Er det noe jeg kjenner på ganske ofte, så er det hva som forventes av meg. Hva samfunnet forventer av meg, hva foreldrene mine forventer av meg og hva venner forventer av meg. Og noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger i livet jeg har gjort, tenkt og følt på grunnlag av disse forventningene. Har jeg gjort som jeg vil? Eller har jeg gjort alt jeg har gjort fordi det er forventet av meg? Hadde jeg vært på samme sted den dag i dag, hvis jeg hadde klart å sperre alle disse forventningene ute, eller hadde jeg vært en helt annen person?
Da jeg var ferdig på videregående med et hullete vitnemål, tok det meg et kvarter å bestemme at jeg skulle faen meg bare blogge og sove lenge, så jeg leide meg en leilighet og flyttet til Oslo uten mål og mening. Jeg forsørget en av og på-kjæreste som ville slå gjennom som rapper, betalte ikke regningene mine, var oppe hele natten og sov hele dagen. Hjemme satt to bekymrede foreldre, og det er vel ingen tvil om at jeg ikke innfridde noen forventninger på dette tidspunktet. Og sånn bortsett fra at jeg betalte skatt og bidro til samfunnet på den måten, var det store spørsmålstegn både i media og hos folk jeg møtte på min vei, om hva i alle dager jeg sløste bort livet mitt på. Kaféturer, bilder av kaféturer. Shopping, bilder av shopping. Vin og sigg i vinduskarmen, bilder av vin og sigg i vinduskarmen. Samfunnets forventninger til et oppegående menneske = ikke innfridd.
Noen år gikk. Jeg ble voksen. Mer «normal». Et fornuftig menneske med støv på hjernen, som helst betalte regninger før de havnet i postkassa. som en motpol til 18-åringen som satt i vinduskarmen og røyket Marlboro Light og gikk på Mc Donalds og kjøpte cheeseburger til 10 kroner fordi det var det økonomien tillot. Orden på alt, kaos i hodet hvis noe ikke var i orden. Men det var aldri kaos i hodet, for alt var på stell. Samfunnet og mennesker rundt en setter pris på sånne mennesker, og da føles det bra å ha alt i orden. 
Jeg flyttet hjem etterhvert, bestemte meg for å ta opp fag og fylle hullene i det triste vitnemålet mitt. For en med støv på hjernen og OCD-tendenser, er det hodebry at det ligger et halvferdig vitnemål og råtner i en skuff. At man ikke kan gjøre hva man vil i framtiden, er en belastning. Tenk hvis jeg vil studere. Tenk hvis jeg vil søke på en jobb som vil se vitnemålet mitt. Jeg vil stille likt som alle andre. Jeg vil være sånn som alle andre, og jeg vil være sånn som det er forventet at jeg skal være. Jeg fikk gode karakterer, og var egentlig fornøyd med det.
Men så vet jeg ikke helt hva som skjedde. Jeg bestemte meg for å begynne å studere. Egetlig uten mål og mening, men det er jo det man gjør når man har vitnemålet i orden, har verden for sine føtter og er en oppegående person? Nesten alle jeg kjenner studerte på denne tiden. Nærmet seg ferdig, til og med. De hadde eksamener, kollokviegrupper og stolte foreldre. Jeg ville også ha stolte foreldre. De har alltid påstått at de har vært stolte av meg, men jeg følte meg rar og annerledes – hallo, jeg levde et liv hvor hverdagen utelukkende bestod av å skrive blogg. Så jeg søkte på studier. Kom inn. Fikk A på rekke og rad. Og det føltes så bra, jeg følte meg helt normal. Og det beste med hver eneste A, var å ringe til mamma og si det. Sende melding til mormor og fortelle det. Hører dere, jeg mestrer dette jeg også, jeg er en normal person og bare en brikke i samfunnet som gjør det som forventes av meg. Please, vær stolt av meg.
I dag er jeg 25 år. Forventningene til et 25 år gammelt, oppegående menneske som snart er i mål med utdanning og som har økonomien i orden er vel ikke vanskelig å gjette. Hver gang jeg møter mennesker som jeg ikke har kontakt med på daglig basis, er spørsmålet; hvordan går det med kjærligheten da? Kjærligheten? For hvis du ikke er i et forhold, forventes det at du jakter på et. Men jeg jakter ikke. Jeg går på noen dates fordi jeg føler at det forventes av meg. Å møte opp på jentekveld og ikke ha noe nytt å fortelle på den fronten, er som å komme på tapaskveld hvor alle skal ha med hver sin rett, og så har man glemt sin rett hjemme. Mange jeg gikk i klasse med har mann, barn, hus, hund og bygger hytte på fjellet. Den første av mine nære venninner skal gifte seg til sommeren. Det er ingenting ved noe av dette som appellerer til meg. Alt jeg ser er en haug med komplikasjoner, en ubalanse, mindre plass til meg selv i mitt eget liv. For akkurat nå er jeg 25, og jeg vil bare være meg. Jeg elsker meg selv og mitt eget selskap – det er nesten ikke lov å si høyt, men jeg sier det nå likevel. Jeg unner alle som vil ha det å ha det livet, og jeg skal sikkert ha det en gang selv også. Men ikke akkurat nå. Jeg trenger et par år til hvor jeg synger høyt i dusjen, kan sove lenge i sjøstjerne-stilling, gå ut og drikke drinker hvis og når jeg får lyst, ikke måtte si i fra til noen hvor jeg går og hva jeg gjør. Bare være min egen beste venn og støttespiller.
Men likevel kan jeg føle at det er unormalt, at jeg går en annen vei enn hva samfunnet forventer av meg. Å gi seg selv så mye plass, å være så opptatt av seg selv og sitt eget at det ikke er plass til å dele det med noen andre. Hvor høyt på Maslows behovspyramide er det lov å befinne seg, liksom? Jeg verken vil eller tror jeg kan være noe positivt for noen andre, for eksempel en kjæreste eller en mamma, før jeg har fått uforske meg selv og mitt eget liv til det fulle først.
Tenk litt over det neste gang du skal ta et stort valg. Om det er å flytte til en annen by eller et annet land, kjøpe eller selge et hus, starte eller avslutte et studie, takke ja til eller si opp en jobb, gifte deg eller skille deg. Er det du som tar valget, eller velger du også litt fordi samfunnet eller menneskene rundt deg forventer det ene og det andre? 
Ja, det ble litt tankespinn fra meg i natten. Jeg bare ligger og tenker på frihet. At de fleste av oss ikke er så frie mennesker som vi tror. Og så tror jeg at hvis man klarer å løsrive seg fra andres forventninger og press, så har man oppskriften på et lykkelig liv. Jobber med saken!
165 Comments
Du skriver så bra, Ida! Det er nesten merkelig hvordan du klarer å beskrive alle følelsene som jeg aldri helt har klart å sette ord på.
Herregud,tusen takk for at du skrev dette!! Jeg går selv MH og har vært fast bestemt på å dra på utveksling neste semester. Jobbet meg ihjel for å få gode nok karakterer til det, og spart opp masse penger. Alle rundt meg snakker hele tiden om at jeg så klart «mååå dra», «du får aldri denne sjangsen igjen» osv osv. Jeg har så sinnsykt stort press på meg, og alle forventer at jeg drar. Men så har jeg nå innsett – herregud, egentlig så har jeg ikke lyst i det hele tatt.. Jeg har de siste månedene hatt det skikkelig kjipt fordi jeg gruer meg sånn. Blir skikkelig dårlig bare av tanken på å flytte til andre siden av jorden alene. Trives så godt her jeg bor nå også! Men som du sier, samfunnet rundt meg forventer det. Og jeg føler at jeg må dra, kun for å bevise ovenfor de andre at jeg klarer det…
Fantastisk innlegg! Du setter ord på tanker jeg har gått med så lenge, men helt uten å klare å formidle. Deilig å se at jeg ikke er den eneste med slike tanker om «friheten» vi har 🙂 fortsett med slike innlegg, du er så dyktig! 🙂
fantastisk skrevet .. takk !
