Misforstå meg rett. Jeg er glad i vennene mine. Og hvis noen har en krise eller er lei seg, så kommer jeg løpende. Jeg er ikke en dårlig venn i den forstand at jeg baksnakker vennene mine og ligger med exene deres – for ja, den slags folk finnes også. Men jeg er en dårlig venn i den mening at jeg ikke prioriterer vennene mine.
Alle prioriterer, bevisst eller ei. Og alle har forskjellige ting som er viktig for en. Min førsteprioritet er familien min – som heldigvis klarer seg selv, men jeg vil tilbringe så mye tid jeg kan med dem. Andreprioritet er bloggen, altså jobben min. Man må jobbe for å tjene penger, og økonomisk frihet er noe jeg setter høyt. Jeg vil ikke leve et liv hvor jeg har akkurat nok til at det går rundt. Tredjeprioritet er orden i omgivelsene og i hodet. Jeg må rydde, jeg må vaske og jeg må trene. Ellers blir jeg gæren, og ender vel opp venneløs uansett hva. Fjerdeprioritet: skolen og studiet mitt. En investering i framtiden – håper jeg. Skolen koster mye penger og tar mye tid, og derfor ville det være for dumt å ikke gi det lille ekstra der. Og så har du venner og sosial omgang, da. Som dessverre havner på femteplassen.
Jeg tror det er litt tabu. Å si høyt at «venner ikke er så viktig». Men det er jo ikke det jeg sier heller. For venner er viktig – de er på en måte familien du velger selv, og de gir mye glede i livet. Men det er viktig å skape et liv for seg selv også. Og jeg blir i hvertfall ikke smartere, sprekere eller rikere av å sitte på kafé og høre om hva andre spiste til middag i går. For å sette det på spissen!
I den alderen jeg er i nå, tror jeg det er viktig å være skikkelig egoistisk. Det er nå brikkene skal falle på plass. Jeg har i hvertfall valgt å være det, så får andre ta et valg for seg selv. Jeg tror det er like viktig å være ærlig. Å kunne si som jeg sa til en venninne her om dagen: jeg vil faktisk heller rekke en treningsøkt enn å ta en kaffe sammen med deg og en fyr du holder på med. Mine nærmeste venner vet at jeg elsker dem. De vet også at ukedagene mine ikke er noen lekeplass. Finner vi på noe spontant, så er det hyggelig. Hvis ikke prøver vi å fylle helgene med gøye ting – med mindre jeg skal være sammen med familien min, så klart. Jeg har funnet ut at det å trene sammen kan være en super løsning på «problemet». Vi får unnagjort noe vi prioriterer, og samtidig vært sammen.
Jeg trekker tilbake at jeg er en dårlig venn, for det er jeg ikke. Jeg er fornuftig og ansvarlig, og jeg setter meg selv først – noe jeg syns alle burde gjøre. Og så må de som vil være vennene mine egentlig bare akseptere det. 
Jeg må bare spørre deg som leser dette, for jeg er nysgjerrig. Det virker jo som om noen har uendelig med vennetid, men så kan det være at jeg sitter med det inntrykket fordi folk poster BFF-bilder på sosiale medier hver eneste dag. Hvordan prioriterer du venner i hverdagen?
137 Comments
Jeg har det akkurat som deg! Familie prioriteres før venner. Jeg har i tillegg samboer, så når helgen kommer etter en hektisk uke der vi stort sett bare har sovet sammen, prioriterer jeg faktisk å tilbringe tid med ham. DET er tabu det.
Det er ikke mange gangene i måneden jeg faktisk finner på noe med vennene mine, de kan jeg telle på under en halv hånd. Men jeg kjenner faktisk at det er helt fint.
For meg er det veldig likt. Noen klarer ikke godta helt at det er sånn tror jeg, og det kan bli surmuling. Men det kan jeg ikke ta hensyns til, eller jeg orker ikke ta det hensynet. De fleste har forståelsen, og det er jeg glad for 🙂 Jeg trives også veldig godt i mitt eget selskap, og kan fint velge det fremover kaffedate med venner. Har enda ikke mistet noen av de jeg anser som mine nære og gode venner på grunn av dette 🙂
Det va helt fantastisk godt å lese dette innlegget, å vite at noen tenker likt så meg! Takk Ida, du er helt rå!
vil du heller henge med moren din en lørdag enn en venninne?
Ingunn: <3
Anonym: ja, mamma er min beste venninne.
Silje: jaa, alenetiden glemte jeg helt å nevne. Men den er også superviktig for meg for at jeg skal få samlet meg!
Så utrolig deilig følelse å lese dette! Sitter med følelsen at jeg ikke får «tid» til venner i ukedagene da andre ting blir prioritert. Føler alle har ubegrenset med både venner og tid. Jeg pendler til skolen (bruker to timer tur-retur) sammen med to av mine beste venner. Vi er enig alle tre at når vi ser hverandre hver dag i bilen får det holde i ukedagene 😉
Så veldig bra at du skriver dette innlegget! For min del så er jeg «heldig» og har «bare» to bestevenninner jeg treffer jevnlig på privaten. Andre venner og klassekamerater møter jeg på skolen og fester rett og slett. Jeg trives veldig godt i eget selskap, og enda bedre med min kjæreste. Heldigvis gjør de to andre bestevenninnene mine også det, slik at vi ikke trenger å møtes noe oftere enn to ganger i måneden for å opprettholde vennskapet. Noen ganger får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør en bedre innsats på å skaffe en hel haug med flere venner og bli mer sosial – det ser jo så hyggelig ut på film! Ettersom årene har gått har jeg innsett at jeg faktisk ikke er en sånn jente som passer inn i en stor jentegjeng. Jeg stortrives jo med de få gode relasjonene jeg har!
Jeg bruker uendelig mange timer på skolen. Jeg studerer i Trondheim, og tenker at jeg har bare flyttet hit for å studere. Alt det sosiale får være en bonus som jeg driver med i helgene.
Camilla: ser den! jeg liker også å tenke på det sosiale som en «helgebonus».
Dette var et fint innlegg – og du tar opp et viktig tema. Jeg føler meg ofte som en dårlig venn fordi det ikke er de jeg prioriterer
Liker dette innlegget, og igjen – jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Man skal ikke sitte med dårlig samvittighet fordi man feks. Velger å prioritere karriere. Og jeg mener det er viktig med venner som forstår det. Godt å høre at det er flere som trives godt i eget selvskap! Haha. Elsker de personlige innleggene dine. Aldri slutt å blogge!! Igjen – du er den eneste bloggeren jeg liker.
Jeg er så enig med deg! Velger pizzakveld hjemme med familien over vors og bytur med venninner hver bidige gang. Så er jeg i et avstandsforhold som tar mye tid, studerer, trener, jobber litt, og den lille tiden jeg har igjen foretrekker jeg å bruke hjemme med meg selv, med håret i dott og lesende i en ikke-pensumrelatert bok. Mine nærmeste forstår, vi kan heldigvis gå en spontan kveldstur eller ta en yogatime sammen. Men nå skal det sies at jeg kan telle mine nærmeste på en hånd da.. men trives mye bedre med det! 🙂
Akkurat nå er alle ferdig med videregående, noen studerer helt andre plasser, og andre, noen ganske få av oss har tatt oss et friår. Jeg har derfor KJEMPE masse tid til venner, selvom jeg jobber litt på siden. Vi snakker mye sammen på appear, hvor alle kan logge på for å videochatte. Så det er mange kvelder vi setter av litt tid til det. Sånn ellers henger jeg masse med 2 av de andre som har friår. Til neste år ser jeg for meg at det kommer til å bli jævlig ensomt, jeg må prioritere studier, få nye venner, flytte osv, og det kjenner jeg at jeg gruer meg skikkelig til, men da er det digg å vite at mamma og pappa (som jeg garantert kommer til å savne mest) bare er 45 minutter unna. Og at vennene mine så og si alltid er tilgjengelig i facebookchatten.
Modig skrevet, Ida, absolutt! Jeg er som deg – prioriterer familien min aller først. Hvis mamma invitere meg og mannen på middag, og ei venninne vil henge så velger jeg alltid familie. Jeg syns venner er flott, men har merket at jeg ikke lenger har en FLOKK med venner, men et par nærere venner; og det er for meg mye mer verdigfullt. Dessuten tenker jeg som så, at det handler om å ha «mennesker» i livet sitt som gir deg glede. I den forstand kan familie også regnes som venner, og som de du trenger for å gjøre deg til et bedre menneske:)
En stor takk til deg for dette innlegget!! Det høres ut som vi er i veldig lignende båt! Jeg går kunst og håndverk på universitetet, og på skolen er det sosialt, vas og kjas fra vi kommer til vi går. Derfor er jeg avhengig av litt tid alene på kveldene og i noen helger. Da velger jeg lett å gå meg en tur alene eller vaske leiligheten gullende ren, fremfor veldig mye annet.
