er det bare å fyre av i kommentarfeltet 👇🏼 Jeg pleier egentlig bare å ta i mot spørsmål på Instagram, men der kan man jo ikke spørre anonymt. Så da er det mulig å spørre på bloggen også, hehe…

Snakkes igjen i løpet av uka!