Er deilig å sose rundt litt. Har fast jobb og leier leilighet, har mer enn nok med meg selv. Vil jo ikke ha barn engang egentlig, for jeg har liksom meg. Og en katt da. Verdens herligste katt. Hvorfor skal samfunnet forvente noe av meg? De greier ikke engang bruke skattepengene mine til å fikse veiene så jeg syns ikke de skal forvente noe av noen andre heller, haha!
Oi. Tenkte bare på Fotballfrue og Kristina Andersen da jeg leste dette.
Jeg elsker dette innlegget! Du er så flink til å skrive, og dette fikk meg virkelig til å tenke. U go girl!!
Takk, Ida <3
Haaalleluja og takk.
For et fantastisk innlegg! Virkelig noe å tenke over for alle:)
Ha en fin dag 😌
TAKK! Jeg ble så glad da jeg leste dette. Jeg har fulgt deg i mange år og jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver her. Klem
Kjenner meg veldig igjen. Jeg er så lei av det spørsmålet at jeg holder på å SPY! Jeg har leilighet og utdanning, men hverken mann eller barn. og jeg er 32!
Shit, du skriver bra. Du er i en egen liga!
Takk, Ida! Utrolig godt og viktig innlegg!
Takk for et flott innlegg!
Takk, Ida. Fantastisk skrevet! Klem
dødsbra skrevet! Dette er noe som trengtes å bli sagt høyt.
Nå begynte jeg å gråte. For et utrolig fint innlegg! Du satte ord på tankene mine
Wow! Veldig bra skrevet.
Jeg har ferdig bachelograd om et par mnd og har ikke rukket å fylle 22 år. Nå forventes det selvsagt at jeg skal ta master men jeg er så lite gira på det. Likevel nå det tas men jeg har egentlig mest lyst til å bare reise litt. Men det er jo ikke kjæresten keen på så da blir det fort master likevel.. Og jobbe og være hjemme. Det er litt kjedelig
Dette trengte jeg nå! Takk!! 🙂
Så utrolig bra skrevet! Jeg heier på deg! Bloggen din er forresten et lyspunkt i den ellers så kjipe eksamenstiden 🙂
Utrolig bra skrevet! Jeg tror omtrent alle kjenner seg igjen i akkurat dette…
Sånne innlegg er grunnen til at jeg leser bloggen din! Jeg har akkurat gått ut av et langvarig forhold og opplever at når jeg trekker frem at det kan nok hende jeg blir singel en stund, så ser folk veldig på meg og sier ting som at «det tror du nå, det».
Det var det samme da jeg flyttet fra Bergen til Oslo fordi jeg ikke trivdes. I prosessen måtte jeg også slutte på studier. De rundt meg forventet egentlig at jeg skulle bli i Bergen og mistrives fordi det passet bedre med forventningene de hadde.
Jeg tror virkelig på å være sin egen lykkes smed. Hvis man bukker under for mye til forventninger fra andre vil man sitte igjen og angre seg over det livet en kunne hatt. Nei, det gidder jeg faktisk ikke.
Dette er hvorfor du er bloggdronningen i mine øyne! Takk for at du fortsatt skriver blogg og gir dine tanker til oss lesere! God Søndag! Og lykke til med eksamensinnspurten 🙂 Du kan bare gjøre ditt eget beste, husk det 🙂
Så utrolig godt skrevet, Ida! 🙂
Du klarer alltid å sette ord på det «alle andre» tenker. Jeg er selv 26år, og har vært innom alt det du beskriver, og jeg småler og smiler for meg selv, når jeg leser dette.
Det er jo AKKURAT sånn det er!
Fantastisk godt skrevet 🙂
Ha en flott dag, og masse lykke til på eksamen i morgen 🙂
Amen. Takk for at du sa det!
Fantastisk bra innlegg!
Seier ikkje anna enn AMEN!!! 😀
For et fantastisk bra og reflektert innlegg! Nå fikk du meg til å tenke!
Takk Ida, dette innlegget trengte jeg nå. Jeg har akkurat tatt beslutningen om å skille meg fra min mann pga mine behov og følelser. Jeg har hatt tvil og ingen gnist eller Spesielle følelser for han ett par år men aldri turt å gå fordi jeg visste han ville bli lei seg og alle fortalte meg hvor god han var og at jeg ikke måtte finne på la han gå. Men takket være to på min nye jobb som jeg åpnet opp til på en dårlig dag har støttet meg og sagt at jeg må tenke på meg og mine behov, ikke på hva andre vil føle og tenke hele tiden. Min behov er de viktigste.
Så takk for dette innlegget, det gav meg enda mer motivasjon til å tenke på meg selv og hva jeg ønsker først.
Åh, dette innlegget. Jeg tror du har helt rett! Og takk for at du setter ord på det <3
Kom akkurat på hvorfor jeg har lest bloggen din i sånn 7 år. Ingen over, ingen ved siden.
Utrolig bra innlegg, Ida! Jeg har tenkt på det samme selv, og er egentlig også litt skuffet over meg selv fordi jeg vet at jeg kun studerer det jeg gjør for å gjøre foreldrene mine og de rundt meg stolte. De forventer at jeg skal gjøre dette. Nå er jeg på siste året av 5, så bare å holde ut! Så får vi se hva jeg finner på etterpå heller, hadde jo hvertfall vært fint om jeg fikk bruk for denne utdannelsen til å gjøre noe jeg har lyst til og ikke bare har kastet bort 5 år. Det eneste jeg vet er at jeg skal gjøre det JEG vil. Takk for at du fikk meg til å tenke enda mer over dette, og bli enda mer sikker på å følge mine egne følelser og tanker neste gang jeg skal gjøre et valg! 🙂
Ahh du får så sykt sagt det!
Føles som en lettelse når noen står fram og sier akkurat det man tenker og føler selv, spesielt når man føler man er den eneste.
Elsker bloggen din, Ida! Stå på 😀
Er. så. enig. hehe:)
Kjære Ida, det er uten tvil tekster som dette, du er best på! Vel, dette og innlegg hvor sarkasmen er så tykk, at du ikke vet om den er tilstede, eller om alt er seriøst 😉
Jeg er veldig lik deg, jeg trives veldig godt i eget selskap. Jeg syns det er deilig å bruke helgene på meg selv, daffe i sofaen og bare være alene. Nå som jeg nærmer meg 24 år, merker jeg mer press fra blant annet kolleger og slektninger, på når jeg skal finne meg en kjæreste, når skal jeg tenke på barn? Akkurat nå er jeg «egoistisk» og jeg syns det er utrolig befriende, og bare tenke på meg selv, og mine behov 🙂 Flott innlegg, når kommer boka? 😉
Kan ikkje huske sist eg grein, men no trilla tårene. Har eksamenar kommande på rullande band, og sitte her i senga med rundt 10 sensorveiledningar slengt rundt. Vil ikkje skuffe mamma. Fader at det skal vere et sånt press på å få alt i boks før man har bikka en viss alder, og få toppkarakter i alle fag. Det sa berre stopp for meg på torsdag, og eg spontant sa opp jobben. I kveld skal eg bestille flybillettar til Malaysia i jula og reise rundt i en måned. LYYYYS!