Når jeg tok bachelor var studiet prioritet nr 1. Alt annet kom lengre ned på listen. Familien bodde da 200 mil unna, så lett sånn sett å prioritere studiet. Brukte riktignok mye tid på venner i studietiden også. Men studiet var viktigst. Når jeg tok mastern fikk jeg en jobbmulighet jeg ikke ville takke nei til, fordi det så bra ut på cv’en og jobba da 100 % og tok mastern på heltid, så hadde generelt lite med tid til annet. Nå er jeg derimot så «sulteforet» på vennetid, at jeg prøver å være så sosial som jeg kan:) livet går i faser, man er ikke en dårlig venn fordi man prioriterer. Dagen har bare et visst antall timer, så prioritere må man nesten 🙂
Så utrolig fint å lese egentlig. Kjente meg veldig igjen, uten at jeg egentlig har reflektert så mye over det, men merker når jeg leser det at jeg har kjent på dette jeg også.
Takk for kjempe fint innlegg 🙂
Jeg har få venner jeg er med til vanlig, utenom selskap osv.. Har hatt en gjeng som har baksnakka meg over lengre tid, og de var de jeg var med mye før, nå føler jeg det blir så fake å være venner med slike folk. Har ei jeg henger med mest, men jeg er veldig for å ha egentid og blir fort «sliten» av å være med venner! 🙂 Trives best i mitt eget selskap jeg. Som nevnt oppforbi her, jeg henger også gjerne med mor/far en lørdagskveld – no problem!!
Jeg jobber 100% (akkurat nå er jeg sykemeldt da) men blir ikke så ekstremt ofte jeg er med venner, prioriterer heller trening og matlaging på fritiden. Når helga kommer er jeg gjerne mest gira på å bake/slappe av/tegne eller henge med samboeren min.
Godt å lese dette, har følt meg som en person som ikke ønsker venner, men likevel ønsker venner.. haha, vanskelig å forklare 🙂
Benedikte :: uff, nei, sånne folk er ikke verdt å bruke tid på! Men ja. Kjenner meg igjen i det å ville ha venner men ikke ville ha venner. Da er det godt å ha de gode vennene som forstår at man ikke kan sitte på hverandres fang heele tiden 🙂
Hege: tusen takk, Hege <3
Kjenner meg veldig godt igjen. Mine beste venner ser jeg faktisk ikke så ofte, selv om de bor like ved. Vi er alle travel med hvert vårt, og det er helt OK. Vi vet hvor vi har hverandre, og har det alltid gøy når vi først er sammen.
På skolen blir jeg ofte sett på som «overlegen» og «kostbar» fordi jeg nesten aldri er med på det sosiale. Det er fordi jeg prioriterer andre ting, jobb, skole, familie, andre venner. Kommer likevel godt overens med de på skolen. Men jeg er egoistisk, og jeg velger de tingene som gir meg mest. Og i 90% av tilfellene er det ikke å gå ut med klassekameratene mine, selv om de er utrolig hyggelige.
I tillegg har jeg en kjæreste (dansk, faktisk) som faktisk kanskje er min høyeste prioritert, ubevisst eller ikke. Men han faller litt under kategorien familie, ettersom han alltid kan være med hjem til mamma og pappa en lørdagskveld. Det er koselig, og kanskje noe av det beste jeg vet.
Tror bare alle er forskjellige, og har ulike behov når det kommer til venner, og hva en vil bruke tiden på. 🙂
Har utrolig nok ikke tenkt så mye over dette, men kanskje verdt å tenke litt over det 🙂
Venner betyr utrolig mye for meg, det gjør også familien min! Men jeg føler at det er vennene som kjenner meg best og jeg trives gjerne bedre hos en venninne enn hjemme hos mor en lørdagskveld. Igjen så kommer det helt an på dagsformen og alt som skjer rundt meg.
Sant det 🙂 Vil heller ha få gode venner, enn mange uekte.. Enig!
Eg vil berre sei takk. Takk for at du minna meg på dette no. Eg trengte det! Eg må bli flinkare til å sei nei til å væra sosial når det ikkje passar. For meg er familie, helse, skule og ikkje minst aleinetid nødvendigheter for at eg ikkje skal bli gal. Så nok ein gong, takk! Det gjer det litt lettare å skriva på oppgava og ikkje ha dårlig samvittighet for at eg ikkje alltid kan stilla opp.
Åååh jeg er SÅ enig,Ida! Jeg trodde jeg var den eneste som oppførte meg emo nå til dags, men godt å høre at det er flere som liker å prioritere andre ting også! Jeg er slik at jeg tar virkelig godt vare på vennene mine, gjerne ved å vise at jeg bryr meg ved å sende en koselig meld når jeg ikke kan være der, f.eks kaféturer osv. Og når jeg først ER men vennene mine, er jeg virkelig til stede og jeg er også til å stole på. Og akkurat slike egenskaper syns jeg er mye viktigere enn å » jeg MÅ være med på alle aktiviteter pga jeg er redd for å gå glipp av noe osv osv». Kvalitetstid er ordet ❤️
Du skriver så bra,frøken strøken. Og jeg digger fortsatt håret ditt 😆 haha.
Klem fra meg!
Anna: hyggelig å kunne minne deg på det. Det er viktig altså! Lykke til med oppgaven din, klem <3
Kunne ikke vært mer enig, flott skrevet og et viktig tema! Tror mange i denne «situasjonen»sliter med unødvendig dårlig samvittighet, så bra at du fremmer det:)
Ingvild: helt enig med deg <3 Og tusen takk! klem
Så kjekt å lese at andre også har det på denne måten. Har selv kjent press på at jeg ikke er sosial nok med venner og at det aldri blir godt nok. Men det burde jo være helt greit at man ikke alltid har tid eller vil. Det er jo mye annet man også vil prioritere. Blir også mye festing knyttet til vennetid og det er jeg dessverre gått lei av. Men hater fortsatt å si nei til ting.. Må kanskje bli flinkere til å godta at jeg kan gjøre det jeg har mest lyst til istedet. Takk for bra innlegg 🙂
Jeg er også sånn som liker å være med meg selv og prioritere karriere, meg selv og mitt liv først. Før tenkte jeg ikke noe særlig over det, det var på en måte naturlig for meg å være mye alene, men det siste året har jeg følt meg usosial og venneløs på en måte. Jeg tror det bunner ut i det jeg ser på sosiale medier, alle de som er med noen «døgnet rundt». Føler litt på det selvom jeg strengt tatt ikke ville hatt det noe annerledes. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men TAKK for at du tar opp et så viktig tema! Du er god.
Jeg er egentlig litt motsatt, for meg betyr vennene mine veldig mye. Jeg har så mange gode venner i livet, at jeg må prioritere dem for å ikke miste dem. Jeg har valgt bort noen venner, rett og slett fordi de ikke har vært gode for meg, eller fordi vi har vokst fra hverandre. Dette kommer kanskje feil ut, men jeg prøver: i dagens samfunn er alle så opptatt av seg selv og hva som er bra for en selv, men noen ganger er det riktigst å tenke på andre. Rett og slett fordi hvis man prioriterer seg selv og sine høyest, så vil man tilslutt bli for opptatt av seg selv og grave seg ned i stress man opplever fra andre relasjoner. Dette gjelder såklart ikke alle, og at noen velger familie foran venner er helt naturlig for dem, men jeg tror man skal være forsiktig med å droppe en del ting for «å tenke på seg selv». Men, alle er ulike og takler livet ulikt. Jeg vet med meg selv at innerste delen av familie og noen venner prioriteres fordi jeg er glad i dem, jeg er glad i meg selv, og trives godt i eget selskap. Men jeg kan droppe noen alenekvelder om det er til fordel for noen andre 🙂
Lisa: så herlig at dere pendler sammen!! Det er jo kvalitetstid sammen det 😉
Maria: <3
Jeg har valgt vennene mine veldig med omhu, og så har jeg venner til «forskjellige ting». Jeg får energi av å være med andre. Og så driver jeg med ekstremsport og da er det viktig med en god omgangskrets.
Skjønner hva du mener med prioriteringer, men jeg er heldig nok til å smelte det sammen 🙂
Haha, dette er det herligste og ærligste innlegget jeg har lest 🙂 Jeg er helt enig. Go girl!! 🙂
Jeg kommenterer aldri blogger, men nå måtte jeg bare! Dette syntes jeg var superkult å lese, mest fordi jeg aldri har hørt noen si det så direkte før. Jeg tror mange føler det litt som deg periodevis, det gjør i alle fall jeg! Jeg er veldig klar på dette at jeg er den viktigste i mitt liv, men for at jeg skal klare å ta vare på meg selv, trenger jeg litt hjelp, og det er da vennene mine kommer inn i bildet.
