Jeg fratar ofte meg selv retten til å ha det vondt, fordi det er så mange andre i verden som har det verre. Mennesker som opplever krig. Mennesker som mister alt i brann. Mennesker som mister noen som står dem nær, og mennesker som opplever kreft. Overgrep. Sult. Fattigdom. Ja, det finnes rett og slett en millard måter å ha det vondt på, som er en milliard ganger verre enn hva jeg går gjennom. Men den tankegangen gjør ikke at jeg får det noe bedre, tvert imot. Jeg får det bare enda vondere inni meg fordi jeg tenker på all faenskapen i verden, og føler meg grusom fordi jeg fremdeles har det dårlig i mitt veldig privilegerte liv. Ikke at livet mitt er dårlig, men jeg har en dårlig periode.
Jeg føler egentlig at jeg har surret rundt i en sørgelig boble helt siden sommeren startet. Først innså jeg at jeg følte meg stuck, blant annet grunnet nattamming. Bursdager, bryllup og andre sosiale sammenkomster fløy avgårde utenfor vinduet, mens jeg satt hjemme uten mulighet for å ha barnevakt om kvelden. Så ble det masse usikkerhet rundt Albert sin helse, og han måtte i narkose for å bli undersøkt (alt bra, heldigvis! Men det var skremmende likevel). Deretter fulgte noen mislykkede forsøk på å sommerkose oss slik som vi gjorde før i tiden, men alt ble ødelagt av et stakkars barn som fikk tenner og hadde vondt. Midt inni der et sted fikk jeg også beskjed om at jeg har driti meg ut i skolesammenheng. Jeg skulle vært ferdig med masteren nå….. Men med en nyfødt baby over armen, har jeg klart å bomme når jeg har valgt emner til mitt siste semester. Der hvor jeg skulle valgt et 15 poengs emne, har jeg valgt et som ga 7,5 poeng. SÅ JEG HAR GITT MEG SELV ET HELT SEMESTER EKSTRA PÅ UNIVERSITETET SOM JEG NÅ MÅ PENDLE TIL. OG JEG MÅ FULLFØRE DET SEMESTERET FOR Å FÅ LOV TIL Å LEVERE MASTEROPPGAVEN. OG VIPS, SÅ ER JEG STUDENT ET HELT ÅR EKSTRA. Jeg har grått i flere uker pga dette, derfor caps lock. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvordan jeg har klart å gjøre en sånn feil. Heller ei hvordan systemet lar meg gjøre den, men det er vel her jeg må innse at jeg er en voksen som må ta ansvar for mine egne handlinger. Jeg burde tatt en pause da jeg ble mor. Men nei, jeg skulle på død og liv fullføre, selv om jeg var så i tåka at jeg faktisk ikke husker en dritt av det emnet jeg studerte på den tiden. Jeg husker bare at jeg måtte amme flere ganger i løpet av en 4 timers hjemmeeksamen, og jeg kan se at jeg fikk en D. Men ellers er det mørkt. Og nå føles det mørkt å skulle fortsette å studere, bare fordi jeg har blingset. Aaarg, jeg er så sinna på meg selv 😭 Å stille opp på universitetet er så utfordrende for meg, av mange grunner. Jeg hadde gledet meg til å legge syv år som student bak meg, levere masteren og ha litt mindre å tenke på. Men nå drar det ut, og jeg er ulykkelig over akkurat det 😓
Hjelpes, så personlig har jeg ikke vært på bloggen på lenge. Men jeg har vært våken i hele natt, og det kan jeg bli litt rar av. Hehe. Vi har nemlig hatt vår første natt med avvenning av amming på natta. Dét var tøft, det. Rett og slett helt hjerteskjærende. Men vi kom oss gjennom det, og jeg sitter og kvinner meg opp til enda en natt. Hvor lang tid kommer det til å ta, mon tro? Fire dager? Åtte uker? Ikke godt å vite, alle er jo så forskjellige. Etter 17 måneder med nattamming, er jeg i hvertfall veldig klar for å sove om nettene igjen. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke på meg selv, men samtidig vet jeg at jeg trenger noen endringer i livet nå. For dette føles virkelig som sommeren hvor jeg har holdt på å klikke. Et så fint liv skal ikke føles så vanskelig. Så jeg må ta ansvar, og gjøre om på ting slik at jeg føler meg bedre.
Okey, nå skal jeg runde av. Det var godt å få tømt hjertet sitt litt til dere igjen. Vi har nettopp kommet hjem etter en ukes tid på farten, hvor vi har besøkt både venner og familie. Det har egentlig vært veldig hyggelig, men jeg ble i dårlig form på veien, og nå er jeg bare sliten. Kan mennesket bare få kose seg litt snart?! Aldri fred å få 😂 Nei, uff. Nå ble det for klagete her. Men forhåpentligvis havner dette blogginnlegget hos noen som trenger å lese det, fordi de heller ikke har hatt en spesielt kul sommer 💛
KLEM til alle som føler at livet er litt på minussiden akkurat nå, og en *påminnelse* om at det føles litt lettere om man sier det høyt.