Åh, du ass. Denne trengte jeg. Takk
Herregud du skriver så bra 🙂 er helt enig i det du sier. Studerer i en annen by og hver gang jeg kommer hjem skal alle vite om hvordan det går med kjærligheten!! og når jeg sier at der skjer det ikke så mye spennende, blir det stille i et lite sekund for mye til at det ikke blir kleint 😛
Digger bloggen din 😀
Hurra! Helt enig med deg 🙂 Veldig bra skrevet! Utrolig viktig tema du tar opp. Vi har faktisk skrevet et lignende innlegg på bloggen vår, ta gjerne en titt om du vil! Det hadde vi satt pris på 🙂
http://studentfruene.blogg.no/1447421227_angst_for__mislykkes.html
Håper du har en flott søndag, Ida! Klem til deg <3
Wow, så bra skrevet. Jeg tenker mye på det samme selv her jeg sliter vettet av meg for å «innfri samfunnets forventninger.» Det skumle er at dette også har blitt mine egne forventninger etterhvert. Dette med studier er jo helt et prakteksempel, man må jo snart ha mastergrad for å jobbe i butikk. Likevel kaster jeg meg med på trenden for å ta den jævla mastergraden som jeg ikke synes noe om engang.
Kan ikke finne ut av den oppskriften til det lykkelige livet da! Tror det hadde hjulpet mange 🙂 Takk for at du IGJEN setter ord på noe både jeg, og sikkert mange andre tenker. Er enig alt bortsett fra det med kjærligheten, for den har jeg faktisk funnet. haha! Det er faktisk mulig å finne en man gjerne tilbringer mesteparten av tiden sin sammen med. Og det kommer fra en som trives utmerket i eget selskap, og er glad i alenetid 🙂
Lykke til videre med eksamen! Klem
Så utrolig fint skrevet! Tåre i øyekroken.
Fy søren, dette traff meg! Har bodd hos kjæresten min i litt over et halvt år og kjøpte min egen leilighet nå i høst som jeg har flyttet inn i. Alle rundt meg har reagert så sterkt på at jeg faktisk vil kjøpe leilighet når han allerede har kjøpt, og hvorfor jeg flytter ut. Er så jæææævlig lei av å forklare meg til alle om at dette var det beste på grunn av at jeg ville invistere istedefor å leie hos han, vi har forskjellige liv (han jobber, jeg studerer). Det går jo fortsatt bra med oss, vi er jo bare 20 år, hvorfor skal man stresse med dette liksom.. Det var liksom en periode hvor jeg ikke var noe glad for å ha kjøpt leilighet (wtf?), og det var pga alle andres meninger om at «dette var et rart valg».. Men så bestemte jeg meg for å gi faen i det andre mente og klarte å snu om tankene til å faktisk være stolt av å ha klart å kjøpe min egen leilighet i så ung alder!! Har hele livet foran oss, bo sammen skal vi gjøre så lenge at noen år hver for oss tror jeg bare er sunt og bra iom. at vi har så forskjellige liv akkurat nå 🙂
Fantastisk bra sagt Ida! 🙂 Ha en fin dag å lykke til på eksamenene!
Som bloggleservenninne gjennom flaut mange år, kan jeg ikke si annet enn at nå er jeg så jævla stolt over deg.
Jeg vet du ofte får høre dette: Du er så flink til å uttrykke deg, og spesielt i slike tekster som dette. Selv er jeg et år yngre enn deg. Jeg er godt etablert, med både det ene og det andre. Snart enda mer. Men når jeg leste dette fikk jeg plutselig et savn etter denne friheten selv. Det kommer ikke til å skje tror jeg, men allikevel. Jeg synes du skal være stolt av alt du har oppnådd på dine 25 år, og nyte det livet du har akkurat nå. Fremtiden kommer fort, og da bør du ha levd livet først!
Det var akkurat dette jeg trengte å høre. Jeg føler at hele livet mitt har basert seg på å oppfylle alt og alles forventninger. Det verste er at jeg gjør det enda. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få en slutt på det fengslende livet. Jeg vil ha frihet.
Utrolig bra innlegg. Tusen takk.
Woha, digg lesning for en som akkurat har flyttet for seg selv etter å ha vært samboer, og som kjenner på det at «alle andre» etablerer seg med giftermål og barn og hus.. Så deilig å få ta egne selvstendige valg! Velskrevet:)
Hei! Så flott skrevet! Kjenner meg veldig igjen i tankegangen din, så bare vit at du ikke er alene 🙂 Heia Ida
Kjenner meg så igjen i tankegangen din og det du skriver! Viktig det du tar opp 🙂
Fine Ida?
Innen jeg hadde lest overskriften og de to første setningene av innlegget ditt, visste jeg at dette kom til å bli enda et av dine utrolig treffende innlegg. Jeg kjente meg SÅ godt igjen.
Særlig med tanke på dette med skole og studier. Beklager for avhandlingen under, men jeg kjente at dette virkelig traff meg, og fikk behov for å lufte tankene 🙂
Jeg har alltid vært flink på skolen, og begynte rett på studier etter videregående, et ganske så høy-prestisje-studie at that. Jeg har alltid sagt til meg selv at det er dette jeg vil, men er det virkelig det? Bunner den viljen ut i at man har lyst til å please, innfri forventninger fra de rundt deg? Være en foreldrene kan være stolt av, en med et studie folk sier «wow» til?
Har de rundt deg blitt så vant til at du er flink, har du selv blitt så vant til å være flink og få ros for faglige oppnåelser,
at noe annet enn et høy-prestisje-studie (for kom igjen, du har jo karakterene, er det ikke dette du vil da?), i større eller mindre grad blir en skuffelse for dem? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg har tenkt tanken.
Misforstå meg rett. Jeg angrer ikke på de årene jeg har lagt ned i graden min. Jeg vet jeg nesten er sikret jobb når jeg er ferdig, og god lønn kommer jeg også til å ha. Jeg tror jeg kommer til å trives med jobben min. Om jeg kommer til å elske den? Det tror jeg ikke.
Jeg skulle ønske jeg hadde tatt et år eller to etter videregående for å finne ut hva jeg virkelig ville. Reist litt, tatt et språkstudie i et annet land. For det var liksom aldri noe alternativ med friår. I hvert fall ikke fra de hjemme. «Begynn på studiene dine,» sa de, «friår kan du jo ta deg når du er ferdig med utdannelsen.» Men det skjer jo nesten aldri, for da er det liksom forventet at man skal komme seg ut i jobb, stifte familie, og så videre?
Forventninger, ja?
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne avhandlingen av en tekst, og jeg vet ikke om jeg skriver mest til meg selv eller deg, men jeg tror deler av poenget mitt er: Ida, gjør som DU vil! Ikke angre på årene i Oslo når du var atten, mest sannsynlig hadde du angret hvis du ikke hadde levd litt. Ha mot til å si «fuck it» til forventningene, og lev livet du har lyst til. Hvis ikke tror jeg man kommer til å angre dypt senere.
Hilsen en som skal prøve å følge de samme anbefalingene framover 🙂
Å, Ida! Jeg har fulgt deg i mange år, og jeg vil bare si at jeg er så stolt av deg! Jeg kjenner ikke deg, og du kjenner ikke meg, men likevel ga dette innlegget meg en følelse av stolthet. Du er fantastisk. Ikke la noen andre fortelle deg noe annet.