Uansett er det veldig interessant at du tar dette opp og jeg tror mange setter pris på at du gjør det, fordi de kjenner seg igjen, men så er det helt sikkert noen som blir litt provosert også, men det er jo bare gøy, hehe 🙂
Uansett, du er dødskul, og bloggen din er den aller beste av alle bloggene jeg leser!
Veldig bra innlegg! Og er veldig enig med deg i mye av det du sier. Jeg er en person som egentlig har litt før mange nære venner, og jeg elaker å være med dem og virkelig komme på dypet, det syns jeg er lærerikt og veldig gøy. Så jeg tror absolutt man kan bli klokere av et cafebesøk, så lenge man lærer annet enn gårsdagens middagsoppskrift da! Hehe. Men ja, jeg er enig med deg – for nå opplever jeg at jeg virkelig ikke har tid til både skole, jobb, trening, meg selv, alt det sosiale som skjer og kvalitetstid med alle vennene mine. Så dette er noe jeg jobber veldig med, å sk nei til fordel for andre ting, men det er en evig kamp altså!
Er så enig! Venner er viktig, men venner er ikke absolutt alt. Jeg må ha en beinhard prioritering på hvem jeg velger å bruke tid med grunnet sykdom. Jeg har ikke sjangs til å treffe alle vennene om jeg så skulle ha lyst, så derfor setter jeg dem på rotering, hehe. De som jeg synes er viktigst treffer jeg bittelitt oftere enn andre, men fortsatt har jeg ikke mer enn én sosial greie i uka – er rett og slett ikke mer krefter til det, om jeg skal få ryddet og vasket leiligheten, handlet og andre må ting. Føler noen ofte kan misforstå mangelen på kontakt – det betyr jo ikke at jeg ikke bryr meg, og jeg er ofte bare et lite tastetrykk eller en telefon unna. Hender at jeg takker nei til å treffe noen fordi jeg må ha litt alenetid også. De jeg er mest trygge på sier jeg det rett ut til – mens andre heller får servert en liten hvit løgn om at jeg dessverre ikke har tid.. Er vanskelig å balansere det å ha et eget liv samtidig som man skal være så utrolig sosial. Har noen venner som er «social butterflies» og ikke kan gå en dag uten å ha truffet venner – og jeg blir nesten dårlig av tanken. Roer de aldri ned?
Synes jeg er heldig med mamma og pappa, jeg kan også finne på å reise hjem bare for å være på besøk hos dem i stedet for å gå på byen en lørdagskveld. Når jeg først kommer overens med foreldrene mine, hvorfor ikke være litt med dem også utover «obligatoriske» sammenkomster som jul og bursdag? 🙂
Uff, ble litt rotete, men orker ikke å sortere teksten xD Håper det gir litt mening allikevel!
Synes du er tøff som skriver om dette her. Godt å vite at jeg ikke alene om sånne tanker! <3
Jeg tror som du sier, det handler om prioriteringer. For meg er venner veldig viktig. Når jeg er gamle, sitter på gamlehjem og tenker tilbake til 20-årene, kommer jeg aldri til å tenkte at jeg burde gjort mindre sosiale ting og trent mer. Jeg kommer til å verdsette alle minnene jeg har med mine venner. Tenkte tilbake til ettermiddagene da vi pratet til vi er slitne. Alt vi delte. All tiden vi hadde sammen.
Spennende tema du tar opp 🙂 Hvordan tenker du at du skal møte din fremtidige kjæreste?
Synne: er det ikke mer interessant hvordan jeg i det hele tatt skal kunne prioritere en fremtidig kjæreste? haha
Jeg er faenmeg så jævla, fuckings enig. Takk!!!
For et godt innlegg. Jeg bruker ofte å takke nei til invitasjoner til både fest og hverdag da jeg trenger prioritere andre ting, men selvom de fleste har forståelse for det tar jeg meg selv i å likevel bruke for mye tid og energi på å tenke om jeg var en kjip person nå, hva tenker andre og i den banen der, noe som kun ligger i eget hode.
Liker bloggen din veldig godt, du er dyktig, reflektert, fornuftig og litt type it-girl uten at det blir irriterende perfeksjon. Ønsker et innlegg der du skriver litt om motivasjon og tankegang, kunne gjerne hatt ditt hode til tider. Stå på, du er bra 🙂
Så flott at du skriver om dette! Det er nok noe mange, inkludert meg selv, kjenner på. Og det er veldig tabulagt, som du skriver. En annen sak som dreier seg om mye av det samme er det å velge bort de vennene som ikke får frem det beste i deg. Det er også et veldig tabulagt tema. Når man ikke kommer godt overens med kjæresten sin, slår man opp, men det er absolutt ikke like sosial akseptert å kutte kontakt med venner.
Takk for at du tar opp slike viktige temaer! Du er absolutt en av de aller beste bloggerne i Norge!
Digger at noen endelig setter ord på det, kom ikke som noen overraskelse at det var deg (i den forstand at du bestandig klarer å sette ord på ting jeg også tenker mye over). Jeg jobber og går på skole, jeg elsker å trene og blir helt ærlig drit gretten når jeg ikke får trent «nok» i løpet av en uke. Den lille timen jeg eventuelt har til meg selv før jeg tar kvelden er også noe jeg prioriterer, det å kunne senke skuldrene, se en serie og gjøre meg klar til en ny dag. Jeg sliter helt ærlig med å balansere alt, og har i grunn sett meg mett på alle de som ber meg om å prioritere annerledes, fordi «yolo» liksom, eller «hallo slapp av litt, skolen er ikke såå viktig». Men jo, for meg er den det. Jeg vil gjøre det bra på eksamen og jeg vil heller ikke skuffe sjefen min eller kollegaene mine. Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg får gjøre det jeg selv ønsker i hverdagen, og kan dermed også nyte lørdagskvelden med venninner når den kommer!
Ble skikkelig glad av å lese dette! Jeg har det også sånn. Begynte første året på studie mitt nå i høst, og har ikke vært så sosial med klassekamerater/venner enda. Synes også det er litt vanskelig å få seg venner, og føler ikke alltid at jeg har behovet for å skaffe meg «nye bånd», selv om jeg liker og trenger å være sosial. Føler også på det presset om at folk sier du får venner for livet i studietiden din, og at man liksom må være med på alle fester, ting som skjer osv for å få en fin studietid! Klart det har mye og si for trivselen, men uansett. Tiden vil vise, men som du sier vil jeg heller prioritere en treningsøkt framfor venner. I helgene er jeg sammen med familien min og samboern min! Og ofte er jeg heller bare i mitt eget selskap og skrur på musikken for høyt! Haha
Er nok ganske lik deg. Høres veldig egoistisk ut, men først meg selv og mitt velvære. Så kommer familie, jobb og deretter venner.
Liker meg også i mitt eget selskap, noe jeg tror som singel er alfa & omega. Er absolutt ikke avhengig å være sosial med venner i ukedagene. Kan også sitte alene i helgene uten problem 🙂
Jeg er fullstendig enig. Familien kommer alltid først, mamma og søstra mi er mine beste venner. Jeg har en veldig travel jobb og travelt liv. Er en person som elsker å være alene, trenger alenetid og bare generelt – liker å være alene.
Jada, har kjæreste og slikt, men har ikke så mye venninner – nettopp fordi jeg ikke har prioritert dem. De har alltid kommet på sisteplass til meg siden jeg var liten..
Høres muligens merkelig ut, men har aldri funnet venninner som jeg virkelig har ELSKA å vært med heller, fordi jeg er ikke en venninneperson. Mange sier det høres trist ut, men det er ikke det. Jeg trives veldig med å ha det sånn – venninner tar så mye tid og jeg har ikke så mye tid eller lyst til å skravle dritt når jeg heller kunne gjort noe utrolig trivelig med familien min.
Jeg er så heldig at jeg jobber med noen av mine beste venner, så jeg ser dem veldig mye i hverdagen. Men kveldene i ukedagene er for min del ganske hellige, det samme med treningsøktene mine. Jeg liker best å zone helt ut med min egen musikk, ikke ha en venninne eller kompis som skravler imens jeg pusher meg selv. I helgene prøver jeg å skvise inn tid med de vennene jeg har utenom jobben. Familien min ser jeg også stort sett 3-4 ganger i uka.
Tror veldig mange har det slik, jeg prioriterer også familien først så jobb – blogg og venner 🙂
Amen! Veldig, veldig enig! Mamma er også min bestevenninne. Jeg trives også veldig godt i mitt eget selskap. Har mistet noen venner fordi jeg har valgt å være edru et par fre-lør, og da tenker jeg at de ikke var verdt det i utgangspunktet.