Wow, dette innlegget var så bra skrevet! Du er tøff som skriver om dette synes jeg. Man skal ikke føle seg mislykket om livet ikke utvikler seg på samme måte og i samme tempo som andre. Generelt liker jeg bloggen din fordi du ofte setter ord på tanker jeg selv sitter med, og det at andre tenker det samme gjør alltid ting bedre. Og etter å ha lest dette føler jeg meg faktisk mye bedre. Takk! 🙂
Amen Ida! Og du kommer ikke til å angre et sekund. Hvis du kan legge deg på kvelden og tenke at livet har gitt deg nok en leken dag, ja da har du tatt noen veldig riktige valg. Selv om du kanskje ikke tenker det akkurat nå midt i eksamensmaset 😀
Hei Ida,
Dette innlegget kjente jeg meg alt for godt igjen i. Jeg skriver master og er straks ferdig utdannet. 25 år. Nå venter fast jobb og «voksenliv». Men jeg er singel og trives med det! Likevel er alle rundt meg samboere, og frieri og bryllup fyller feeden på Facebook. Jeg har hatt to lange og fine forhold, men det funket ikke, og det er helt greit. Jeg er så glad for at jeg har de erfaringene med meg til neste forhold. For forhåpentligvis gjør det at jeg velger en enda mer passende person til mitt neste forhold. Men han må ikke komme nå. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med å være bare meg. Tenk om jeg skulle ta hensyn til en annen person når jeg nå velger arbeidsplass og sted! Akkurat nå er det godt å slippe å ta hensyn til andre.
Selv kommer jeg ikke til å bli mor før jeg er 30 år. Jeg vil satse på jobb, satse på meg.
Dette ble mitt tankeutbrudd i dag. Hehe. Ha en super søndag!
Tør ikke å kommentere med navnet mitt såklart, men jeg skal på Tinder-date og tror jeg dør og det minner meg om alltid om deg fordi jeg ikke kjenner noen andre som er åpne om å bruke den, haha. Lastet ned appen i fylla (standard…) og er dritnervøs, vi har skrevet sammen konstant hele uka og dør over tanken om at det ikke er like bra i virkeligheten. Ler litt av meg selv for jeg skulle jo heller aldri date noen. Kommer vel når man minst venter det..!
Takk, Ida! Takk for at du sier sannheten, takk for at du sier hvordan ting er og ikke bare later som om er alt er rosenrødt og fantastisk, men at du faktisk er ærlig til å si det slik som det er! Spesielt dette innlegget her.. Jeg trengte det! Og tusen takk for at du mener det er greit å ikke skulle følge samfunnets forventninger slavisk.
Er så bra skrevet! Tenk alltid på deg selv først unge dame 🙂
Dette er grunnen til at jeg har fulgt bloggen din fast i flere år og vært med på din reise til den personen du er i dag! Du skriver reflektert om temaer som jeg finner relevante og viktige i dagens samfunn! Kjenner meg så igjen i dette innlegget. Vi kan ikke alle leve A4-livet med mann, hus og barn, selv om det visstnok er det som er forventet av oss!
Kjære Ida. Takk for dette innlegget. Dette var ord på følelser ass, sånn som man ikke klarer å sette ord på selv. Så tusen takk! For at du klarer å så nøyaktig beskrive akkurat hvordan jeg føler meg.
Stor klem til deg, håper du har en deilig søndag. <3
Amen.
Takk for et fint innlegg!
De aller fleste går nok gjennom lignende tanker i løpet av livet, men det er likevel alltid fint å lese andres tanker og innblikk i lignende situasjoner.
Jeg har kjæreste. Vi er samboere og nyforlovet.
Jeg synger så høyt jeg bare vil i dusjen. Jeg sover så lenge jeg vil og jeg drar ut med venninner for drinker AKKURAT når det skulle passe meg. Å være sammen med noen skal ikke sette en stopper på livet. Det handler om å leve sammen og respektere hverandre. Det er veldig synd at du ser det på den måten Ida. Jeg er meg selv ALLTID, tenker på meg selv og gjør akkueat som jeg vil. Og kjæresten min elsker meg for det. Da må du heller lette etter en annen type mann….
utrolig bra skrevet, kjenner meg veldig igjen.. 🙂
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, så fint med et mer »personlig» innlegg fra deg 🙂 Synes det er flott at velger å gå i mot forventningene ved å gjøre det litt »uvanlige»- nettopp å tenke på deg selv, noe som jeg burde vurdere sterkere selv hehe. Jeg studerer, men aner ikke hva jeg skal jobbe som når jeg blir stor(er 20). Tok egentlig studiet jeg går på bare for å studere noe, kanskje ikkje helt for meg selv, men for forventningene fra kjæreste, familie og venner.. Takk for flott innlegg 😀 digger bloggen din, og deg!
(aner ikke hvorfor jeg komenterer, pleier aldri å gjøre det, men synes dette innlegget var veldig bra! traff meg veldig.)
Stående applaus for dette innlegget!!!
Beste jeg har lest.
anne: helt enig, det skal ikke sette en stopper for livet. Så du er heldig som føler det sånn i et forhold! Selv ville jeg følt meg kvalt akkurat nå, men det har jo bare med meg, min personlighet og livssituasjon å gjøre 🙂
Thea: Takk det samme <3
Kristin: takk, så hyggelig å høre!! Klem
Anonym: hahaha! Lykke til på date! Måtte det bli en hyggelig aften 😉 klem
Synne: ja, det er veldig deilig å ta hensyn til bare seg selv, når livet skal «settes». Å bestemme hvor man skal bo/jobbe på grunnlag av hva en partner mener, føles helt uaktuelt akkurat nå. Lykke til videre med mastern! 🙂
Elisabeth: jeg blir rørt, takk <33 og takk for at du leser!
Oda: tusen takk for fine ord!! Og jeg håper virkelig du får gjort det du vil av reising og den slags, selv om du gikk den fornuftige veien 🙂 Stor klem!
Takk!!!
Hanne: <3
Anonym: så flott at du kan gjøre det for deg selv, virkelig 🙂
åh du er best, elsker når du skriver slike innlegg! Du er uten tvil den beste bloggeren jeg vet om Ida, og så utrolig reflektert 🙂
Bra innlegg!!! 🙂
Madeleine: ja, der sier du noe.. Disse forventningene om studier er jo blitt MINE forventninger etterhvert. Man adopterer så kraftig de forventningene folk har til en, at det blir vanskelig å vite hva som er ens egne til slutt. Tusen takk, det samme til deg! Stor klem 🙂
Anonym: <3
Amalie: fy søren så kult!! det blir sikkert helt fantastisk! tørk tårene, og ikke ta disse eksamnene for tungt – det er virkelig ikke det livet handler om, selv om det føles sånn når man sitter i bobla. Vet alt om det! Stor klem til deg <3
Anette: stor klem til deg, stort av deg å gjøre det for deg selv <3
R: Reis litt! Du er 22 <3
Sunniva: <3
Åååå så sinnsykt bra skrevet! Kjenner meg uten tvil igjen i det du sier. Du er så flink til å sette ord på ting. Takk til deg som åpent går ut og skriver slike ting! Vi er nok ganske mange som har det slikt, har bare aldri tenkt over hvorfor det er. Synes man skal bry seg mindre over hva som er forventet, og mer om hva man egentlig vil, og hva som gjør livet bra/bedre akkurat NÅ 🙂
Anonym: Hei! <3 Du, jeg vurderte også utveksling, følte nesten at det var en selvfølge da jeg hadde så innmari gode karakterer. Gjorde en haug med research, og da jeg bestemte meg for å reise, fikk jeg egentlig bare en dårlig magefølelse, og kjente at jeg ville gruet meg helt til avreise. Jeg skjønner deg SÅ godt. Det er manges støre drøm, og folk har kanskje vanskelig for å forstå at ikke alle drømmer om akkurat det. Men utveksling er tøft, både å være borte fra alt man kjenner i så lang tid, men også faglig. Syns du skal gjøre akkurat som du vil, og drite langt i hva de rundt deg forventer. Det er en såpass stor avgjørelse. Hvis du ender opp med å reise, så håper jeg du får det helt fantastisk uansett. De jeg har snakket med sier at de griner de to første ukene fordi alt er så fremmed, men etter de to ukene vil de aaaldri hjem igjen! Hehe. Stor klem 🙂
Wow! Nok et innlegg som er spot-on på hva veldig mange tenker, meg selv inkludert!
Jeg har det greit nok slik jeg har det nå, men det er flere endringer jeg kunne ønske meg, særlig i forhold til jobb. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få endret på det, ser ingen løsninger slik det er nå. Jeg har bare et liv, skal jeg leve det sånn helt passe fornøyd eller til og med misfornøyd med jobben jeg har?
Føler meg ofte fanget i livssituasjonen min, og er det er ikke kult. Men jeg optimist og håper at det ordner seg en gang! Jeg jobber med saken jeg også 🙂
Wow! Flott innlegg 🙂 du er jammen meg en bra jente Ida, stå på!
Oj… Så mange som føler på presset fra foreldre og venner. Og jeg har vel kanskje vært der selv, men det er noen år siden nå. Jeg har aldri vist hva jeg ville bli når jeg ble stor. Så derfor ble det «ingenting». Har heller ikke skoleflinkgenet og ønske om hverken bachelor eller master.
Må ærlig si at det har nok vært litt tungt for de hjemme. De forventet nok mer. Men de har aldri sagt det. Men er jo ikke vanskelig å se at det er populært at den andre dattera er advokat. Og ja, det har plaget meg, jeg har vært lei meg, og følt ,meg mislykket.
I dag er jeg lykkelig, selvom jeg er stikk motsatt av deg. Jeg valgte kjærligheten, famile og barn. Så det stod nok til forventningene hjemmefra. Jeg har det bra med meg selv nå. Jeg lar meg ikke knekke for presset. Jeg har en god jobb, selvom jeg ikke har utdannelse, har til mat regninger og annet nødvendig. Og sist men ikke minst, jeg er lykkelig. Alle må få gjøre det de ønsker, ingen skal få bestemme hvordan ditt liv, eller mitt liv bør være.
Åh, føler sånn på det samme!! Du har så rett i alt du sier her!
Kjære, Ida! Jeg forguder deg!!! Du skriver så innmari bra, jeg har ikke ord. Blogging i Norge hadde ikke vært noe uten deg <3
Dette traff meg rett i magen. Har funnet ut at jeg skal slutte på studiet mitt og har søkt meg inn på noe helt annet. Forventningene fra moren min ble ikke innfridd, og jeg har gått mange runder med meg selv og kom til slutt frem til at jeg må gjøre det som er best for meg, og ikke noen andre. Takk for at du skrev dette!
Veldig bra innlegg. Bra at du setter dette på dagsorden. Det snakkes jo så mye om genrasjon prestasjon, som jeg anser å være tenåringene, men det er jaggu ikke bare greit å ha kommet seg forbi det stadiet heller!
Jeg fullførte bacheloren min i vår, men det er nedgangstider i bransjen, så etter noen mnd. med jobbsøking innen relevante arbeidsplasser for meg, har jeg nå endt opp i «kassa på supern». Jeg kjenner at det er absolutt ikke noe jeg er så interessert i å gjøre, men det forventes av meg at jeg skal ta en random jobb fram til jeg får innpass der jeg hører hjemme. Det er ikke sosialt akseptert å være arbeidsledig/aktiv arbeidssøkende for en liten stund, og fra samfunnets side blir man mindre attraktiv på arbeidsmarkedet dersom man har et halvt år eller mer som står uutfylt på CV-en. Blir gæren! Håper virkelig denne perioden av livet mitt er godt for noe haha, for jeg gjør egentlig ikke dette for meg selv. Jeg gjør det fordi jeg føler jeg skulle/burde etter andres bok.
Tusen takk<3
Du setter ord på ting jeg lenge har følt på. Er selv den eneste single i vennegjengen, og har ikke planer om å slå meg ned med mann og barn med det første. I følge de rundt meg er jeg misslykket og ensom. Jeg er så lei av å bli møtt med medlidenhet at jeg nå unngår jentekvelder, der det eneste som står på agendaen er hvilket treverk de skal velge til den nye kjøkkenbenken og hvor god far samboeren vil bli. Jeg er 24 år. Jeg har det kjempefint. Jeg har det ikke travelt!
Dette tror jeg er det beste innlegget jeg noen gang har lest av deg! Og jeg har lest bloggen din siden du startet.
Jeg liker bloggen din utrolig godt, er innom hver eneste dag. Du har en viss stemning over deg og bloggen din som gjør at jeg som leser får muligheten til å drifte litt bort fra min egen verden og rømme litt inn i din, og det du viser oss gjennom bloggen din. Du har egentlig vokst opp på internett med en haug med folk som tilskuere, og jeg tror du har hjulpet mange. Du har i alle fall gjort det for meg, og det er rart å tenke på at du ikke vet hvem jeg er, hvordan jeg ser ut, eller akkurat hva du har gjort for meg gjennom årene 🙂 Så det jeg prøver å komme frem til her er egentlig; Takk. Tusen takk for at jeg får noen minutter til å rømme bort fra min egen virkelighet, et lite avbrekk fra «min kjedelige og stressende hverdag». Jeg heier på deg, og tviler ikke et sekund på at du kommer til å oppnå alt du vil i livet. Jeg kommer i alle fall til å følge deg, og i dag fikk du meg til å tenke litt ekstra på hvordan mitt liv ser ut, og at det slettes ikke er så kjedelig som jeg til tider tenker at det er. Jeg er akkurat der jeg vil være. Jeg har likevel ting jeg vil gjøre og det kommer ikke av seg selv, jeg må ta ansvar for mine forventinger til meg selv 🙂
Du skriver helt fantastisk, Ida!
Takk for veldig inspirerende lesning.
TAKK. Det er disse ordene jeg har lett etter. Du er faen meg bra. Denne trengte jeg i dag. (Dumpa nettopp en fyr for at han ville ha kontakt hver dag, heheh, sorry mac, vil heller prate med meg selv)
Uten tvil den mest meningsfulle bloggen å lese i Norge! Håper du er superstolt over nivået på bloggen din, det bør du! 👏
Som eldegammel følger vil jeg bare skryte litt over hvordan du har utviklet deg, Ida. Det er vel ganske normalt å forandre seg fra man er 18 til man er 25, men samtidig finnes det 40-åringer som aldri har reflektert over valgene sine på samme måte som du gjør. Vil også gi litt creds for at du driver med utdanning og fremtidstenkning utover blogging, du gir bloggyrket et positivt ansikt. Man kan jo blogge OG samtidig gjør noe litt mer «samfunnsnyttig», som kritikerne så pent kaller det 🙂
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier om kjærlighet. Jeg stortrives som 25 og singel i storbyen Oslo, og det finnes ikke et lite fnugg i meg som kunne tenke seg en mann. Jeg ønsker ikke denne «søndagskjæresten» som alle single tydeligvis er pålagt å ønske seg. Men det er rart, for i hjembyen min bor mine gamle klassekamerater i husene sine med mann og barn som de fikk før de fylte 18, det er liksom programmert inn i mennesker som vokste opp på bygda og fortsetter å bli boende der.