Flott skrevet Ida. Dette er et tema som dessverre er veldig tabu, nettopp fordi jeg tror folk ikke tørr å være så ærlig som det du er. Selv må jeg innrømme at jeg prioriterer akkurat som deg. Venner er godt å ha, men familie, karriere og egentid er desto viktigere, og gode venner aksepterer jo det uansett. Jeg tror dette også handler mye om det faktum at jeg er introvert, selv om jeg er svært utadvendt med de som kjenner meg best. Problemet er vel bare de som ikke forstår, og det er venner jeg på ingen måte gidder å spare på.
Hverdagen er sykt hektisk for de aller fleste, og jeg tror det er lett å miste seg selv midt oppi avtaler, skole, jobb, familie og andre plikter. Jeg føler det er så mange som ikke tørr å være ærlig, rett frem og si det som det er; «at i dag så vil jeg bare være alene og gjøre andre ting som føles riktig».
Supert at du tar opp dette Ida! 🙂
SÅ ENIG! Wow, deilig at noen kan si det høyt. Jeg har prøvd å klare å prioritere alle vennene mine i mange år nå, i tillegg til jobb, skole, kjæreste, meg selv, trening, husarbeid, familie og ja, you name it. Forrige uke merket jeg at det sa stopp, og jeg turte å innrømme for meg selv at jeg ikke kan prioritere alle hele tiden. Jeg trenger å slappe av! Det er min første prioritet. Nå møter jeg venner 2-3 ganger i uken, ja det er mye fremdeles, men ikke like mye som før. Det føles så godt 🙂
Alle prioriterer forskjellig, og det må man jo respektere. Jeg for eksempel synes å ha venner (ikke nødvendigvis mange, men ekte) er viktigere for meg enn økonomisk frihet. Det vil si at jeg trenger bare nok til å klare meg og en evt familie som kommer senere, og jeg ønsker derfor kun en 8-4 jobb hvor jeg kan ha ettermiddagene og helgene fri. Venner er også for meg viktigere enn familien, jeg prioriterer heller en venninnehelg enn en helg med familien, selv om jeg er veldig glad i familien min. Jeg blir ikke lei meg eller sint om vennene mine ikke prioriterer på samme måte som meg. Nå er jeg så heldig at jeg bor med 3 av mine beste venner, så vi spiser middag sammen og er sammen på kveldene så godt som hver dag og jeg er derfor ikke nødt til å «prioritere» dem, de er alltid der når jeg kommer hjem og jeg kan derfor også fokusere på skole og trening som også er viktig for meg 🙂
Jeg elsker det du skrev her. Følte meg plutselig litt mindre egoistisk og «annerledes». «Alle» rundt meg har seriøst uendelig med vennetid. Hvordan klarer de det?!
F: helt enig med deg.. da er det like greit!
Jaaaaaaa!!!! Endelig noen som kaller en spade for en spade. Jeg prioriterer heller ikke venner, jeg har to barn og samboer, et hus vi pusser opp, jobb og studier. Jeg får ikke til å prioritere å klippe tåneglene mine engang, ergo utgår bade kaffe og vinkvelder.
Jeg er så enig med deg! Min første prioritet er fotball, og de som står meg nære vet at de dessverre kommer på en andreplass der. Heldigvis er alle venninnene mine midt i studiene de også, så det blir naturlig at vi ikke får like mye tid til hverandre i ukedagene 🙂 Synes absolutt ikke det er egoistisk å sette seg selv først, den eneste personen du må være med resten av livet ditt er jo nettopp deg selv. Veldig fint skrevet Ida!
Hei, jeg har et lignende problem som deg at jeg aldri føler tiden strekker til. Hos med er studie og kjæreste første prioritert og det er nesten enda verre enn å prioritere alenetid. Syns det er utrolig ubehagelig å føle på at vennene mine føler seg nedprioritert spesielt da jeg tilbringer tid med kjæreste men det blir ofte sånn. Heldigvis bor jeg med noen av mine nærmeste venniner så jeg får en del tid med de, ellers er hverdagen stressende nok som den er uten at man i tillegg må bekymre seg fra krav og forventninger andre stiller. Syns det er fint at du setter fokus på et så viktig med tabu problem.
Deilig å lese at en blogger skriver dette, da jeg føler dere har generelt mer venner enn resten av oss, noe som er normalt da dere eksponerer livet deres betydelig mer også, hehe 🙂
Jeg flyttet hjemmefra da jeg begynte på vgs og på samme tidspunkt flyttet mamma og pappa fra hverandre, fikk meg også en kjæreste som hadde familie som også bodde litt langt unna. Så i helgene jeg hadde fri, ville jeg helst besøke moren min, pappaen min, være med typen å besøke hans familie, eller rett og slett være hjemme å slappe av med han. Ergo da er det ikke mye tid til å være med venner i helgene, og når en faktisk reiser for å besøke mamma eller pappa, føler jeg for å tilbringe den tiden jeg har disponibel for å være sammen med de. Dette resulterte i at jeg mistet så å si alle vennene jeg hadde på hjemstedet mitt, fordi det var alltid jeg som skulle prioritere å sette av tid til å dra til de, ikke omvendt. På de tre årene, kom de ALDRI på besøk til meg i studiebyen, tiltross for at de var ofte i byen. Synes selvfølgelig det er trist, men kjenner også at de var ikke mye å spare på når det var hele tiden jeg som måtte gi av meg. Har nå flyttet igjen, enda lenger vekk – men har heldigvis to av mine beste venninner fra vgs her, og føler vi har de samme prioritetene! Veldig deilig, da jeg slipper å ha dårlig samvittighet eller fortelle noe hvite løgner for å spare meg fra et dømmende blikk.
Det er vel en del av å finne seg selv, å finne de riktige vennene 🙂
Fantastisk. Kunne ikke vært mer enig.
Jeg sliter med å prioritere venner, og vennene mine sliter med å forstå meg, hehe. Jeg prøver så godt jeg bare kan å være sosial med veninnene, med å trene kl 6 om morgenen før forelesning og eventuelt jobb slik at jeg har noen timer fri på kvelden. Men til tider kjenner jeg at jeg bare må være mega-egoist å låse meg inne å gjøre hva jeg vil 😉
Skjønner godt hvordan du tenker og det er veldig behagelig å leve sånn. Meeen, jeg er som noen over her interessert i å høre hvordan du har tenkt å møte en eventuell fremtidig kjæreste. Har flere venner som ønsker seg kjæreste, men som kun er på skolen, jobb, trening eller slapper av hjemme. Det virker som de venter på at en mann tilfeldigvis skal hoppe ned fra himmelen og ta de med storm. Vennene jeg har som er slik jeg beskrev over er også typisk de som helst ikke liker å prate med ukjente på trening og som sitter med headsettet i på skolen. De er veldig sjeldent ute på byen. Men lurer på hvorfor de ikke har kjæreste… Jeg synes du heller burde prioritert venner litt høyere nå som du er singel, for når og om du møter en mann og nyforelska, så blir plutselig kjæresten høyt opp på prioriteringslista. Deretter kommer kanskje fulltidsjobb, bikkje, kids, hus med hage og stasjonsvogn. Så er det en tid hvor man kan og bør prioritere venner, så er det nettopp i studietiden!
Synes det er bra og modig skrevet, men personlig er jeg ganske uenig. Trening, orden, rydding og jobb er fornuftige ting som jeg liker å prioritere, men det gir ikke livet mitt mening. Venner og familie er det som gjør livet verdt å leve, og er de tingene jeg vet jeg vil se tilbake på med glede som gammel. På dette tidspunktet i livet mitt er studiet en nødvendig førsteprioritering i hverdagen, men rett etter kommer familie og venner. Jeg setter i hvertfall veldig stor pris på at vennene mine velger å tilbringe tid med meg fremfor å løpe på mølla, bytte sengetøy eller tjene penger til en missoni-pute.
Jeg er heller ikke den som har venner øverst på prioriteringslista. Jeg blir rett og slett stressa og sliten hvis jeg har en uke som er fullbooket med venninne-ting hver eneste dag. Hos meg er prioriteringsliste slik: Kjæreste, studie/jobb, trening, egentid og til sist kommer venner! Jeg føler dette blir mer normalt når man blir eldre, for ærlig talt, hvilke voksne folk er det som har tid til daglige vennebesøk når man er i 100% arbeid, har mann/samboer, har hus/leilighet som må holdes i orden osv.?
For min del prioriteres også familie og samboer først. I tillegg studerer jeg og fokuserer mye på dette ettersom det er mitt siste år og jeg vil gå ut med et resultat jeg kan være stolt av.
Venner har havnet litt på sidelinjen i det siste, men det er kun fordi jeg verken har tid eller overskudd i ukedager hvor dagene går i ett. Heldigvis var jeg venner som forstår, og mange av dem er i samme situasjon akkurat nå. Jeg er også en person som trenger alenetid i løpet av uka, og da prioriterer jeg dette også.