Når disse etablerte vennene mine spør meg om hvordan det går med kjærligheten og jeg må svare «ikke noe nytt der, gitt», så får det meg til å føle meg mislykket. Som om det er guttenes valg å IKKE falle for meg, i stedet for MITT valg å ikke inkludere en mann i livet mitt nå.
Merkelig det der, at ikke alle bare kan få ta egne valg for sitt eget liv uten at andre skal få deg til å føle at du gjør alt feil.
Ha en fin kveld, Ida 🙂 Og grattis med et fornuftig hode!
Opplever ikke det samme med tanke på press rundt kjærligheten og familieliv, men spinner denne videre til studier og karrierevalg, og må vare si: Spot on. Dette var herlig, ekte og betryggende lesing. Vi trenger å bli påminnet å tenke på oss selv og vårt beste!
Fem hjerter til deg, Ida – midt i en kjip depresjon er slike ordentlige innlegg deilig lesing.
Dette var herlig å lese! Elsker slike kvalitetsinnlegg som får meg til å tenke meg om.
Du får sagt det! 75 % av jentegjengen har kjæreste, og jeg gruer meg som rakkern for til årets julebord fordi jeg _fortsatt_ ikke har fått meg kjærste.
Fantastisk innlegg! Har lest bloggen din i alle år, og når du skriver denne typen innlegg, så treffer de ofte ganske så nøyaktig.
Jeg er vel en av de som gir litt f**n i hva andre forventer av meg. Besteforeldre er veldig på at jeg burde ta utdanning og ditt og datt. Mens foreldrene mine er mer sånn, gjør som du selv vil. Og det setter jeg stor pris på. Er nok derfor jeg er blitt som jeg er blitt. Jeg stortrives her jeg bor, jobber på samme sted på 4. året og fra januar begynner jeg i ny stilling i samme firma. IKKE noen prestisejobb for å si det sånn, men det bryr jeg meg ikke noe om. Jobbe gjør rett og slett for å tjene penger. Jeg koser meg med hobbyen min på fritiden og tar livet maks med ro. Ikke har jeg dårlig tid, er 23år, ønsker meg ikke barn og har ingen store karrieremål. Koser meg med livet og tar det i mitt tempo:)
Ida! Elsker når du skriver sånn!
For et fantastisk innlegg! Jeg kjenner meg så igjen i alt det du sier, og når jeg nå avslutter studiet til sommeren må jeg ta noen store valg for fremtiden. Kjenner virkelig på forventningene fra foreldre og venner, og får dårlig samvittighet av å ta avgjørelser som kanskje ikke er så fornuftige med tanke på nedbetaling av studielånet men som jeg vet kommer til å «gjøre godt for sjela». Så tusen takk for påminnelsen om å ta valg for deg selv!
Angående kjærligheten: takk og lov for singellivet! Det er koselig med kjæreste, men jeg trenger virkelig ingen flere med forventninger til hvordan jeg skal leve livet mitt. Alt til sin tid!
Nyyyt resten av søndagskvelden 🙂
Du er så flink å skrive, føler meg veldig igjen i det du skriver.) Du er et godt forbilde for leserne 🙂
Trengte å lese dette!! Amen og takk!
Utrolig bra skrevet! Kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver! 🙂
Tusen takk!!
Fantastisk bra skrevet!!! Takk
Du er fantastisk! Kjente meg såå godt igjen. Takk for et fint innlegg 🙂
Dette tror jeg er det beste innleget jeg har lest på bloggen din! Og jeg har hengt med noen år for å si det slik,uten at det nødvendigvis har vært så synlig her i kommentarfeltet… Kjente meg veldig igjen i det med å få gode karakterer og det å ringe foreldrene sine…
Amen! Digger deg! Hvorfor leve et A4 liv?
Strålende!! 🙂
Spot on! Fantastisk skrevet! Tusen takk ☺️
Sender deg en stor klem Ida, for dette var virkelig noe av den motivasjon og inspirasjon jeg trengte!
Det er så deilig å lese disse tankeinnleggene dine midt i all eksamenslesingen!! For er det et øyeblikk i livet man tenker på valgene man tar eller har tatt, er det søren meg i eksamenstiden… Selv kjenner jeg ofte på dette som forventes av meg, iallfall det jeg tror er forventet av meg. Jeg har lyst til å gjøre foreldrene mine stolte, mest fordi jeg savner å høre de si det. Synes det er så kjipt å bli «voksen», for det er sjeldent man hører noen si «WOW, du er så flink!!».
Samtidig tenker jeg på om jeg har valgt riktig. Jeg vil jo egentlig ikke bli markedsfører. Eller vil jeg? Hva faen skal jeg gjøre med livet mitt?! Er ikke rart man blir sliten i hodet når 70% består i pensum, mens 30% består i «hva vil jeg?», «hva skal jeg?», «middag?», «faen, tom for snus» osv. Godt det er bare 6 eksamener igjen. Haha, uansett, stå på Ida! Du virker som ei dritkul jente.
PS: Føler jeg har lært LITT i løpet av studietiden, ettersom jeg lo av Maslow kommentaren din. Helt til jeg kom på at det faktisk var et helvete å lese til den eksamen…
Det er så vanskelig å finne ut hva man egentlig vil, fordi man er så vant til å høre på alle andre om «hva som er lurt», men det beste er vel å høre på seg selv. Selv om man kan ta feil valg da og. Men det er vel dette man lærer i 20-åra 🙂
Dette blogginnlegget trengte jeg i kveld. Takk! Står ovenfor noen tøffe valg, og som nyutdannet og uten hell på jobbsøk er det blitt litt vanskelig! Lett å se for seg å bli ferdig med skolen og komme i en spennende jobb umiddelbart. Tror virkelig å være litt ‘egoistisk’ når man tar viktige beslutninger om egen fremtid, er helt greit!
Her traff du mange, tror de fleste kan kjenne seg igjen i dette. Har selv alltid vært skoleflink men jobbet hardt for det, så nå tror alle at «dette klarer du så lett». Det er fordi jeg jobbet meg ihjel for det. Gjør ikke det lenger, gjør det fortsatt bra men ikke sånn A / 6er bra. Men det orker jeg ikke, det koster for mye. Er ferdig med en bachelor i sosiologi til våren, er 25 år som deg. (Hatt friår, Gått årstudium psyk, prøvd annet studie, ett år lærerskole..) Tenkte egentlig ta master, følte litt forventningspress blant alle de andre studentene, og en akademisk utdanning har alltid vært «meg». Men nå har jeg i det «stille» (fortalte noen få) bestemt meg for å bare fullføre bacheloren, og så faktisk begynne på sykepleierstudiet. Et praktisk yrke. Det hadde sikkert ingen trodd, at jeg passer til det, skulle ikke jeg heller bli forsker eller i hvert fall ta en master i et akademisk fag? Skolefllnke Elise? Nei. Det blir heller sykepleien, har arbeidet som ufaglært i hjemmesykepleien i 2 år nå og funnet ut at jeg heller vil ha en givende, praktisk og teoretisk, variert, krevende og trygg jobb – i stedet for en master i sosiolgi og så vet du ikke en gang hvilken jobb du kan få / ingen sjefer vet hvilken kompetanse du besitter (analytisk/kritisk men ja). Så slik blir det. Min avgjørelse, ingen andres. Deilig.