Så ufattelig godt å høre at andre også har det som meg! Jeg blir ofte sett rart på om jeg forteller at venner ikke er så viktig, og at jeg prioriterer andre ting høyere. Å være med familien min gir mer mer enn å være med venner. Dessverre er det veldig få av min venner som forstår dette.. Det sees tydelig på som veldig rart og spesielt. Takk for et fint innlegg <3
Amen!
Har det likt som deg!
Ida, det her sier alt! http://9gag.com/gag/a4jg2xA?ref=fbp
Jo eldre man blir, jo mer skjønner man bare ting, altså brikker faller på plass!
Ærlige innlegg, tipp topp!
Jeg har faktisk ingen venninner, så jeg vet ikke hvordan det er. Og jeg tror ikke det er fordi jeg er et dårlig menneske at jeg ikke har venninner. Jeg har gått på vgs., tatt bachelor og master. Har fast jobb i dag, men ingen venninner. Heldigvis trives jeg godt alene.
Hei Ida!
Det er så godt å lese bloggen din, jeg elsker å lese når du tar opp ting som dette!
Førstepri hos meg er faktisk alenetid. Jeg bor sammen med kjæresten min, og vennene mine treffer jeg på trening, skolen og jobb. Derfor har jeg utrolig lite tid til å være med meg selv, og verdsetter den tiden mest av alt. Om jeg leser pensum, trener eller ser serier har ikke så mye å si, så lenge jeg har litt stillhet for meg selv. Selvfølgelig kan jeg gjerne være med venner på fritiden min også, alt handler om en fin balanse. 🙂
Jeg prioriterer alltid meg selv og de behovene jeg ser som viktigst akkurat der og da. Noen ganger trenger jeg tid med familie, andre ganger med venninner. Og noen ganger trenger jeg å se på tv for meg selv – eller trene hvis jeg føler for det. Dagsformen sier ifra hva som passer best, men det er sjeldent jeg prioriterer å henge med venner når lørdaskaloriene ikke er trent bort og oppvasken ikke er tatt. Å være alene er jo til tider noe av det beste som finnes!
Elsker dette innlegget. Punktum.
Utrolig bra innlegg og kjenner meg så ufattelig godt i igjen! Det var faktisk så bra at jeg leste alle kommentarene nedover her også for å få fleres synspunkter på det. Har lenge slitt med å sjonglere mellom familie, kjæreste,trening, meg selv, studier (også på Høyskolen Kristiania), jobb og generell helse, så det at du skrev dette hjalp så enormt mye! Du skriver forresten utrolig bra generelt – jeg begynte å lese bloggen din i sommer og har fått totalt hekta, heldige dem, som kjenner deg!! Du er en så oppegående og klok jente!
Lurte på om du kunne ha laget flere innlegg om dette? Kanskje skrevet noen typiske problemstillinger og hvordan du har svart sånn som du gjorde med sms’en i innlegget her? Generelt flere eksempler! Og kanskje du muligens kunne tatt opp et undertema når det gjelder mennesker som ikke forstår andres prioriteter? Både jeg og mange jeg kjenner sliter mye med dårlig samvittighet fordi man ønsker å prioritere seg selv og det som et viktig for en akkurat nå (dermed ikke venner) og da er det ofte venninner spesielt blir surmulete, begynner å baksnakke og alt det tullet der..
Du er herlig og sprer enormt mye inspirasjon!!
Så bra skrevet! Jeg har en venninne, en ganske god en, som ikke forstår at jeg «orker» å prioritere familien så mye som jeg gjør. Hun aksepterer det, men hun forstår det ikke. Veldig godt å lese at det er andre som har familien høyt opp på prioriteringslisten!
Mamma lærte meg at venner som ikke gir meg noe, er venner det ikke er noe poeng i å ta vare på. Nå, i en alder av 25 år, har jeg ingen stor vennegjeng lenger, men noen skikkelig gode venninner litt her og der. Noen på jobb, noen i samme by, andre som har flyttet bort eller blitt igjen hjemme. Noen snakker jeg med daglig, andre ser jeg en gang i måneden. Og jeg trives så godt med det! Jeg tror, som du skriver, at om man er ærlig med seg selv og andre, og prioriterer slik det føles riktig, så blir tiden sammen så mye bedre! Tid med venninner skal ikke føles som et krav.
Takk Ida! Viktig innlegg!
Tusen takk Ida, for at du viser at jeg ikke er den eneste.Det er ofte jeg sier ja til en venninne selv om jeg egentlig helst vil prioritere noe annet. Som familie, trening eller skole. Flere av vennene mine blir også sure på meg om jeg sier jeg er nødt til å øve til en prøve, istede for å henge med dem. Og det synes jeg er veldig urettferdig. De kan ikke kreve at jeg må være der hele tida. Jeg har mitt eget liv også faktisk, og lever ikke kun for dem. Av og til vil jeg heller bare chille hjemme med familien enn å feste med venner og det er liksom ikke innafor her. Men tusentakk Ida, dette hjalp!!
Synes det er vanskelig å si at jeg heller vil ha alenetid enn å være med venner sometimes.
Jeg er litt ulik, prioriterer venner høyt. Men jeg har mange venner som prioriterer som deg, noe jeg syns er helt greit så lenge de er ærlige om det. Jeg kan respektere behov for egentid, familie, jobb ++ foran meg, men syns det er veldig sårt å føle at jeg maser og at den andre tror h*n må unnskylde seg eller finner på grunner. Og heller si «nei vet du, jeg orker ikke» enn å takke ja, for så å trekke det tilbake i siste liten 🙁
Åh, jeg er så enig i dette her! virkelig. Og de vennene som ikke forstår dette, er kanskje ikke så gode venner likevel…
Åh, dette inlegget elsket jeg! Tusen takk for at du skrev akkurat dette, akkurat nå – det trengte jeg såå! Du er rå, Ida <3
Dette var godt å lese, Ida. Jeg har fulgt bloggen din i mange år, men aldri kommentert. Dette innlegget traff meg veldig. Jeg driver med mitt siste år med mastergraden, har praksisplass i en bedrift, en herlig samboer og generelt mye flott i livet mitt. Har en superflott gjeng på lesesalen som jeg anser som gode venner, så lesesalen blir også alltid til en sosial og hyggelig greie hvor jeg føler at jeg henger med vennene mine i samme slengen. Dessuten har jeg veldig mange ulike venner/bekjente fra ulike arenaer gjennom studier i inn- og utland, jobb, fritidsinteresser osv. Men i det siste har jeg begynt å tenke veldig på hva venner egentlig er og hva det betyr. Hvem er mine ordentlige venner? Jeg har aldri hatt en bestevenninne hele livet, men tvert i mot hatt mange ulike venner i ulike faser. I en kjip situasjon hvor jeg trenger noen å være helt ærlig med og snakke ut med, kan jeg ringe kanskje 5 stykker som jeg vet alltid vil være der. Dilemmaet mitt ligger i vennegjengen fra vgs. De er fortsatt veldig sammenspleiset og vi har kommet til en tid i livet hvor folk begynner å ekskludere litt naturlig. Jeg er fortsatt med på mange fester og større sosiale happeninger med denne jentegjengen, men merker at jeg blir mer og mer ekskludert i den hverdagslige hengingen de holder på med. Det er litt sårt, men jeg har jo egentlig verken tid eller ork til å være med på alt som skjer med den gjengen, jeg vil også være sammen med de andre vennene fra andre arenaer, samt at jeg helt ærlig trenger mye tid med samboeren min og for meg selv. Hvordan løser man dette? Har du opplevd liknende med venner fra ungdomstiden som man sklir fra, men som man samtidig «må» møte igjen i sosiale settinger i etterkant? Hvordan gjør man det uten at det blir kleint osv.? Jeg føler det litt som at jeg fortsatt ønsker å ha en fot innenfor vennegjengen og en fot utenfor, men jeg vet ikke helt om det er mulig. Hadde digget hvis du kunne skrevet et innlegg om dette 🙂
Dette var et kjempe fint innlegg. Du setter så fint ord på ting jeg og har følt mye på! 🙂
Nok et fantastisk innlegg Ida!
Jeg elsker at du sier det høyt.
Selv henger jeg mest med mine venner i helgene. Jeg må være litt «falsk» på jobben, da jeg har kollegaer som er mye eldre enn meg og har helt forskjellige interesser. Derfor må jeg småprate og halvsmile masse på jobb, og det er ufattelig slitsomt. Når jeg kommer hjem frister det derfor sjeldent å hive seg rundt for å være sosial. Liker mye bedre å trene, lage god middag og slappe av.