Takk Ida! Takk for at du satt ord på tankene og følelsene vi så mange kjenner på.
YES !
så rett Ida… veldig reflektert innlegg. Jeg prøver å gjøre det samme selv om det er utfordrende. Synes samfunnet og folk rundt kan forvente veldig mye, blant annet tanter og onkler og bekjente som stadig spør om og når man har lyst på barn,spesielt om man er i et godt forhold… personlig synes jeg også som deg at man skal alltid være lojal mot seg selv først og fremst og jeg prøver å tenke så ofte jeg kan ; Gjør jeg dette fordi JeG vil dette eller gjør jeg dette fordi andre forventer dette av meg… ha en super uke !
Akkurat hva jeg trengte å lese nå, tusen takk! Du har alt rett i det du skriver <3
Dette appellerer til hvordan jeg selv har det. Tusen takk for at du setter ord på det! Og tusen takk for at du fortsatt skriver blogg, du skriver så vanvittig bra!
Kjære Ida, takk for at du finnes og for at du har valgt å skrive blogg!
Jeg leser mange blogger fordi det er underholdende av ulike årsaker, men din blogg er den eneste jeg leser fordi jeg oppriktig synes du er flink. Jeg skryter konstant til alle rundt meg med en gang ordet blogg nevnes, og dette er ett av de innleggene som har ført til det.
Dine foreldre har så uendelig mye å være stolt av Ida, ikke på grunn av gode karakterer og «fornuftige valg» som å bo i Tønsberg, men fordi du er blitt en reflektert, moden og godhjertet ung dame som kommer til å nå langt i livet. Du er så fuckings inspirerende!
Heia Ida og heia det å drite i forventningene!!
High five, Ida!! Dette er girlpower innlegg! Treffer så utrolig godt hos meg, og det treffer nok alle uansett situasjon. Er like gammel som deg, og denne alderen er veldig sprikende i forhold til hvor man står i livet. «Hvor langt man har kommet», som samfunnet sier. For har man ikke kjærlighetsliv/familie/studie/utdannelse/ eller en plan for fremtiden, så har man liksom ikke kommet noen vei. Og da har man ikke rett eller grunn til å være lykkelig.. Men er jo et press uansett «hvor langt man har kommet», for man skal jo også mestre og prestere der man er. Det er slitsomt! Jeg synes alle skal bli flinkere til å verdsette det man har og nyte veien dit man vil! 🙂 man må bare prøve seg litt frem først. Feile, og prøve på nytt!
Hurra for bra innlegg!
Ida! DU er fantastisk! Herregud, måtte virkelig gå inn i meg selv og revurdere en del valg. Du skriver helt vanvittig bra, please gi oss flere av disse
Har lest bloggen din siden den het caffelatte, og må bare si at dette er et av de beste innleggene du har skrevet! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver i alle fall. Tusen takk for at du er så ærlig på bloggen din, det virker det som det er flere som setter pris på <3
Takk for et himla fint blogginnlegg! Er 25, studerer fordi man må jo studere og jeg føler hver dag at jeg mister meg selv mer og mer. Jeg aner ikke hva jeg vil jobbe med! Vet bare at dette er helt feil. Men nå er jeg på andre av fire år og kjenner et enormt press fra både venner, skole, familie og kjæreste. Åh, som jeg savner å være 17, bo hos mamma og pappa og å gå på videregående…
Camilla: samme her! Drar hjem og later som jeg er 17 noen ganger ?? når jeg nå har startet på studie, føler jeg så at jeg bare er nødt til å fullføre…
Mari: tusen takk <3 og så gøy at du har fulgt med så lenge! Klem
Alle ovenfor har egentlig sagt mye av det samme jeg tenker, but still: AMEN, og TAKK <3
Ida Wulff 4 President!
Hadde du skrevet bøker – hadde jeg lest de.
Det er flere grunner til at jeg mener du skriver den beste bloggen i Norge – og her er en av de.. 🙂
Veldig bra skrevet! Gått å tenkt disse tankene selv, men aldri turt å si det høyt. Men godt å vite at flere tenker det samme! Du er en fantastisk flink blogger, fulgt deg i mange år.
Modig av deg å skrive om dette, at du tar tak i det, jobber med å sette dine forventninger før alle andres. Og takk for at du deler, jeg trengte å lese dette nå!
Stående applaus for bra innlegg! Du er en blogger som gir meg energi av å lese innleggende dine. Høres kanskje litt merkelig ut, men veldig mange bloggere som jeg leser og ikke sitter igjen med noe etter jeg er ferdig lest. Men herregud som jeg kjenner meg igjen i dette innlegget, og hvertfall når det kommer til kjæreste og forventninger fra familien. Hver jul må jeg forklare for alle hvorfor jeg ikke har fått meg kjæreste i året som er gått. Men det er vel bedre at jeg ikke rusher det og blir sammen med en jeg egentlig ikke liker så godt kun for å gjøre familien glad tenker nå jeg!
Terese: hahaha, jeg elsker det <3
Veronica: fineste kommentaren jeg har fått noen gang tror jeg, tusen takk <333
Elsket dette innlegget! Kjente meg helt igjen. Minnet meg også om den serien «Unge Lovende», den må du se hvis du ikke har sett den:)
Dette innlegget trengte jeg. Tusen takk for at du skriver om ting som dette og er så modig. Kjenner meg så igjen i det du skriver. Takk for at du er en så fin menniske!!
Hei Ida! Så utrolig bra innlegg. Kjenner meg velig godt igjen i forventningspresset du beskriver.
Har fulgt deg lenge, og må bare si at jeg elsker bloggen din! Den blir bare bedre og bedre, og du er så flink til å skrive. Å lese bloggen din er et lyspunkt i hverdagen! Ønsker deg lykke til på dine resterende eksamener. Klem!
Utrolig bra skrevet!Traff meg virkelig <3
Er yngre enn deg. 19 år bare. Men føler på presset allerede. Jeg er lærling, mens venninner og andre bekjente på min alder har begynt på studier. Bestevenninna mi skal bli lektor i norsk og jeg merker hvor mye hun mistrives. Hun sier at hun syns studie er helt forferdelig og alt annet enn det hun hadde trodd, men må jo fullføre dette året og heller bytte om ihvertfall. På en måte er jeg glad for å «bare» være lærling, har ikke studiekompetanse engang. Jeg får jobberfaring og mye tid til å tenke, kanskje jeg tar påbygg når jeg er ferdig med lærlingtiden også. Vet ihvertfall litt mer hva jeg kunne tenkt meg etter noen år med jobb og en «dårlig» utdanning på slep sånn som samfunnet ser det. I motsetning til deg bor jeg hos kjæresten min og elsker tryggheten der. Drømmer om giftermål og mange fine reiser sammen, kanskje barn om noe når også (IKKE nå). Har så mange gravide eller nybakte mødre som venner fra 19 – 25 år og det ser fint ut, men etter en Taco kveld hos ei venninne (alenemor) med ei jente på noen måneder fikk jeg litt panikk av tanken.
Men livet blir hva det blir, håper jeg blir gammel og lykkelig ihvertfall!
Åh, kjenner meg så godt igjen! Jeg har alltid gått litt andre veier enn hva som forventes. Neste år sier jeg opp jobben og leiligheten, og stikker på en jorda rundt reise mens jeg skal jobbe litt som freelancejournalist. Hva som skjer når jeg kommer hjem får jeg ta der og da. 🙂
Og der er et innlegg som beviser hvorfor jeg elsker bloggen din!