Jeg savner mine tv-venninner som bodde i byen før. De kunne komme innom for å se et bestemt program sammen med meg og deretter gå. Nå som jeg ser mine venninner mer sjeldent, føler jeg at det med noen bygger seg opp en slags forventing til når vi endelig skal møtes. Da må det være fullpakke med middag, vin osv. Derfor blir det til at man utsetter slike treff til man har overskudd til å innfri forventingene, ofte gjerne i helgene. Jeg vet ikke om andre har det slik, men slik har i hvert fall jeg det.
De fleste venninnene jeg har, har det på samme måte. Folk er trøtte etter jobb og vil bare fokusere på seg og sitt. Hvilket jeg synes er supert. Jeg synes det er et sunnhetstegn å klare å være alene flere timer om dagen, uten å ha et stort behov for å ringe noen eller møte noen. Og apropos ringing, jeg er verdens verste venninne når det gjelder telefonkontakt. Det kan ta en uke før jeg ringer tilbake. Det er ingenting jeg kvier meg mer for, enn å prate med venninner jeg ikke har pratet med på lenge.
Uansett, dette ble en lang kommentar. For å oppsummere så kjenner jeg meg veldig igjen i ditt innlegg og er glad for at jeg ikke er alene om å være slik.
Kommenterer vanligvis aldri blogger, men må bare si jeg digger bloggen din på grunn av innlegg som det her! Kjenner meg så godt igjen i det og hater at det skal være en negativ greie! Uansett vil jeg bare si, fortsett som du gjør, ler så mye og kjenner meg igjen i så mye av det du skiver 😀 Min absolutte favorittblogger, gleder meg alltid til å klikke inn på siden din 🙂 ha en fortsatt fin kveld 🙂
Så enig i det med venner og bra du tørr og skrive det! Jeg føler at det er veldig tabu å si dette høyt, da mine venner ikke er så mye med familien sin som detjeg selv er 🙂
Herregud, ble så glad nå. Prøvd å forklare dette til mine venner, men tror ikke de helt forstår. Jeg blir faktisk sliten av å føle at jeg må henge med vennene mine 3-4 ganger i uka og det og ha ting planlagt langt frem i tid. Jeg vil mye heller være hjemme alene, trene, lage meg middag, lese bok, slappe av i «fred» mandag-fredag enn og ha avtaler med venner hver bidige dag. Det er fuckings slitsomt, og jeg ELSKER å være alene. Virkelig! Deilig å lese dette, ble skikkelig glad.
Vilde: tusen takk, Vilde <3 Veldig hyggelig å høre. Fin kveld til deg også!
Therese: ja, det er ufattelig slitsomt å være «falsk sosial», hvis vi kan kalle det det. Men man vil jo ikke framstå som uhøflig heller. Kjenner meg igjen i dette med at det bygges opp forventninger når man først sees, det har jeg bare vært nødt å drepe med mine venner, og vi er enig om at man trenger jo ikke alltid gjøre noen big deal ut av det, det holder å drikke en kopp te eller gå en tur. Da blir lista fort litt lavere og det blir lettere å treffes syns jeg 🙂
M: helt enig med deg, viktig å være ærlig!
Kamilla: Vil ikke si at det er en erfaring jeg selv har, men jeg tror ikke man kan få i pose og sekk når det gjelder den hverdagslige greia. Hvis man aldri kommer, så ender det jo med at man ikke blir invitert. Eventuelt så ville jeg bare uttrykt meg og fortalt at jeg hadde satt pris på kontakt i hverdagen, og ikke bare i forbindelse med større happenings 🙂
Anonym: da syns jeg du skal drite i om de blir sure, og gjøre det du føler for 🙂
Hanna: den siste setningen din: takk!
Charlotte: oi, den var fin! Bokmerket 🙂
Ida, jeg skrev en kommentar på dette innlegget før i dag. Jeg glemte å skrive – Et veldig bra innlegg! Du er ikke den eneste som føler det sånn, og du er i alle fall ikke noe dårlig menneske! Du gjør så godt du kan! Og det er faktisk mer enn bra nok!
Anonym: jeg ønsker meg ikke kjæreste nå eller i nærmeste framtid, så derfor har jeg ikke «tenkt ut» hvordan jeg skal møte ham heller 🙂
Jeg var alltid den som slapp alt jeg hadde i hendene og kom løpende for å være psykolog for små og store ting. Men ettersom årene gikk så har jeg innsett at jeg trenger å bli mer egoistisk, og ikke sette vennene mine før meg selv. Det høres fælt ut og i starten følte jeg meg som verdens verste menneske, men om jeg ikke klarer å «ta vare» på meg selv, klarer jeg heller ikke å være en god venn 🙂
Alenetid er for meg alfa omega, og akkurat nå er jeg på et sted i livet der jeg føler at jobb må være førsteprioritet.
Jeg stiller fremdeles opp og svarer mer enn gjerne på en desperat telefonsamtale midt på natta, men føler jeg har fått prioritetene mine på rett plass 🙂
Takk, Ida! Utrolig deilig å lese innlegget ditt. Jeg hhar det på akkurat samme måte!
Selv foretrekker jeg familie, tv, data, trening og jobb fremfor venner, og kommer alltid med dumme unnskyldninger på grunn av det. Godt å vite at man ikke er alene, så tusen takk for at du postet dette innlegget 😀
Amen!
elsker virkelig bloggen om dagen, fortsett sånn 😀
Hei! Jeg har det helt på samme måte..
Har du lest om ekstro- og introvert? For meg kan deg virke som at du er introvert dersom du blir tappet for energi av mennesker og trenger alenetid for å samle deg.
Det er ganske interessant å lese om! Sjekk det ut 🙂
Nå ble jeg faktisk skikkelig letta av at det var flere enn meg som hadde slike prioriteringer. Jeg studerer. Jeg har jobb, og jeg jobber annenhver helg og i ukedagene. Leilighet har jeg kjøpt og samboer har jeg også. Jeg har rett og slett ikke tid til å være med venner så mye som jeg kunne tenk meg. Samtidig bor jeg også et stykke unna dem. Beklageligvis, så forstod ikke vennene mine prioriteringene mine, så jeg mistet de fleste da jeg flyttet. De forstod ikke at jeg ikke hadde mulighet til å feste og «henge» like mye som det de hadde som bodde hjemme.
Må bare slenge med at jeg digger bloggen din, og setter stor pris på at du faktisk er så ærlig og rett fram som du er! 😀
Først; du er utrolig heldig som har en familie det føles helt naturlig å sette som førsteprioritet! Det er gull verdt, og skulle virkelig ønske jeg hadde det sånn selv. Mamma var en av mine aller beste venner, men så flyttet hun til København, og siden har det ikke vært det samme…
Så nå er min egen lille familie min førsteprioritet; meg og samboeren min. Han er min beste venn og min kjæreste, og jeg er så glad i han. Etter han kommer venninnene min, som jeg virkelig ser på som mine søstre. De er flokken min, og jeg hadde ikke klart meg uten dem.
Samtidig har jeg blitt mye flinkere til å si nei om jeg ikke orker, eller ønsker å prioritere noe annet. Og det er da jeg merker at jeg har gode venner, siden de faktisk respekterer dette! Venner er gull verdt, og jeg hadde vært vanvittig ensom og lei meg uten dem.
Takk for et bra innlegg 🙂
TAKK IDA!!! <3
Så deilig å se at det ikke bare er meg! Familie (og kjæreste) er alltid prioritering nr. 1 for min del. Mamma har alltid vært min beste venn som alltid har hjulpet meg gjennom dårlige perioder. Det å være sosial med andre enn familien min er til tider litt slitsomt fordi hjernen min overanalyserer ALT (skulle gjerne skrudd dette av), mens med familien kan jeg slappe av. Studier og jobb (+ politikk) tar også energi.
Takk og lov har jeg fantastiske venninner som vet at jeg «er sånn» og som er litt sånn selv, så de har veldig stor forståelse for at det blir lite vennetid. Føler meg til tider som verdens dårligste venn og kanskje også litt «utenfor» til tider, da de andre er mye flinkere til å holde kontakten med hverandre, men det er jo et valg jeg har tatt.
Det viktigste er at man finner en balanse som passer for seg selv 🙂
Helt enig! Føler meg ofte utilstrekkelig for dagene går med til jobb og den ene kvelden eller to jeg har fri vil jeg enten ha med kjæreste eller familie. Har jeg travle uker og en venninne spør om å gjøre noe så ber jeg de med på trening som deg😀
Flott at du er såpass ærlig, ser det er mange som føler det som deg. Jeg er nok ganske motsatt og føler meg ganske sjip om jeg ikke er sosial nok. Vennene mine er jo familien min de og, og jeg vil heller prioritere dem enn å sitte og se en serie eller henge hjemme alene. Tror nok byen jeg bor i (New York) passer meg derfor rimelig bra.