Jeg er i akkurat samme båt. Jeg brukte åresvis på å finne ut at jeg måtte gjøre det jeg selv ville. Det nyttet ikke å jobbe mye, studere hva mamma ville og gjøre hva pappa ville. Jeg gikk på en smell til slutt.
I dag er jeg 24 år, studerer noe jeg elsker og har for første gang gått gjennom en termin på skolen hvor jeg har sett at det finnes mer enn gode resultater å jage etter.
Og når det kommer til mannfolk? Jeg kunne selv ikke brydd meg mindre. Elsker å være alene, noe ikke alle andre forstår og respekterer.
Spot on, I feel you – sammen med et drøss av andre jenter her. Er ferdig med mastern til høsten, i en alder av 23 år. Etter jeg har levert mastern har jeg en uke fri, før jeg starter som trainee. Jeg har jobba så hardt for å komme dit jeg er. ‘Du har klart det ass’ sier de med et glimt i øye. Men hva skal jeg egentlig klare? Hva streber jeg etter? Alt i mitt liv har vært så – til – de – grader – etter boka at jeg blir kvalm. Hva driver jeg med. Jeg er 23 år. Jeg trenger å puste. Jeg trenger å reise. Jeg trenger å leve, uten et lass med stress (og studielån) på skuldrene. Sorry Ida, det var ukens moment of klaging. Jeg er veldig takkneming, men give me a break. Hvis det bare var så enkelt som Audrey Hepburn så fint sa ‘the most important thing is to enjoy your life – to be happy – it’s all that matters’.
Jeg er 32 og i et forhold. Alle, til og med taxisjåføren på lørdag spør meg om barn og hvorfor jeg vil ikke ha dem. Jeg vil ikke fordi jeg har ikke lyst, vil leve livet
mitt og være fri. Men ingen forstår det. Noen ganger begynner jeg å tenke at kanskje jeg vil ha barn
Men jeg tror det er bare presset
fra samfunnet og at alle har dem.
Elsker når du skriver slike innlegg som andre bloggere bare drømmer om å tørre å skrive! Du setter ord på emner andre ikke klarer å ytre engang. Utrolig godt skrevet innlegg. Selv er jeg 28 og enda ikke ferdig med utdanning, har heller ikke type eller egen leilighet. Men sånn er det, kom sent i gang med utdanninga siden jeg tok meg noen friår etter vgs og brukte de årene til å jobbe og reise litt. Når det gjelder mannfolk kan man liksom ikke hoppe inn i et forhold med hvem som helst! Tinder-generasjonen er ganske redd for commitment, dessverre..
Utrolig godt skrevet. Akkurat hva jeg trengte å lese nå. Jeg sitter å tenker over mye av det samme for tiden. Tusen takk for at du setter ord på tankene, det hjelper meg med å tenke over mine egne valg 🙂
Som blogger og markedsfører ser jeg hvordan studiet ditt passer til deg, men dette du beskriver her kalles sosiologi, Ida! Tankegangen din passer så godt til det som heter rolleteori. Kritisk tenkning til «det man tar for gitt»(at man må ta utdanning, blant annet) er også noe du bruker her. Motiverende tekst jeg skal relatere til min pensumlesning framover. Takk!
marte josefine: jeg har forbrukersosiologi nå, så kanskje det er der tenkemåten kommer fra, Hehe! Lykke til med lesingen din 🙂
Utrolig fint innlegg! Jeg kjenner meg godt igjen! Har problemer nå med å ta valg om studier og flytting. Du fikk meg til å tenke er det virkelig det jeg vil eller er det de rundt meg som for meg til å gjøre det. Takk 🙂
Kjenner meg så sinnsykt igjen, både når det gjelder kjæreste og utdanning/jobb! Du er så flink til å sette ord på det mange føler, men som ikke snakkes om så ofte 🙂
Takk for at du satt ord på ting æ føler sjøl!
Hyller deg for at du skriver om dette, Ida! 👏 Tror det er mange av oss som kjenner på det å tilfredsstille alle rundt oss, men glemmer oss selv midt oppi det hele. Da er det bra det finnes sånne som deg som tør å skrive om det, slik at vi vet vi ikke er alene 😊
Jeg tar av meg hatten for deg altså! utrolig bra 😘
Wow, her triller tårene! Jeg blir helt målløs av hvor god du faktisk er til å skrive. På ett blogginnlegg klarte du å sette ord på det jeg aldri har klart. Dette er nok noe de aller fleste kan kjenne seg igjen i! Det å hele tiden prøve å gjøre at alle andre skal være stolte og fornøyde, er tungt. Jeg har gjort det i alle år, og uansett hva jeg oppnår er det aldri jeg som sitter igjen glad og fornøyd, da er det heller å tenke på hva annet det er jeg må gjøre for at de skal være stolte. Har også alltid følt meg litt «annerledes» og at jeg ikke passer inn i dette samfunnet, hvor en må leve for å please andre. Det er slitsomt å suger all energi ut av meg. Nå skal jeg virkelig prøve å løsrive meg fra dette, og leve mitt eget liv slik JEG vil. Klem til deg <3 og TAKK for at du skriver slike innlegg som dette!!
Sandra: stor klem til deg <3
Det er innlegg som dette som virkelig får meg til å gå inn på bloggen din igjen og igjen. Jeg kjenner at jeg blir så utrolig takknemlig og glad når jeg leser dette innlegget, for det er så utrolig ekte. Det er ikke noe hvem som helst ville skrevet, men allikevel så gjør du det. Du er ikke hvem som helst. Du er en så utrolig stor inspirasjon for så mange, og dette gjorde virkelig dagen min så mye bedre. Livet er ikke enkelt, og selv om folk kanskje vet det, så må de allikevel stadig minnes på det. Livet er ikke så perfekt som mange fremstiller det.
Ragnhild: tusen takk for fine ord, og stor klem til deg <3
Forventninger altså.. Er selv 23 år, har ikke begynt å studere enda (se bort i fra at jeg begynte på høyskolen etter videregående bare fordi det var det alle gjorde, varte et semester og en måned..) Nå jobber jeg «bare», sier alltid bare når noen spørs, fordi jeg vil at samfunnet skal tro at jeg er smart nok til å studere, at det bare er noe jeg gjør akkurat nå, i påvente av en bedre ide. En ide som aldri dukker opp, vet ikke hva jeg vil, liker ikke noe, det eneste jeg vet er at jeg trives utrolig godt på jobb, så hvorfor kan ikke det være bra nok?! Gamle klasse kamerater presser ut unger og venninner sparer til syden til med samboeren, selv er jeg veldig fornøyd uten både kjæreste og barn, jeg har grei økonomi og frihet til å bruke min fritid akkurat som jeg selv ønsker. Jeg trives i likhet med deg veldig godt i mitt egen selskap og nyter å gjøre det jeg selv vil. Likevel er det alltid en indre uro over det å ikke innfri til hva omgivelsene forventer, når skal du begynne å studere? Hva skal du bli? Mål? Drømmer? Ikke noe kjæreste? Mye festing da? Nei, ikke det. Åh, jævla press! Hvorfor kan en ikke bære være fornøyd?! Versegod her ble det endel rabling fra meg til deg, tror det er ganske vanlig å føle det sånn, det er bare ikke noe en snakker høyt om. Så takk til deg, takk for at du er så ærlig 🙂
Godt å være flere om det, men skulle ønske det var lettere!
Jeg elsker disse innleggene dine og måten du skriver på! <3 selvom du sikkert har hørt det hundre ganger før i dette innlegget og innleggene før, føler jeg at jeg må si det.