Jeg vil heller se tilbake på livet mitt fylt med venner og familie enn at huset mitt så fantastisk ryddig ut.
Jeg tror det handler mye om, som du sier, prioriteringer. Jeg trener på morgenen når alle sover uansett og velger vekk tv-tid til fordel for venner. Jeg bruker heller pengene mine på reiser med venner og familie enn dyre designerting til meg og huset, og jeg tar heller en middag med venner og familie enn spa-tid hjemme alene hos meg selv.
Men igjen, meg om det, alle er forskjellige.
Ganske enkelt. Prioriterer det som er viktig. Venner og familie.
Er vel litt sånn det blir man henger i fallskjerm over behovspyramiden;p Selvrealisering er viktig, men det ligger jo unektelig en god posjon egoisme i det å prioritere egne behov hele tiden. Du er heldig som har venner som er tålmodige og er villige til å være med deg når du har tid og lyst:)
Så godt å høre at det er flere! Jeg har alltid følt at vennene mine ser på meg som litt «rar» og «asosial» som alltid prioriterer familien mon først når jeg er hjemme fra studier og liknende! For meg er familie det viktigste. Er også veldig glad i vennene mine da <3
Jeg er ganske lik selv! Jeg har fatigue (Kronisk utmattelsessyndrom), og har fortiden sjeldent energi nok til å gjøre mer enn 1 til 2 ting på en dag. Vennetid kommer etter alenetid, kjærestetid, familietid, skole og trening for meg. Som sagt kan jeg som regel bare gjøre en eller to ting før jeg må hvile meg resten av dagen, og da prioriterer jeg som regel ting som kan gi meg litt overskudd, gjøre meg smartere, eller å være med familien min som vet hva jeg går igjennom. Sosialisering er en versting på å tappe meg for energi, så det gjør jeg svært sjeldent fortiden. Vennene mine godtar at de ikke får sett meg så ofte lenger, men når vi først møtes er det som om det ikke har gått flere uker siden sist!
Men det er fint å lese at jeg ikke er den eneste som setter vennene mine litt langt ned på listen, jeg er jo ufattelig glad for at jeg har dem, men jeg kan bare ikke prioritere de bestandig!
Jeg har det helt likt, tror det handler litt om å ‘bli voksen’ også, alle har sine egne liv på en helt annen måte enn på videregående der hele livet dreide seg om venner. Man har studier og/eller karriere å ta vare på, i tillegg til eventuelle kjærester og hus/leilighet. Er ikke bare bare! Jeg flyttet fra byen jeg er fra, og mistet naturligvis noen venner. Nå har jeg igjen de som har det på samme måte; alle har ting de må gjøre, og vi setter alle utrolig stor pris på den tiden vi får sammen. Av og til kan det være mye, av og til blir det mindre, men alle skjønner når den andre ikke har mulighet. Så utrolig deilig å ikke ha venner som gir deg dårlig samvittighet hvis du faktisk ikke har sjans!
Ina: det er jo ikke sånn at de ikke har sine egne liv, og bare sitter og venter på at jeg skal ringe heller ;p Men ja; egoisme på høyt nivå, som jeg også har skrevet selv.
Oda: det er veldig forståelig. godt at du har venner som skjønner og aksepterer det <3
Jeg tenker at du ikke er 100% frisk og derfor ikke har energi til å klare venner i en ellers full hverdag. jeg var småsyk og hanglet i mange år. Trodde det var normalt å være kjempesliten etter jobb og ikke ha energi til å være med venner. I ettertid ser jeg derimot at jeg var syk og at jeg derfor ble nødt til å ha knallharde prioriteringer.
Godt å lese!
Jeg bor et stykke unna både familie og mine nærmeste venner, og på hverdagen så synes jeg det er veldig deilig. Jeg liker å prioritere meg og mitt, med trening osv. Litt kjedeligere på helg å bo over 1t unna nærmeste bestevenn, men samtidig så har det skjedd noe nesten hver helg i år og har stresset land og strand rundt for venner og familie, og det liker jeg heller ikke :-p Må ha tid for meg selv også, uten en plan av og til. Hehe Folk er forskjellig og henter energi fra forskjellige steder, jeg tror det er viktig å være tro mot en selv og å få til en mix med det man er komfortabel med 🙂
Kunne gjerne ha bodd nærmere familien min, og savner av og til å kunne ringe noen spontant. Men trives også!
Aya: jeg vil ikke kalle det syk, men jeg har hatt ganske lav B12 som jeg nå får sprøyter mot. Men det endrer nok ikke mine prioriteringer altså.
Oi, dette traff meg skikkelig. Jeg tenker akkurat likt, samtidig som jeg har et punkt til inni der fordi jeg har kjæresten. Utrolig godt å høre at flere er sånn for det er jo ikke noe man snakker om, jeg har hvertfall aldri snakket med noen om dette. Jeg tror vi kommer til å få et akkurat like verdifullt liv med de gode vennene vi trenger når vi blir gamle <3
Kjære Ida. Du setter som vanlig ord på så mye av mine følelser og tanker. Derfor jeg har vært trofast leser av bloggen din i så mange år.
Jeg jobber fulltid som sykepleier og etter hver dagvakt ligger jeg i senga i 1-2 timer og «slumrer». Som oftest sovner jeg skikkelig, fordi jeg er så sinnsykt sliten etter en dag på jobb. Når jeg våkner blir det somregel en treningsøkt, det også alene fordi jeg ikke takler å trene med andre. Venner blir det sjeldent «tid» til i ukedagene. Heldigvis er mange av vennene mine også sykepleiere/jobber fulltid, så det vet hva det går i. Alle jobber er så klart slitsomme på hver sin måte bare så det er sagt 😉
Jeg er også høysensitiv som deg, og bruker mye energi på å fordøye inntrykk iløpet av en dag. Man ta de valgene som gjør en lykkelig selv!
Klem fra meg
I dag satt en venninne seg ned med meg for en alvorsprat, ettersom hun hadde merket at noe var galt. Det var jo egentlig ikke noe galt, så det fikk meg til å tenke at det var meg, i det store og det hele, det var noe galt med ettersom hun så seg nødt til å prate med meg. Som det pliktoppfyllende nervevraket jeg er, som sluker alt av bekreftelse, støtte og anerkjennelse rått, ble jeg lei meg. For det første, fordi noen hadde analysert meg. For det andre: det handlet om mine prioriteringer.
Jeg har den siste tiden sett meg nødt til å prioritere både skole og trening, i enda større grad enn vanlig, for å oppnå det jeg ønsker. Jeg har egentlig vært ganske stolt av dette, over at jeg faktisk greier å jobbe så hardt for noe jeg føler så riktig og naturligvis samfunnet fremmer som så viktig. Likevel ble jeg møtt av min venninne med: «Er det sånn du ønsker vi skal ha det, bare sitte hjemme å lese?». Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, bortsett fra at døgnet har kun 24 timer og det er en grunn til at begrepet «prioriteringer» eksisterer og er trykket i ordboka. Man kan ikke gjøre andre til lags. I det hele tatt er det så og si en umulig oppgave å gjøre en eneste person til lags. Ikke engang en selv, for mye vil ha mer. Man blir da bare nødt til å gjøre det som virker riktig for en selv, der og da.
Takk for at du satte ord på det! Jeg er veldig lik, og fatter ikke hvordan noen har tid/energi til å være med venner hele tiden. Har mange venner jeg elsker, men etter hvert som at jeg er blitt eldre (er 25 år), har det blitt mindre vennetid. Kjæreste, familie, alenetid, jobb og studier kommer først. Tror noen sliter med å akseptere det, men de fleste i min gjeng er lik meg. Godt å høre at jeg ikke er den eneste og at det er normalt 😉
Jeg er enig med en Rebecca her!
Jeg gjør ALLTID det som gir meg energi og det som gjør meg glad – har rett og slett lært etter flere «smeller» å ta hensyn til meg selv, rett og slett være litt ego! Jeg elsker mine gode venner – det er ikke mange, men det å kunne kose seg med de betyr mye for meg! Likevel kan jeg ikke være sliten, vite at jeg har tusen ting med jobb/skole som skulle vært gjort eller at det er mange ting som ikke er i orden om jeg skal klare å slappe av og ha det gøy med dem! Noen ganger er det alenetid som er best, spesielt om jeg har sovet lite feks. Men jeg stresset, bekymret og sitter mye i mine egne tanker så må jeg ringe en venninne, eller min søster, som er min beste venninne. I helgene varierer det. I noen perioder er jeg rett og slett glad i å være sosial og dra ut på byen, vinkvelder osv.. men andre ganger vil jeg slappe av med meg selv eller jobbe (driver for meg selv)
Familien min er også viktig, men de bor et stykke fra der jeg bor, så vi snakker mest over tlf og jeg dra hjem når jeg har tid og overskudd til det! Det fungerer fint, for særlig mamma er veldig glad i å sende sms, snaps osv så ikke vanskelig å holde kontakten 😉 Koselig, for all del 🙂
En kjæreste prioriterer jeg ikke.. Da hadde «glasset rent over» og jeg hadde nok glemt meg selv.. Min helse kommer fremst og jeg gjør alt for at den skal holde seg bra! Derfor prioriterer jeg nok meg selv og min karriere øverst, men jeg stiller alltid opp for mine nære og setter enormt stor pris på de!
Trodde jeg hadde skrevet en lang kommentar, men kan ikke finne den, jeg må ha trykket den bort i ørska før jeg rakk å sende den!
Summa sumarium: Er så deilig å vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn!! Og så utrolig fint å lese gjennom alle andres kommentarer også. Synes du skriver kjempeflott, Ida. Du formulerer det helt fantastisk! Takk <3
Jaaa!!! Endelig noen som tørr å si det høyt ut. Hadde en fulltidsjobb i fjor der jeg jobbet mye kvelds-og helge vakter, kombinert med en super sosial venn som ikke tålte et nei! Jeg ble helt gal i hodet og har nå flyttet vekk for å studere. Her prioriterer jeg meg selv, studiene mine og familien og har aldri hatt det bedre før!
Takk Ida <3
Jeg er helt lik deg, utenom bloggingen, men jeg leser bloggen din da!
Skole/familie/kjæreste/to jobber er det min kabal består av. Når kabalen har gått opp, ja da kan jeg presse inn alenetid og venninnetid. Jeg har fått flere venninner over på mitt treningssenter for å kunne tilbringe tid med dem der.. siden jeg også jobber der blir det tre fluer i samme smekk. Skulle ønske døgnet hadde noen flere timer innimellom, for noen dager føler man at man ikke strekker til på noe. Trur den følelsen du sitter igjen med, ang dine prioriteringer, er den rette følelsen. Jeg mener også at den tiden vi er i med studier osv er den viktigste tiden å prioritere seg selv. Hva er vel tre-fem år med høyere utdanning og mindre sosialt liv når man kan være sosial i 30 år når man blir pensjonist og ferdig med utdanning generelt. Skolen tar mye tid og bør ta mye tid. Stå på! Livet blir- og er flott på ulike måter i ulike faser av livet. 💗
Så godt å lese dette…
Jeg har ofte dårlig samvittighet og føler ikke at jeg strekker til når det gjelder sosial tid med vennene mine.. Har fortsatt mange venner som jeg setter stor pris på når jeg ser, men klarer ikke lenger å prioritere disse på lik linje som andre ting- spesielt i hverdagen.
Jeg prioriterer som deg – skole, jobb og familie. Og kjæresten min selvfølgelig. Jeg er fortsatt relativt ung, og tenker derfor at man fort kan havne på litt forskjellig plan i livet enn det vennene sine er.
Takk for at du skriver dette, godt å vite at dette ikke bare gjelder for meg.
Så prøver jeg også å tenke at alle faser i livet er forskjellige, og at det er best at det er slik som det er akkurat nå.
Wow, dette var som å møte seg selv i døra! Utrolig godt å vite at man ikke er alene om å ha det sånn. Jeg har tenkt uendelig mange ganger at «det kan jo ikke være normalt», for sånn jeg (vi) har det, står i stor kontrast til det man er vitne til på f.eks sosiale medier.
Takk for at du skriver om dette på bloggen – det er nok mange av oss i det skjulte! 🙂
Dette var så godt å lese, for noen ganger har jeg følt meg så alene med disse tankene! Men så skriver du at du føler det på samme måte, også så mange andre som også har kommentert her.
Når jeg var yngre var venner og festing prioritet nummer 1 for meg, men nå som jeg er eldre ser jeg hvor mye prioritetene mine har endret. Og helt ærlig så liker jeg meg bedre sånn jeg er nå 🙂
Jeg var så sykt sosial fra jeg var 19-21 år, hele tiden hver dag.. Og det eneste jeg fikk ut av det var å være sliten, ikke få til en dritt i livet (for man har jo ikke tid til det i såfall).
Nå elsker jeg alenetiden og prioriterer bedre, og jeg har sagt akkurat det samme til vennene mine som du har. Er de venner så godtar de det, uansett! Det er jo veldig deilig egentlig, for man kan lett se hvem som blir igjen og er ekte. Jeg forstår deg 100% i det innlegget her – og jeg synes det er bra at du viser oss at det faktisk er helt greit! <3
Nå har jeg kanskje tre ekte venner igjen, som jeg ser en-to ganger i måneden eller mindre 😛 haha! Men, vi er like glade i hverandre fordet! 🙂
Ha en fin helg!
annielistic: takk det samme <3
Dette var et fint innlegg, og jeg er så enig med deg 🙂
Hos meg er det selvfølgelig familien, mannen og skolen som kommer først! Det er det viktigste for meg. Kjekt med venninner – men det er ikke det viktigste rett og slett. Vi har ikke mange nok timer i døgnet, og derfor handler det enkelt og greit om prioriteringer 🙂
Hei Ida
Jeg syns det var et veldig spennende innlegg å lese. Jeg må si jeg beundrer deg for å være så selvstendig og trygg på deg selv, og verdsette eget selskap så høyt. At du tør å stå så sterkt for det du mener og ha en holdning til at: slik er jeg, aksepter det eller la være.
Jeg er vel det man kan kategorisere som ekstremt sosial. Jeg elsker å omgås mennesker og tar en telefon til en venninne eller mamma så ofte jeg kan. Jeg har for få måneder siden gjort det slutt med samboeren min som jeg har vært sammen med i 7 år. Jeg merker derfor at jeg er enda mer opptatt av å omgås venner og familie, i et slags forsøk på å «erstatte hans plass i livet mitt».
Jeg har også sett verdien i å ha venner rundt meg i en vanskelig periode, og er derfor enda mer opptatt av å ta vare på de og omgås mer enn tidligere.
Jeg kommer nok alltid til å være veldig sosial, og opptatt av å omgås andre mennesker. Jeg håper bare at når jeg får litt mer trening i å være «alene» kan være like sikker og trygg i valget som du fremstår, selv om jeg nok vil prioritere litt annerledes.
Åh, fint innlegg. Traff meg veldig nå. Eller, det ga meg mer forståelse for min venninnes valg i helgen!
Vi er tre gode venninner som ble kjent på folkehøgskole, og vi har vært bestevenner siden. Jeg vet at det er gjensidig, vi har det alltid gøy sammen og er utrolig gode mot hverandre. Vennskapene er virkelig gull verdt.
Men når to av oss i helgen dro ned til Oslo for å besøke den tredje, ble jeg skuffet da hun sa at hun måtte bruke tid på å jobbe med skole mens vi var der.. Jeg tenkte; kan hun virkelig ikke utsette skolearbeidet EN dag når vi først er her?! Vi har jo ikke sett hverandre på ett år, og vi har bare 1,5 dag her!!! Jeg vet jeg ville ofret det meste for å utnyttet tiden om de kom for å besøke meg, inkludert skolearbeid.
Men så forklarte hun; skolen koster mye, hun henger allerde etter siden hun nylig var ute å reiste, er nødt til å unngå skippertak for å klare seg og må derfor jobbe gjevnt og trurr. Hun fortalte at hun føler seg såpass trygg på oss at hun torde å si fra at hun faktisk måtte prioritere skolen. Hun utdypte også hvor trist hun synes det var selv, at hun fikk noen timer mindre med oss pga skolearbeidet.
Først synes jeg det var sårende og frustrerende at hun prioriterte sånn, men etter å ha lest dette innser jeg at det kanskje er JEG som prioriterer feil? Kanskje jeg prioriterer for lite skole – og ikke hun for mye.
Så takk for at du ga meg mer forståelse!
Lise: det ble jeg skikkelig rørt av å lese, så fint Lise <3
Veldig interessant skrevet av deg! 🙂 Jeg har hatt det nettopp slik du skriver i lange perioder. Men etter jeg fylte 28 og snart 29 (!) så har det virkelig skjedd en endring. Jeg bruker all den tiden jeg kan på vennene mine, reiser med dem, drar ut med dem, inviterer på besøk osv…det er så mange som begynner å få barn og isolerer seg med sitt. Det skremmer meg!! For jeg er så lite klar for den biten og usikker på om jeg noensinne blir det. Derfor verdsetter jeg alt det gøye med de venninnene som fortsatt kan være med på ting så mye mer nå! Det har bare gått opp for meg at en dag så blir det aldri sånn igjen..og det er så innmari trist:( Selv har jeg kjæreste, men jeg setter av like mye tid til vennene mine (om ikke mer). 🙂